åreknuter

Venøs drenasje fra beina skjer via overfladiske stammevener (vena saphena magna og vena saphena parva) og det dype venesystemet. De overfladiske stammevenene drenerer til det dype venesystemet i lyske og knehase, men også via direkte forbindelser (perforantvener). Den venøse sirkulasjonen er et lavtrykkssystem. Ved oppreist stilling sørger muskelpumpen i leggen og veneklaffene for enveisdrenasje av blod fra overfladiske til dype vener og tilbake til hjertet. Veneklaffene forhindrer tilbakestrøm av blod nedover (refluks). Svikt i veneklaffene fører til økt trykk i venene, venene utvides og det er de utvidede og slyngede årene som kalles åreknuter. Hvis lekkasjen forbi veneklaffene er uttalt kan det forårsake hevelse, betennelsesforandringer i bløtvevet og sår.

Både genetiske og hormonelle faktorer spiller trolig en rolle i utvikling av åreknuter. Stående arbeid og svangerskap øker også risikoen for dannelsen av åreknuter.

Åreknuter er vanlig, forekommer hos mellom 20 og 64 prosent av befolkningen og øker med alderen. I tidlig sykdomsstadium er det noe vanligere hos kvinner enn hos menn, men i mer langt kommet stadium er det mer likt fordelt.

Åreknuter og venøs svikt (insuffisiens) brukes ofte om hverandre. Åreknuter er å forstå som en av funnene ved venøs svikt. Venøs svikt klassifiseres globalt i henhold til CEAP-klassifikasjonen. I klassifiseringen inngår flere komponenter: klinisk (C=clinical), etiologisk (E), anatomisk (A) og patofysiologisk (P). Den kliniske klassifiseringen angir grad av venøs svikt fra C0-C6. Ved C0 er det ingen tegn til venøs svikt, ved C1 foreligger utvidede hudvener (telangiektasier), ved C2 åreknuter. Ved C3 er det i tillegg hevelse i legg/fot, ved C4 hudforandringer (som for eksempel stasedermatitt eller økt pigmentering), ved C5 tilhelet sår og ved C6 aktive sår.

Klassiske symptomer ved åreknuter er tyngdefornemmelse, smerter og spreng hovedsakelig i ankel/leggnivå. Enkelte har kun symptomer direkte over åreknutene. Brennende ubehag, kramper, kløe, rastløse bein og stikkende følelse beskrives også. Økende antall og grad av symptomer tyder på høyere sykdomsstadium. Symptomene øker gjerne i løpet av dagen, ved lengre stående aktivitet og varmt vær. Sjeldnere kan ledende symptomer være hevelse, åreknutebetennelse (tromboflebitt), blødning fra åreknutene eller sår. De fleste pasienter med lavere grad av åreknuter har imidlertid moderate, få eller ingen symptomer.

Åreknuter kan medføre redusert livskvalitet både fysisk og mentalt. Selv de med ukomplisert sykdom kan ha betydelig redusert livskvalitet og ha god effekt av behandling.

Utredning for åreknuter innebærer både opptak av sykehistorie, klinisk undersøkelse og ultralydundersøkelse.

Ved opptak av sykehistorie blir det spesielt fokusert på symptomer, tidligere behandlinger, familiær opphopning, tidligere blodpropp og medikamenter. Ved klinisk undersøkelse vurderes omfang og utbredelse av åreknutene, og om det er hevelse, hudforandringer og sår. Ultralyd er en ikke-invasiv og dynamisk undersøkelse hvor en får god fremstilling av både det overfladiske og dype venesystemet, i tillegg til at en kan vurdere klaffefunksjon. Undersøkelsen gjøres med pasienten stående.

Valg av behandlingstype styres av veneanatomi og mønster av svikt/refluks påvist ved ultralydundersøkelsen, grad og utbredelse av sykdom, pasientens generelle tilstand og i en viss grad av operatørens preferanser.

Kompresjonsbehandling med kompresjonsstrømper eller kompresjonsbind er hjørnesteinen i konservativ behandling av pasienter med åreknuter. Metoden er enkel, ikke-invasiv og effektiv for å motvirke høyt venøst trykk (venøs hypertensjon), øker effekten av muskelpumpen og reduserer hevelse (ødem). Kompresjon er anbefalt som et effektivt tiltak for å lindre symptomer og fører til raskere sårtilheling hos pasienter med venøse sår.

Kirurgisk behandling består tradisjonelt av underbinding av forårsakende stammevene (enten vena saphena magna eller vena saphena parva) i lysken eller knehasen, eventuelt i kombinasjon med stripping og lokale variceekstirpasjoner (fjerning av åreknuter via små snitt). Ved stripping trekkes hele stammevenen ut. Metoden anbefales ikke lenger som førstevalg da nyere teknikker har vist tilsvarende resultater, er mindre invasive og assosiert med raskere rekonvalesens.

Endovenøse (fra innsiden av venen) behandlingsteknikker har nå mer eller mindre erstattet den tradisjonelle kirurgiske behandlingen. Metoden innebærer at en via en liten stikkanal i huden fører inn et kateter i stammevenen og venen lukkes fra innsiden. Venen kan lukkes ved bruk av varme (radiofrekvens/EVRFA, laser/EVLA, damp/EVSA), kjemisk irritasjon (skum som for eksempel etoxysklerol), mekanisk irritasjon, medisinsk lim (for eksempel cyanoacrylat), eller en kombinasjon av flere av disse. Ved bruk av varme er det behov for å instillere en kjølende væske og lokal bedøvelse rundt venen før behandling. Endovenøs radiofrekvens- og laserbehandling er de metodene der virkning er best vitenskapelig dokumentert og mest brukt i Norge.

Fjerning av selve åreknutene (heklenålsflebektomi/lokalekstirpasjon/varicektomi) gjøres via små snitt med et instrument ikke ulik en heklekrok.

Skumsklerosering med etoxysklerol er et alternativ til kirurgisk fjerning av åreknuter. Fordelen er at metoden er enkel, billig og ikke etterlater noen arr. Påfølgende årebetennelse (tromboflebitt), pigmentering i huden og sårdannelse forkommer oftere enn etter kirurgisk behandling, og tilbakefallsraten er høyere.

Tilbakefall (residiv) av åreknuter etter behandling er relativt vanlig og angis opp til 35 prosent etter to år og 65 prosent etter 11 år. Dårlig planlegging før operasjon, unøyaktig behandling og videre utvikling av åreknutesykdommen er mulige faktorer. Risiko for tilbakefall etter behandling reduseres sannsynligvis ved nøyaktig kartlegging med ultralyd og behandling av utgangspunktet for åreknutene (som oftest insuffisiens i stammevene).

Pasienter som tidligere er behandlet og som får tilbakefall av åreknuter bør også undersøkes med ultralyd for nøyaktig kartlegging av type venøs svikt og anatomi. Behandlingen baserer seg på samme prinsipper som ved første operasjon, men kan være mer utfordrende. Det er da også enda større risiko for tilbakefall. Endovenøs behandling foretrekkes dersom det ligger til rette for det, men i enkelte sjeldne tilfeller vil det være behov for åpen tradisjonell kirurgi.

• vene
• varikocele
• årebetennelse