plastikkirurgi

Leppe-ganespalte er en tilstand som kan behandles med rekonstruktiv kirurgi med godt resultat.
Leppe-ganespalte
Av /Shutterstock.

Plastikkirurgi er en kirurgisk spesialitet som innbefatter både rekonstruktiv kirurgi og estetisk kirurgi. Plastikkirurgi er en selvstendig spesialitet som utgår fra generell kirurgi. Den grenser til flere andre kirurgiske disipliner og supplerer disse innenfor flere områder. Rekonstruktiv plastikkirurgi utføres ofte i samarbeid med andre kirurgiske spesialiteter.

Faktaboks

Etymologi
av gresk plastikos, ‘som lar seg forme’, og kheirurgia, ‘håndens arbeid’
Også kjent som

plastisk kirurgi, rekonstruktiv eller reparativ kirurgi

Rekonstruktiv kirurgi er korreksjon av medfødte og ervervede defekter og deformiteter for å gjenopprette normal anatomi og funksjon, mens estetisk kirurgi er primært er endring av utseendet når funksjonen er normal. Estetisk kirurgi kan i enkelte tilfeller tilbys av det offentlige helsevesenet når det foreligger meget avvikende utseende som kan være til stor psykisk belastning, mens estetisk kirurgi grunnet ønske om optimalisering av normaltilstand har et vesentlig privat marked. Imidlertid må en plastikkirurg beherske estetiske kirurgiske prinsipper også ved rekonstruktive inngrep da målet er å gjenskape mest mulig normalt utseende og funksjon. Plastikkirurger har en etisk forpliktelse til å ikke tilby kirurgi som ikke vurderes å være til pasientens beste.

Rekonstruktive metoder

Rekonstruktiv kirurgi krever ofte flytting av vev (transplantasjon) fra et område på kroppen (donorstedet) til området som trenger rekonstruksjon (mottakerstedet). Alt vev trenger blodforsyning for å overleve, og vevstransplantasjon inndeles derfor ofte etter type blodforsyning.

Frie transplantater

Frie transplantater er tynne vevsbiter som flyttes uten blodforsyning. Vevet vil få innvekst av ny blodforsyning på mottakerstedet. Fram til denne innveksten har skjedd overlever vevet på diffusjon av næringsstoffer og oksygen. Det er kun meget tynne vevsbiter som kan overleve på denne måten, og frie transplantater er som oftest tynne hudbiter, slimhinne, brusk, sener og nerver. Man kan også bruke fettvev fra fettsuging som fritt transplantat for å gi fylde til vev, både i rekonstruktiv og estetisk hensikt.

Stilkede transplantater

Stilkede transplantater er vev som har en blodforsyning fra et definert blodkar, og hvor vevet løsnes, men blodforsyningens festepunkt bevares. Da kan vevet roteres omkring dette punktet og flyttes til nærliggende områder. Dermed skjer blodtilførselen fra donorstedet inntil det transplanterte vevet har grodd fast og kan få den nødvendige blodtilførselen fra blodårene på mottakerstedet. Stilkede transplantater kan bestå av flere vevstyper, for eksempel hud med underliggende fettvev eller muskelvev, så lenge vevet har samme blodforsyning. Anatomiske studier ligger til grunn for kunnskap om hvilket vev som har forutsigbar blodforsyning og dermed kan brukes til stilkede transplantater.

Mikrovaskulære transplanteter

Mikrovaskulære transplantater er stilkede transplantater hvor man kutter blodforsyningen – «stilken» – og syr arterien og venen i denne stilken sammen med tilsvarende blodårer på mottakerstedet. Dette er meget små strukturer og sammenkoblingen må gjøres med mikroskop. Ved hjelp av denne teknikken kan man transplantere fritt også sammensatte vev, for eksempel et område med både hud, fettvev og muskel fra ryggen, til et ødelagt område på leggen. Med denne teknikken kan man også sy på plass igjen (reimplantere) avskårne kroppsdeler, for eksempel fingrer, eller erstatte en manglende finger ved hjelp av en tå.

