magekreft

Mye tyder på infeksjon med Helicobacter pylori øker risikoen for magekreft. Det samme gjelder røyking og tidligere gjennomgått operasjon for magesår. Det er også mulig at kosthold kan være en medvirkende årsak til magekreft, spesielt syltet, saltet og røkt mat. Kronisk betennelse i magesekken, atrofisk gastritt, kan også i sjeldne tilfeller gi kreftutvikling etter mange år.

Den diffuse typen har muligens et genetisk grunnlag. Infeksjon med Epstein-Barr virus ser også ut til å øke risikoen for å utvikle diffus magekreft.

Tidlig i forløpet kan symptomene minne om magesår, med smerter i øvre del av magen, sure oppstøt eller halsbrann (dyspepsi). Det er typisk at smertene ikke lindres ved matinntak. Hvis svulsten sitter nær overgangen til spiserøret kan man få vanskeligheter med å svelge. Hvis svulsten sitter lenger ned (mer distalt) kan avløpet fra magesekken til tolvfingertarmen hindres slik at man får ventrikkelretensjon og oppkast.

Senere i forløpet er det vanlig å oppleve tretthet, generelt nedsatt allmenntilstand, appetittløshet, tidlig metthetsfølelse, oppkast, vekttap og anemi. Sistnevnte er hyppig og opptrer hos 40 prosent av pasientene. Ved langtkommen sykdom kan pasienten få økt væske i buken (ascites) og spredning til lymfeknuter over kragebenet på venstre side (Virchows kjertel).

Diagnosen stilles som regel ved hjelp av gastroskopi, der man kan undersøke innsiden av magesekken ved hjelp av en slange som føres ned gjennom munnen. I tidlige stadier kan utseendet forveksles med et vanlig magesår, og derfor er det viktig å ta vevsprøver i sårkanten for å oppdage kreftceller. Dersom man påviser en kreftsvulst, må man gjøre CT-undersøkelser for å vurdere hvor mye den har vokst, og om den har spredt seg til andre organer.

Dersom pasienten vurderes for kurativ kirurgi skjer videre utredning ved sykehus med spesialkompetanse.

Behandlingen er kirurgisk fjerning av hele eller deler av magesekken, dersom svulsten ikke har spredd seg til andre organer. Noen ganger må også omkringliggende organer (bukspyttkjertelen og tolvfingertarmen) fjernes for å bedre muligheten for overlevelse. Dette inngrepet kalles Whipples operasjon.

I noen tilfeller er svulsten grodd fast slik at den ikke kan fjernes. Mulighetene for fullstendig fjerning av alt svulstvev og for helbredelse er svært avhengig av hvor tidlig man kommer til. Ved magekreft som kan opereres gir man cellegift både før og etter operasjonen.

Når det ikke er mulig å operere, eller hvis kreften har spredt seg til andre organer, gir man lindrende (palliativ) livsforlengende cellegiftbehandling. Magekreft med fjernspredning er ikke mulig å helbrede. Behandling med cellegift har som mål å stabilisere sykdommen, redusere eventuelle symptomer, og å forlenge levetiden. Det er mulig å behandle med forskjellige kombinasjoner av cellegift, og hos enkelte pasienter gir man også antistoff mot EGF-reseptoren hvis molekylærpatologisk undersøkelse viser at svulsten kan være følsom for dette.

Strålebehandling mot selve svulsten i magen benyttes i liten grad i Norge, men palliativ strålebehandling mot spredning for eksempel til skjelett eller hjerne er ikke uvanlig.

Prognosen er mest avhengig av hvor tidlig man påviser kreften. Blant de hvor man oppdager kreften på et tidlig stadium, som ikke har spredning hverken til regionale lymfeknuter eller fjernspredning er omkring 70 prosent fortsatt i live etter fem år. Hvis det er spredning til lymfeknuter nær svulsten er omkring 35 prosent i live etter fem år. For pasienter med fjernspredning er prognosen dårlig; kun tre prosent er i live etter fem år, ifølge tall fra Kreftregisteret.

Det er ikke vist at et systematisert kontrollopplegg med bildeundersøkelser bedrer prognosen på sikt. Mange pasienter følges vanligvis med kliniske kontroller hos fastlege.

• linitis plastica
• strålebehandling
• cellegift