Vorte, godartet utvekst i overhud eller slimhinner, forårsaket av humant papillomavirus (HPV). Vortevirus smitter fra personer som er bærere av vortevirus, eller muligens indirekte fra miljøet. Ca. 10 % av alle barn har vorter. I løpet av oppveksten får de fleste barn vorter.

Vorter oppstår ved at HPV-virus infiserer cellene i overflateepitelet og forstyrrer reguleringen av celledelingen i disse cellene. Dette fører til en overvekst, som imidlertid begrenser seg selv.

Det finnes mer enn 50 ulike typer HPV-virus som er knyttet til forskjellige typer vorter. De fleste vorter kan fremkalles av flere ulike typer HPV-virus. Vorter opptrer vanligvis i huden, men de kan også oppstå i slimhinner, f.eks. på tungen eller på stemmebåndene (stemmebåndspapillomer).

Verrucae vulgaris (vanlige vorter) finnes oftest på hender og i fotsåler, men kan oppstå hvor som helst på huden. Vortene vises som fortykkelser med en ru overflate i huden. Diameteren er noen millimeter. I vorten kan man ofte se små, svarte punkter som er rester etter blødninger i vortevevet.

Verrucae planae (flate vorter) vises som små, lett forhøyede, brunrøde fortykkelser i huden. De kan være tallrike, og opptrer oftest i ansiktet og på håndryggene hos barn og unge.

Condylomata accuminatae (kjønnsvorter eller veneriske vorter) er vanligvis seksuelt overført og sees på eller nær kjønnsorganene eller rundt endetarmsåpningen.

Verruca plantae pedis (fotvorter) viser seg som fortykkede knuter som i fotsålene ofte ligger i huden og ikke reiser seg over hudens nivå.

Senile vorter, talgvorter eller seborreiske keratoser, er ikke egentlige vorter, men fortykkelser av overhuden, se keratose.

Personer som er infisert med vortevirus, vil etter en tid utvikle immunitet, og vortene går da bort av seg selv. Det er derfor som regel ikke nødvendig å behandle vorter med mindre de er plagsomme, f.eks. ved at de er vonde å gå på, eller kosmetisk sjenerende. Hvis man velger å behandle vortene, er det flere alternativer: Vortepenslinger kan være til noe hjelp, spesielt ved kjønnsvorter. Man bruker stoffer som virker giftig på cellene i vorten, ved fot- og håndvorter gjerne i blandinger med salisyl, som løser opp den harde huden over de levende vortecellene. Ved hånd- og fotvorter vil behandlingen oftest strekke seg over flere uker. For behandling av kjønnsvorter er det utviklet et stoff, imiquimod, som forsterker individets immunrespons rettet mot virusinfiserte celler. Frysebehandling innebærer at vortene nedkjøles kraftig, gjerne ved bruk av flytende nitrogen som sprayes direkte på vortene. Behandlingen kan gjøre vondt og må som regel gjentas 3–5 ganger før vortene er borte. Frysebehandling kan føre til sårdannelser og arr, og den bør utføres av lege. Utskraping av vortene kan være effektivt, men det må gjøres i lokalbedøvelse, og passer best hvis det bare er én eller noen få vorter. Laserbehandling kan også anvendes. Mest brukt er CO2-laser som får vortevevet til å fordampe. Dette er heller ikke smertefritt og krever lokalbedøvelse. Se også laserbehandling av hudforandringer.

Ved alle typer vortebehandling er tilbakefall relativt hyppig. Risikoen for tilbakefall er særlig stor hvis behandlingen foretas i en periode hvor antallet vorter er økende. Noen typer vortevirus som gir kjønnsvorter, synes å kunne føre til utvikling av kreft i livmorhalsen. Kvinner som selv har eller har hatt kjønnsvorter, eller som har en partner som har kjønnsvorter, bør derfor gå til regelmessig underlivskontroll.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.