Kunstmaterialer

Kunstmaterialer har fått stadig flere bruksområder innen rekonstruktiv kirurgi. Det finnes kunstig bindevev som kan brukes som frie transplantater og som omdannes til ekte bindevev ettersom kunstvevet får innvekst av blodforsyning og kroppens egne celler, og det finnes kunstig benvev og bruskvev. Silikonproteser brukes til erstatning av bløtvevsdefekter, som brystrekonstruksjon etter brystkreft, eller ved volumdefekter ved medfødte misdannelser eller etter skader. Man tilstreber likevel mest mulig bruk av eget vev, da dette i mye mindre grad er utsatt for avstøtning og infeksjoner.

Oppgaver

Plastikkirurgi eller rekonstruktiv kirurgi er nødvendig ved alle tilstander hvor det oppstår vesentlige vevsdefekter med behov for avansert lukking av sår. Vevsdefekter kan skyldes stor bløtvevsskade, brannskade, bløtvevsinfeksjoner eller kreft med behov for kirurgisk fjerning av bløtvev. Plastikkirurger arbeider derfor tett sammen med andre kirurgiske spesialiteter.

Eksempler på tilstander som kan tilbys plastikkirurgisk behandling:

  • Medfødte misdannelser, for eksempel leppe-kjeve-ganespalte, ansiktslammelser, deformiteter i kroppsdeler som øre, nese, hender, føtter, bryst eller ytre kjønnsorganer.
  • Større godartede og ondartede svulster i huden.
  • Defekter og deformiteter av høyst forskjellig natur, for eksempel unormalt store bryster (mammaplastikk), kroniske sår, arr, vesentlig overskuddshud etter massivt vekttap.
  • Skjemmende tilstander som ikke er resultat av sykdom eller skade og som ikke gir funksjonelt besvær: Dette regnes som estetisk kirurgi og kan omfatte for eksempel fettsuging av kroppsområder med uønsket fettansamling, korreksjon av overskuddshud som ikke gir fysisk besvær, endring av brystenes form og volum og annen endring av utseende som oppleves til plage.

Historikk

De første operasjonene som kan betegnes som plastikkirurgiske inngrep, ble foretatt langt tilbake i tiden. I et stort indisk verk som antas å være skrevet 800–600 år før vår tidsregning, finnes beskrivelser av neserekonstruksjon utført ved hjelp av en hudlapp fra kinnet eller fra pannen.

Den første læreboka i plastikkirurgi ble utgitt av Eduard Zeis (1807–1868) i Leipzig i Tyskland i 1838. Den første frie hudtransplantasjon som vi kjenner til i den vestlige verden, ble beskrevet av Christian Bünger (1782–1842) i Tyskland i 1822. Hudtransplantasjon er etter hvert blitt en helt uunnværlig og ofte livreddende operasjon hos pasienter med store hudtap, spesielt ved utbredte brannskader. En ny metode hvor hudceller kan dyrkes i cellekulturer er under utvikling og kan komme til å bety mye for hudtransplantasjonsvirksomheten.

Verdenskrigene

Det var først etter første verdenskrig at plastikkirurgi fikk plass som en egen spesialitet innenfor kirurgien. De to verdenskrigene gav plastikkirurgi omfattende og kompliserte rekonstruksjonsoppgaver. Dette gjaldt fremfor alt vansirende ansiktsskader, skader av armer og ben og ikke minst brannskader.

Den har også fått stor betydning i fredstid, blant annet ved ulykkestilfeller, ved medfødte eller ervervede ytre misdannelser og ikke minst på det rent kosmetiske plan.

Plastikkirurgi i Norge

I Norge utførte legen Carl Wilhelm Boeck i 1842 en plastikkirurgisk rekonstruksjon av et øyelokk som var angrepet av kreft. Plastikkirurgi ble etablert som selvstendig spesialitet i 1947.

Plastikkirurgiske avdelinger finnes på mange sykehus, men det er også mange private klinikker som utfører plastikkirurgi. Behandling av store brannskader er sentralisert til Haukeland universitetssjukehus i Bergen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg