Endetarmskreft, kreft primært utviklet i endetarmen. Forekommer i ca. 1100 nye tilfeller per år i Norge, er 50 % hyppigere hos menn enn hos kvinner. Det lever ca. 8000 med diagnose endetarmskreft i Norge, og sykdommen øker i hyppighet. Sjelden før 50-årsalder, bortsett fra den arvelige formen.

Arvelig disposisjon er avgjørende for ca. 5 % av tilfellene (se tykktarmskreft). Pasienter med ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom har økt risiko for å utvikle endetarmskreft. Lavt innhold av plantefibrer i kosten, høyt inntak av animalsk fett og kjøtt, samt alkohol øker sannsynligvis risikoen for endetarmskreft.

Endetarmskreft starter ofte i en (primært godartet) polypp. Svulsten vokser vanligvis først overflatisk i tarmslimhinnen, men infiltrerer etter hvert dypere inn i og gjennom tarmveggen til fettvev og naboorganer omkring endetarmen. Under forløpet øker risikoen for at løsrevne kreftceller sprer seg via lymfeårer til lymfeknuter i bekkenet, og/eller via blodbanen til lever og andre organer. På diagnosetidspunktet påvises spredning til lymfeknuter i bekkenet hos 20–30 % og fjernspredning hos 15–20 %.

Blod og eventuelt slim i avføring er vanligvis første symptom. Andre symptomer er veksling mellom treg og løs avføring, redusert kaliber på avføring, etter hvert smerter fordi avføring stopper opp, eller på grunn av trykk fra svulsten.

Diagnosen stilles ved at legen ser inn i endetarmen med rektoskop eller fleksibelt kolonoskop, eventuelt via røntgenundersøkelse eller bare ved å palpere nedre del av endetarmen. Det tas vevsprøve (biopsi) for å sikre diagnosen før operativ behandling.

Hovedbehandlingen er kirurgisk fjerning av den affiserte del av endetarmen, med god margin. Hos de fleste (ca. 80 %) kan man skjøte tarmen sammen med nederste del, slik at pasienten kan beholde normal endetarmsfunksjon. Ved moderne operasjonsteknikk fjernes en større del av omgivende fettvev omkring endetarmen (såkalt mesorektal fjerning). Ved dette reduseres risiko for lokalt tilbakefall i bekkenet fra tidligere ca. 30 %, ned mot 5 %. Hvis svulsten i utgangspunktet er for stor til å opereres radikalt, forsøkes ofte strålebehandling kombinert med cellegiftbehandling før operasjon, for å redusere svulsten. Strålebehandling gis etter inngrepet hvis operasjonskantene ikke var fri for svulstvev. Hvis det påvises spredning til regionale lymfeknuter, synes etterbehandling med cellegiftkurer å bedre overlevelsen noe. Ved begrenset spredning (metastaser) i lever vurderes kirurgisk fjerning, evt. etter forutgående cellegiftbehandling. Ved mer utbredt spredning gis lindrende cellegiftbehandling. Ca. halvparten av pasientene vil få bra effekt av moderne cellegiftbehandling, men det kommer vanligvis resistensutvikling etter måneder eller få år. Strålebehandling kan gi god smertelindring ved lokale tilbakefall i bekkenet.

Hvis sykdommen bare er lokalisert i tarmen, gjelder 5 års overlevelse for ca. 80 %, og de fleste av disse pasientene vil være helbredet. Ved spredning til regionale lymfeknuter er 5 års overlevelse 40–50 %. Ved påvist fjernspredning dør 60–70 % innen to år, og bare ca. 5 % overlever 5 år eller mer. Påvisning av arvelig disposisjon for endetarmskreft og nøye oppfølging av disponerte personer bedrer prognosen. Nyere data tyder på at masseundersøkelser med skopi en gang i 50–60-årsalder, med fjerning og etterkontroll av eventuelle polypper i endetarm eller tykktarm, kan være samfunnsøkonomisk forsvarlig for å redusere dødelighet av tykktarms- og endetarmskreft.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.