Endetarmskreft er kreft primært utviklet i endetarmen. Det forekommer om lag 1100 nye tilfeller per år i Norge, og er vesentlig hyppigere hos menn enn hos kvinner. Antall nye tilfeller og antall døde har vært relativt stabilt det siste tiåret, men prevalensen øker, og idag lever om lag 10 000 med diagnosen endetarmskreft i Norge. Median alder ved diagnosetidspunktet er 69 år. Sykdommen opptrer sjelden før 50-årsalder, bortsett fra den arvelige formen.

Arvelig disposisjon er avgjørende for cirka fem prosent av tilfellene (se tykktarmskreft). Pasienter med ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom har økt risiko for å utvikle endetarmskreft. Lavt innhold av plantefibrer i kosten, høyt inntak av animalsk fett og kjøtt, samt alkohol øker sannsynligvis risikoen for endetarmskreft.

De ulike stadiene og alvorlighetsgraden av endetarmskreft.

Endetarmskreft av Oncolex. Gjengitt med tillatelse

Endetarmskreft starter ofte i en primært godartet polypp. Svulsten vokser vanligvis først overfladisk i tarmslimhinnen, men infiltrerer etter hvert dypere inn i og gjennom tarmveggen til fettvev og naboorganer omkring endetarmen. Under forløpet øker risikoen for at løsrevne kreftceller sprer seg via lymfeårer til lymfeknuter i bekkenet, og/eller via blodbanen til lever og andre organer. På diagnosetidspunktet påvises spredning til lymfeknuter i bekkenet hos 20–30 prosent, og fjernspredning utenfor lymfesystemet påvises hos 15–20 prosent.

Blod og eventuelt slim i avføringen er vanligvis første symptom. Andre symptomer er veksling mellom treg og løs avføring, og redusert størrelse på avføringen. Etter hvert tilkommer ofte smerter fordi avføring stopper opp eller på grunn av trykk fra svulsten.

Diagnosen kan stilles på flere måter:

  • rektoskopi, hvor legen titter inn i endetarmen med et rektoskop
  • koloskopi, hvor endetarmen og tykktarmen kan undersøkes med et fleksibelt rør
  • røntgenundersøkelse
  • palpasjon av nedre del av endetarmen

Det tas vevsprøve, biopsi, for å sikre diagnosen før operativ behandling.

Hovedbehandlingen er kirurgisk fjerning av den kreftrammede delen av endetarmen, med god margin. Hos om lag 80 prosent kan man skjøte tarmen sammen med nederste del, slik at pasienten kan beholde normal endetarmsfunksjon. Ved moderne operasjonsteknikk fjernes en større del av omgivende fettvev omkring endetarmen, enten partiell mesorektal eksisjon eller total mesorektal eksisjon.

Etter en slik operasjon reduseres risikoen for lokalt tilbakefall i bekkenet betydelig. Hvis svulsten i utgangspunktet er for stor til å fjernes fullstendig, gis ofte strålebehandling kombinert med cellegiftbehandling før operasjon. Etter innføring av moderne operasjonsmetoder og økt bruk av strålebehandling før operasjonen, har lokale tilbakefall, også kalt lokalt residiv, blitt svært sjelden – om lag 3-4 prosent.

Svulsten som blir fjernet undersøkes med mikroskopi. Hvis operasjonskantene ikke er fri for svulstvev, kan det bety at det er noe kreftvev igjen i kroppen. Da gis strålebehandling mot operasjonsområdet for å drepe det gjenværende svulstvevet. Hvis det påvises spredning til regionale lymfeknuter, synes etterbehandling med cellegiftkurer å bedre overlevelsen noe. Ved begrenset spredning i lever vurderes kirurgisk fjerning, eventuelt etter forutgående cellegiftbehandling. Ved mer utbredt spredning gis lindrende cellegiftbehandling og mer målrettet antistoffbehandling som ved tykktarmskreft. Strålebehandling kan gi god smertelindring ved lokale tilbakefall i bekkenet, eller dersom det foreligger smertefulle metastaser til skjelettet.

Prognosen avhenger av sykdomsutbredelsen eller stadiet ved diagnosetidspunktet. For hele gruppen sett under ett, er 5-års relativ overlevelse cirka 68 prosent. Hvis sykdommen bare er lokalisert i tarmveggen uten spredning til regionale lymfeknuter er 5- års overlevelse om lag 95 prosent. Ved spredning til regionale lymfeknuter faller den til cirka 80 prosent, og dersom det foreligger fjernspredning er bare 20-30 prosent i live etter 5 år. Påvisning av arvelig disposisjon for endetarmskreft og nøye oppfølging av disponerte personer bedrer prognosen. På 2010-tallet tyder forskning på at masseundersøkelser med skopi en gang i 50–60-årsalder, med fjerning og etterkontroll av eventuelle polypper i endetarmen eller tykktarmen, kan være samfunnsøkonomisk forsvarlig for å redusere dødelighet av tykktarms- og endetarmskreft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.