Vorter er godartete utvekster i overhud eller slimhinner, forårsaket av humant papillomavirus (HPV). Vortevirus smitter fra personer som er bærere av vortevirus, eller muligens indirekte fra miljøet. Rundt en tiendedel av alle barn har vorter. I løpet av oppveksten får de fleste barn vorter.
Vorter oppstår ved at HPV-virus infiserer cellene i overflateepitelet og forstyrrer reguleringen av celledelingen i disse cellene. Dette fører til en overvekst, som imidlertid begrenser seg selv. HPV er svært utbredt og svært smittsomt. Alle vil i praksis bli smittet, men mange blir smittet uten at det oppstår påviselige vorter. Grunnen til at noen får mange vorter, mens andre ikke får vorter i det hele tatt, skyldes ulik immunrespons. Personer som av ulike årsaker får behandling som hemmer immunsystemet, kan oppleve utbrudd av vorter. De kan ha vært smittet som barn, men så lenge immunsystemet fungerte normalt, ble viruset holdt i sjakk. Når immunresponsen blir svakere, kan viruset på nytt gi synlige vorter.
Det finnes mer cirka 200 ulike typer HPV. Cirka 40 varianter kan overføres ved seksuell kontakt og angriper slimhinner. Disse deles i høyrisiko- og lavrisiko-virus. De førstnevnte kan gi kreftutvikling i livmorhalsen, endetarmen, munnhule og svelg, mens lavrisikogruppen kan gi vorter eller ufarlige celleforandringer i de samme slimhinnene.De fleste vorter på huden kan fremkalles av flere ulike typer HPV-virus.
Vanlige vorter (verrucae vulgaris) finnes oftest på hender og i fotsåler, men kan oppstå hvor som helst på huden. Vortene vises som tørre fortykkelser med ru overflate i huden. Diameteren er noen millimeter. I vorten kan man ofte se små, svarte punkter som er rester etter blødninger i vortevevet.
Flate vorter (verrucae planae) vises som små, lett forhøyede, brunrøde fortykkelser i huden. De kan være tallrike, og opptrer oftest i ansiktet og på håndryggene hos barn og unge.
Condylomata accuminatae (kjønnsvorter eller veneriske vorter) er vanligvis seksuelt overført og sees på eller nær kjønnsorganene eller rundt endetarmsåpningen.
Verruca plantae pedis (fotvorter) viser seg som fortykkede knuter som i fotsålene ofte ligger i huden og ikke reiser seg over hudens nivå. I noen tilfeller er det samlinger av mange tettsittende vorter. Slike kalles mosaikkvorter.
Senile vorter, talgvorter eller seborreiske keratoser, er ikke virusvorter, men fortykkelser av overhuden, se keratose.
Personer som er infisert med vortevirus, vil etter en tid utvikle immunitet. Vortene går da bort av seg selv. Derfor er det som regel unødvendig å behandle vorter med mindre de er plagsomme, for eksempel, ved at de er vonde å gå på eller at de er kosmetisk sjenerende. Tiden det tar før vortene blir borte varierer mye mellom ulike personer, fra noen uker til flere år.
Hvis man velger å behandle vortene, fins det flere alternativer:
Vortepensling kan være til noe hjelp, spesielt ved kjønnsvorter, som ikke er dekket av et fortykket hornlag og derfor mer tilgjengelig for penslinger. Man bruker stoffer som virker giftig på cellene i vorten. Ved fot- og håndvorter brukes gjerne blandinger med salisyl, som løser opp den harde huden, som ligger som et beskyttende lag over de levende vortecellene. Ved hånd- og fotvorter vil behandlingen oftest strekke seg over flere uker. For behandling av kjønnsvorter er det utviklet et stoff, imiquimod, som forsterker individets immunrespons rettet mot virusinfiserte celler.
Dette innebærer at vortene nedkjøles kraftig, gjerne ved bruk av flytende nitrogen som sprayes direkte på vortene. Behandlingen kan gjøre vondt og må som regel gjentas tre til fem ganger før vortene er borte. Frysebehandling kan føre til sårdannelser og arr, og bør utføres av lege som har erfaring med slik behandling. Behandlingen er smertefull.
Utskraping av vortene kan være en rask og effektiv behandling, men må gjøres i lokalbedøvelse, og passer best hvis det bare er én eller noen få vorter. På grunn av smertene er behandlingen mest aktuelt for voksne og store barn. Tilbakefall er ikke uvanlig, spesielt hvis behandlingen skjer hos en person som fortsatt får nye vorter.
Mest brukt er CO2-laser som får vortevevet til å fordampe. Dette er heller ikke smertefritt og krever lokalbedøvelse. Se også laserbehandling av hudforandringer.
Smitteforebygging ved vanlige vorter har trolig ingen effekt, siden alle likevel blir smittet før eller senere. Derfor trenger barn med vorter på hender eller føtter ingen spesielle restriksjoner. HPV-infeksjoner er den hyppigst forekommende seksuelt overførbare sykdommer. Over 70% av befolkningen får en seksuelt overført HPV-infeksjon i løpet av sitt seksuelt aktive liv. Mange blir smittet uten at de får symptomer, men kan likevel overføre smitten til andre. Mange partnere og sex uten kondom er risikofaktorer. Det er utviklet vaksiner mot høyrisikovariantene av HPV, som er de variantene som er knyttet til kreftutvikling i slimhinnene, spesielt livmorhalskreft. Foreløpige resultater tyder på at disse vaksinene i stor grad vil forhindre utvikling av denne typen kreft. Derfor inngår vaksine mot disse HPV-variantene i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen gis i 7.-klasse. Det finnes også vaksiner som i tillegg beskytter mot utvikling av kjønnsvorter.
Ved alle typer vortebehandling er tilbakefall relativt hyppig. Risikoen for tilbakefall er særlig stor hvis behandlingen foretas i en periode hvor antallet vorter er økende. Noen typer vortevirus som gir kjønnsvorter, synes å kunne føre til utvikling av kreft i livmorhalsen. Kvinner som selv har eller har hatt kjønnsvorter, eller som har en partner som har kjønnsvorter, bør derfor gå til regelmessig underlivskontroll.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.