Kikhoste er en akutt infeksjonssykdom som skyldes bakterien Bordetella pertussis. Bakteriene lever på slimhinnene i luftveiene, hvor de fremkaller alminnelige forkjølelsessymptomer (snue, heshet og hoste) etterfulgt av hosteanfall. Hosten kan vare i flere uker.
tussis convulsiva (kommer av latin, ‘krampaktig hoste’), pertussis
I 2014 estimerte WHO at det var 24,1 millioner tilfeller av kikhoste på verdensbasis og 160 700 dødsfall blant barn under 5 år. De fleste dødsfall skjer i lavinntektsland. Spedbarn er spesielt utsatt for infeksjon i de første levemånedene før de er vaksinert.
Kikhoste kan komme i utbrudd og siden 2023 er det rapportert en stigning i antall infeksjoner i flere land, herunder Norge.
Infeksjonen forekommer kun hos mennesker.
Kikhoste forårsakes av den gram-negative stavformede bakterien Bordetella pertussis.
Kikhoste er svært smittsomt. Inkubasjonstiden er 5-21 dager, oftest 7-10 dager. Smitten overføres med mikroskopiske dråper som slynges ut fra nese og munn når man snakker, hoster og nyser (dråpesmitte).
Infeksjonen forløper i to stadier:
Dette varer i 1-2 uker og består av forkjølelseslignende symptomer som snørr og hoste. Feber er uvanlig og lavgradig hvis det forekommer. I dette stadiet er pasienten svært smittsom.
Dette varer i 1-6 uker, noen ganger opptil 10 uker. Her inntrer den typiske hosten med kraftige hosteanfall fulgt av en dyp, pipende innånding, kiking, som har gitt sykdommen sitt navn.
Pasienten ansees som smittefarlig i ca 3 uker fra forkjølelsessymptomene begynner. Smittsomheten er størst i de første to sykdomsukene, det katarrale stadiet, og det er også i dette tidsrommet antibiotikabehandling har størst effekt. Hvis antibiotikabehandling startes, regnes pasienten som mulig smitteførende i 5 dager fra oppstart av antibiotika.
Symptomene minner i starten om vanlig forkjølelse.
Etter hvert består hovedsymptomene av en rekke hurtige hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange, pipende innåndinger, og under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket. Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel, og det kan opptre mindre blødninger: kar kan briste under øyets bindehinne, man kan få små punktformede hudblødninger i ansikt og på overkropp. Brekninger og oppkast i forbindelse med hosteanfall er vanlig. I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Infeksjonen kan være særlig alvorlig for spedbarn hvor det kan inntre kramper og bevisstløshet. Barn under 6 måneder bør vurderes av lege for ev. sykehusinnleggelse.
Feber er uvanlig og ofte et tegn på at det er tilkommet en komplikasjon, for eksempel lungebetennelse eller mellomørebetennelse.
I rekonvalesensen (perioden der pasienten kommer tilbake til krefter og aktivitet igjen) og i mange måneder etter kan slimhinnene være overfølsomme, slik at det kommer kikhostelignende anfall under vanlige forkjølelser. På grunn av den lange varigheten av hoste kalles kikhoste også 100-dagershoste.
Gjennomgått kikhoste gir ikke fullstendig, livsvarig immunitet.
De første fire sykdomsukene kan legen ta penselprøve fra nesen som analyseres med PCR hvor man detekterer arvestoff fra bakterien.
Man kan også måle antistoffer i blodet. Tolkningen av disse vil avhenge av vaksinasjonsstatus og når i sykdomsforløpet blodprøven tas.
Dyrkning av bakterien gjøres ikke rutinemessig, men kan bli aktuelt ved utbrudd.
I Norge startet man i 1952 et vaksinasjonsprogram mot kikhoste. Til og med 1997 ble det brukt en kikhostevaksine fremstilt av hele, drepte kikhostebakterier. Denne hadde ofte bivirkninger, hovedsakelig feber og smerter rundt injeksjonsstedet. Siden 1998 brukes en kikhostevaksine som består av opprensede deler av kikhostebakterier. Per 2024 inngår kikhostevaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Den gis som en del av en kombinasjonsvaksine sammen med vaksine mot difteri, stivkrampe, poliomyelitt, Haemophilus influenzae og hepatitt B i en alder av 3, 5 og 12 måneder. Oppfriskningsdose av kikhostevaksine (sammen med difteri, stivkrampe og poliomyelitt) tilbys i 2. klasse og 10. klasse. Deretter anbefales oppfriskningsdose hvert 10. år.
Formålet med vaksinasjonen er ikke å utrydde sykdommen, men å unngå infeksjon hos små barn samt å gjøre infeksjonen mildere.
Hvis diagnosen stilles tidlig, i det katarrale stadiet, kan antibiotika lindre sykdomsforløpet. På grunn av kikhostens diffuse begynnelsessymptomer blir diagnosen ofte stilt senere, i det paroksystiske stadiet, og antibiotika vil da ikke lindre forløpet men kan forkorte den smitteførende perioden.
Førstevalget er antibiotika fra makrolidgruppen, herunder azitromycin, erytromycin eller klaritromycin.
Behandlingen går for øvrig ut på å styrke pasienten og lindre symptomene. Det anbefales rikelig væsketilførsel, høyt hodeleie og å ta opp barnet fra sengen ved kraftige hosteanfall for å forebygge slimpropper i lungene.
Den franske legen Guillaume de Baillou (1538–1616) gav en skildring av de smittsomme sykdommene som herjet i Paris 1570–1579, og i hans avhandling finnes den første klare og detaljerte beskrivelse av kikhoste. Kikhoste var en av årsakene til den store barnedødeligheten i eldre tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.