åreknuter, sykelig utvidede og ofte slyngede og dermed forlengede vener. Tilstanden forekommer i endetarmen i form av hemoroider og den kan også forekomme f.eks. i spiserøret (øsofagusvaricer) i forbindelse med leversykdommer. I dagligtale forstår man imidlertid med åreknuter at venene i leggen (og ikke sjelden oppover i låret) er blitt synlig utvidet og snodde. Dette er en meget vanlig tilstand, spesielt hos eldre. Åreknutene sees som blålige, ujevne hevelser under huden. I de fleste tilfellene er behandling unødvendig.

Når venene i legger og lår utvides og blir slynget, skyldes det trykket fra relativt stillestående blod. I arteriene holdes blodet i bevegelse gjennom hjertets pumpevirksomhet, men etter hvert som blodet når frem til de trange årene i vev og organer, faller trykket sterkt. Når blodet kommer over i venene, som skal føre det tilbake mot hjertet, er trykket så lavt at det kreves krefter i tillegg for å føre blodet tilbake til hjertet. Ovenfor hjertet er tyngdekraften til hjelp. I bena er det de arbeidende musklenes trykk mot veneveggene som holder blodet i bevegelse. Denne muskelvenepumpen driver normalt blodet i den riktige retningen, dvs. mot hjertet, fordi venene både i armer og ben er forsynt med klaffer med korte mellomrom. Klaffene deler blodsøylen i venene fra foten til hjertet opp i mange korte søyler. Det enkelte sett med klaffer med tilhørende veneavsnitt bærer på denne måten bare vekten av en liten mengde blod.

Åreknuter oppstår dersom klaffene i et område ikke slutter tett sammen. Det er to venenett i bena: de overflatiske venene i underhuden og de dype venene. De sistnevnte er omgitt av muskulatur og fascier (bindevevsdrag) omkring musklene. De overflatiske venene tømmer seg i de dype via korte forbindelsesvener, som går gjennom muskelfasciene. Hvis defekte klaffer gjør at blodet renner tilbake, stiger trykket. Dermed blir de overflatiske venene, som bare er omgitt av løst fett- og bindevev i underhuden, sterkt utvidet og slynget. Det elastiske vevet i veneveggene blir overstrukket og svekket. Etter hvert kan det utvikles store åreknuter.

Kvinner utvikler ofte åreknuter i løpet av eller umiddelbart etter en graviditet, og tilstanden forekommer langt oftere hos kvinner som har født flere ganger, enn hos kvinner som ikke har født. Slike åreknuter skyldes sannsynligvis ikke bare livmorens trykk mot de store bekkenvenene, men også hormonet progesteron, som fremkaller en svekkelse av den glatte muskulaturen i veneveggen og en oppbløting av de elastiske fibrene.

Ensformig, stående arbeid kan føre til at det utvikles åreknuter hos disponerte personer. Fedme kan også være en medvirkende årsak.

Man skiller mellom primære og sekundære åreknuter.

Ved primære åreknuter foreligger det en medfødt mangel på veneklaffer eller en medfødt defekt i det elastiske vevet i veneveggen. Årsakene til dette er ikke kjent, men arvelige faktorer spiller trolig en vesentlig rolle. Tilstanden opptrer langt hyppigere i visse familier enn i befolkningen for øvrig. Sekundære åreknuter er en følge av en kjent veneskade, f.eks. en sykdom som har ødelagt klaffene og svekket veneveggen, slik at klaffene ikke lenger slutter tett sammen. En vanlig årsak er blodpropp i de dype vener. Svulster i det lille bekken, f.eks. leiomyomer i livmoren eller kreftsvulster i eggstokker, livmor eller i endetarm, som trykker på de store bekkenvenene slik at blodtransporten fra bena blir hemmet, fremkaller ikke sjelden åreknuter.

