pruritus, ubehagelig følelse i huden som utløser lyst til å klø og som lindres av å klø.

Ofte kan det ikke påvises noen sikker bakenforliggende årsak til kløe. Kløe fremkalles både av ytre og indre stimuli og utløser en klørefleks. Hensikten med klørefleksen er åpenbart å fjerne skadelig påvirkning på huden, som insekter eller irriterende stoffer.

Hudsykdom. Kløe kan være et symptom på en hudsykdom, f.eks. eksem, elveblest (urticaria) og psoriasis. Kløen vil da ofte forsterke betennelsen i huden, og derved forverre sykdommen. Det er antatt at kløen ved hudsykdommer skyldes mediatorer som frisettes fra betennelsesceller og påvirker nerveendene i overgangen mellom overhuden og lærhuden (se huden). En mediator er et stoff som har evnen til å sette i gang en reaksjon, vanligvis ved at den binder seg til en reseptor. Reseptoren er et bindingssted, for eksempel på en nerveende, og den er spesifikk for den enkelte mediatoren. Histamin er et eksempel på en mediator som utløser kløe når den binder seg til en histaminreseptor på en nerveende. Histamin frisettes fra mastceller bl.a. ved allergiske reaksjoner, og binder seg til histaminreseptorer på nerveendene. Også andre mediatorer enn histamin kan utløse kløe. Det vises blant annet ved at blokkering av histaminreseptorene i huden med antihistaminer har god effekt på kløen ved urtikaria, mens kløen ved andre hudlidelser, som atopisk eksem, ikke påvirkes. Hvilke mediatorer som utløser kløen ved f.eks. eksem, er ikke helt klarlagt. Kløestimuli overføres fra huden til sentralnervesystemet i ikke-myeliniserte (se myelin) C-fibrer og Aδ-fibrer.

Uttørring av huden kan gi kløe. Dette er aktuelt hos eldre som kan ha redusert talgproduksjon.

Parasitter som angriper huden, vil vanligvis forårsake kløe. Hvis flere i samme familie har fått kløe i løpet av noen uker, er skabb en nærliggende forklaring. Loppestikk gir også kløe.

Legemidler kan forårsake kløe, av og til uten at det er vesentlig utslett (se legemiddelutslett).

Ikke-dermatologiske årsaker. Kløe kan av og til oppstå uten at det kan påvises sykelige forandringer i huden. I noen slike tilfeller kan kløen skyldes en bakenforliggende sykdom som ikke er direkte relatert til huden. Mekanismene for denne typen kløe er ikke kjent. Eksempler på sykdommer og tilstander som kan være årsak til kløe, er langtkommen sykdom i lever eller nyrer, diabetes, graviditet og ondartet sykdom, f.eks. lymfekreft.

Nervøsitet kan også ha betydning for kløe. I mange tilfeller av kløe kan det imidlertid ikke påvises noen sikker årsak.

Behandling av kløe retter seg mot årsaken. Der årsaken ikke kan påvises eller behandles, forsøkes symptomatisk behandling. Antihistaminer kan ha god effekt hvis kløen er utløst av histamin. Dette er tilfelle først og fremst ved urticaria, mens histamin synes å ha liten betydning for kløen ved de fleste andre kløende hudsykdommene. Antihistaminer brukes likevel en del ved slike hudsykdommer, selv om effekten er dårlig dokumentert. Grunnen er at noen antihistaminer gir tretthet som bivirkning, noe som kan virke dempende på kløeopplevelsen. Behandlingen med slike midler er mest anvendelig om natten.

Kortisonpreparater som krem, salve eller liniment, er effektive der kløen skyldes en betennelsesreaksjon i huden, som lar seg påvirke av slike preparater. Et eksempel er kløen ved eksem. I tillegg finnes det noen få kløestillende salver og linimenter som ikke inneholder glukokortikoider og som kan kjøpes uten resept. Disse har oftest liten eller moderat effekt. Fuktighetskremer som holder huden myk, har også en viss kløestillende virkning.

Sol kan hjelpe på kløe, først og fremst fordi solens ultrafiolette lys har dempende effekt på betennelsesreaksjonen ved en legende virkning på mange hudsykdommer. Noen pasienter med plagsom kløe kan derfor ha god nytte av lysbehandling (se UV-behandling).

Kløe og smerte betraktes som to atskilte former for følelse i huden.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.