Morfin, alkaloid som finnes i opiumsvalmuen Papaver somniferum og kan utvinnes fra opium. Morfin har en betydelig medisinsk anvendelse som smertestillende middel og brukes dessuten som rusmiddel.

Morfin og kroppens omdannelsesprodukter (metabolitter) av det virker på opioidreseptorer i og utenfor sentralnervesystemet. Dette fører til demping av smerter, rusfølelse (med hevet stemningsleie, kritikkløshet, konsentrasjonsvansker), sløvhet, tretthet, hostedemping og respirasjonshemning, foruten nedsatt peristaltikk i glatt muskulatur (for eksempel i galleveier og tarm), eventuelt kvalme og brekninger.

Nedsatt peristaltikk av opioider er utnyttet ved å designe legemidler hvor forstoppende eller hostedempende effekt er ønsket, men mindre eller lite rusvirkning. Det er gjort ved loperamid (mot diaré) og etylmorfin (mot hoste).

Morfin brukes først og fremst i behandling av smerte. Det gis vanligvis som injeksjoner (intravenøst, subkutant, intramuskulært) med 5–10 milligram som typisk enkeltdose ved sterke smerter. Morfinet brytes ned i kroppen med en halveringstid på 2–3 timer. Omdannelsesprodukter er ofte uten effekt, men metabolitten morfin-6-glukuronid fra morfin har smertestillende effekt. Virkningen av en injisert morfindose varer vanligvis 3–6 timer. Morfin kan også doseres som mikstur og tabletter. Ved peroralt inntak må doseringen være høyere på grunn av betydelig omsetning i tarm og lever før stoffet når blodbanen (førstepassasjemetabolisme).

Morfin skal fortrinnsvis anvendes ved sterke smerter av kort varighet. Ved gjentatt bruk taper morfinet noe av sin virkning (toleranseutvikling), og dosen må ofte økes for fortsatt å være effektiv. Morfin kan brukes ved langvarige smertetilstander der livsprognosen er dårlig (for eksempel ved kreftsmerter).

Morfin har også en viss anvendelse som illegalt rusmiddel. Da kan enkeltdosen komme opp i 10 ganger terapeutisk eller mer, og denne dosen kan også gjentas flere ganger i døgnet.

Man antar at misbruk av morfin er mindre vanlig enn heroinmisbruk, men at komplikasjonsrisikoen, dødeligheten og behandlingsresultatene relativt sett vil være sammenlignbare.

Gjentatt bruk av morfin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Avhengigheten vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med flere daglige morfininjeksjoner. Avbrudd av morfintilførselen ved et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinenssymptomer (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst) av flere døgns varighet. Selv om den morfinavhengige kommer seg gjennom abstinensperioden, vil risikoen for å gjenoppta bruken være forhøyet i lang tid (flere år) pga. morfinfremkalte funksjonelle og strukturelle endringer i visse hjerneområder, knyttet til belønning og motivasjon. Sprøytebruk fører ofte til injeksjonskomplikasjoner grunnet mangelfull injeksjonsteknikk (injeksjon av partikler) og manglende sterilitet (fare for hepatitt og HIV-infeksjon). I behandlingen av opioidavhengighet benyttes blant annet metadon og buprenorfin (handelsnavn Suboxone og Subutex).

Risikoen ved morfinbruk er særlig knyttet til bruken av høye doser som gir sløvhet, døsighet, søvn og rusvirkninger. Det vil være fare for respirasjonshemning og i verste fall respirasjonsstans (overdosedød). Samtidig bruk av alkohol, nerveberoligende medikamenter og/eller sovemedisin øker risikoen for alvorlige bivirkninger etter morfininntak. Opioidantagonister som naloxon og naltrexon kan reversere virkningen av morfinoverdose og således være livreddende dersom behandlingen settes i gang raskt etter respirasjonsstans.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.