Symptomene kan variere betydelig, og ofte er det et misforhold mellom plagene og størrelsen på og utbredelsen av åreknutene. Primære åreknuter gir således ofte ingen eller bare meget beskjedne plager, selv om de har et betydelig omfang. På den annen side kan små, sekundære åreknuter være meget plagsomme. De vanligste plagene er tyngdefornemmelse og smerter i bena, leggkramper og hevelse i den nederste delen av benet, ankelen og på fotryggen. Tyngdefornemmelsen og smertene er verst når man blir stående i oppreist stilling gjennom lengre tid, og de lindres når man begynner å gå, og blir vanligvis helt borte etter en tids hvile. Hevelsen skyldes en opphopning av væske (ødem) i huden som kommer av at trykket i venene forplanter seg til karene i huden og presser væske ut gjennom veggene i dem. Hevelsen tiltar i løpet av dagen og avtar om natten. Leggkramper er derimot mest uttalte om natten. De utløses av ukjente grunner når de spente åreknutene tømmes for blod.

Primære åreknuter gir sjelden komplikasjoner. Sekundære åreknuter kompliseres ikke sjelden med hudforandringer med sårdannelse eller årebetennelse. Av og til kompliseres åreknuter med blødninger. Det vedvarende høye trykket i venene reduserer blodstrømmen gjennom de små karene i huden, slik at ernæringen av huden blir dårlig. Dette fører ofte til at huden blir tynn, brunaktig pigmentert og glattere enn normalt. Det kan oppstå eksemforandringer av huden. Eventuell sårdannelse forekommer oftest på den nederste tredelen av leggen, noen centimeter over den innerste ankelknoken, og kalles venøst leggsår (ulcus cruris). Det kan også oppstå årebetennelse. Overflatisk årebetennelse viser seg ved rødhet, hevelse og ømhet i huden over den affiserte venen. Bristning av en stor åreknute kan fremkalles av et helt ubetydelig slag, f.eks. ved støt mot en stolkant. Blødningen kan være sterk, men den stanses ved trykk mot det blødende stedet, eller ved at man legger benet høyt.

Man kjenner ingen legemidler som kan helbrede åreknuter. Den eneste behandlingen som kan sikre varig lindring, er operasjon.

I lettere tilfeller kan man lindre plagene, og muligens unngå operasjon, ved å følge noen enkle råd: Unngå å løfte så tunge gjenstander at bukmusklene spennes voldsomt og øker venetrykket i bukhulen. Unngå å stå stille i mer enn få minutter om gangen. Skal man stå stille, kan man vippe lett opp og ned på tærne eller strekke og krumme tærne med korte mellomrom. Dermed holdes muskel-venepumpen i gang. Avlast venene så ofte som mulig ved å legge bena høyt, slik at blodet går lettere mot hjertet. Sov med fotenden av sengen hevet, gjerne 10–20 centimeter. Endelig bør man holde vekten nede og unngå å bruke høyhælt fottøy.

Åreknutene og ødemet i huden kan minskes ved bruk av et elastisk bind. Dette skal legges på før man står opp om morgenen når hevelsen er minst, idet man begynner ved tærne. Man kan også bruke en elastisk, komprimerende strømpe, støttestrømpe, som anskaffes etter mål.

I mange tilfeller blir det imidlertid før eller senere nødvendig å operere. Før operasjonen undersøkes pasientens ben både i liggende og stående stilling. Ved å trykke sammen de store, overflatiske venene forskjellige steder på benet, kan legen avgjøre om den sviktende klaffefunksjonen er lokalisert til disse venene, til dypere vener eller bare til leggens overflatiske vener. Samtidig forsikrer han seg om at passasjen gjennom leggens store, dype vener er normal. Dette er en forutsetning for fjerning av de abnorme, overflatiske venene. Er det bare tale om lokale veneforandringer, kan man ofte nøye seg med å lukke den eller de tilhørende åreknutene ved innsprøyting av et stoff som fremkaller en betennelsesreaksjon i åreknuten. Reaksjonen får åreknutens vegger til å klebe seg sammen, såkalt skleroserende behandling eller bare «sprøyting» av åreknuter. Plagene og risikoen ved denne fremgangsmåten er minimale. Ved mer uttalt, generell affeksjon blir mer omfattende fjernelse av de syke venene aktuelt, såkalt «stripping». Ved slik operasjon (se stripping) fjerner man vena saphena magna og/eller vena saphena parva. Se også varikocele.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.