plastikkirurgi

Frie transplantater er tynne vevsbiter som flyttes uten blodforsyning. Vevet vil få innvekst av ny blodforsyning på mottakerstedet. Fram til denne innveksten har skjedd overlever vevet på diffusjon av næringsstoffer og oksygen. Det er kun meget tynne vevsbiter som kan overleve på denne måten, og frie transplantater er som oftest tynne hudbiter, slimhinne, brusk, sener og nerver. Man kan også bruke fettvev fra fettsuging som fritt transplantat for å gi fylde til vev, både i rekonstruktiv og estetisk hensikt.

Stilkede transplantater er vev som har en blodforsyning fra et definert blodkar, og hvor vevet løsnes, men blodforsyningens festepunkt bevares. Da kan vevet roteres omkring dette punktet og flyttes til nærliggende områder. Dermed skjer blodtilførselen fra donorstedet inntil det transplanterte vevet har grodd fast og kan få den nødvendige blodtilførselen fra blodårene på mottakerstedet. Stilkede transplantater kan bestå av flere vevstyper, for eksempel hud med underliggende fettvev eller muskelvev, så lenge vevet har samme blodforsyning. Anatomiske studier ligger til grunn for kunnskap om hvilket vev som har forutsigbar blodforsyning og dermed kan brukes til stilkede transplantater.

Mikrovaskulære transplantater er stilkede transplantater hvor man kutter blodforsyningen – «stilken» – og syr arterien og venen i denne stilken sammen med tilsvarende blodårer på mottakerstedet. Dette er meget små strukturer og sammenkoblingen må gjøres med mikroskop. Ved hjelp av denne teknikken kan man transplantere fritt også sammensatte vev, for eksempel et område med både hud, fettvev og muskel fra ryggen, til et ødelagt område på leggen. Med denne teknikken kan man også sy på plass igjen (reimplantere) avskårne kroppsdeler, for eksempel fingrer, eller erstatte en manglende finger ved hjelp av en tå.

Kunstmaterialer har fått stadig flere bruksområder innen rekonstruktiv kirurgi. Det finnes kunstig bindevev som kan brukes som frie transplantater og som omdannes til ekte bindevev ettersom kunstvevet får innvekst av blodforsyning og kroppens egne celler, og det finnes kunstig benvev og bruskvev. Silikonproteser brukes til erstatning av bløtvevsdefekter, som brystrekonstruksjon etter brystkreft, eller ved volumdefekter ved medfødte misdannelser eller etter skader. Man tilstreber likevel mest mulig bruk av eget vev, da dette i mye mindre grad er utsatt for avstøtning og infeksjoner.

Det var først etter første verdenskrig at plastikkirurgi fikk plass som en egen spesialitet innenfor kirurgien. De to verdenskrigene gav plastikkirurgi omfattende og kompliserte rekonstruksjonsoppgaver. Dette gjaldt fremfor alt vansirende ansiktsskader, skader av armer og ben og ikke minst brannskader.

Den har også fått stor betydning i fredstid, blant annet ved ulykkestilfeller, ved medfødte eller ervervede ytre misdannelser og ikke minst på det rent kosmetiske plan.

I Norge utførte legen Carl Wilhelm Boeck i 1842 en plastikkirurgisk rekonstruksjon av et øyelokk som var angrepet av kreft. Plastikkirurgi ble etablert som selvstendig spesialitet i 1947.

Plastikkirurgiske avdelinger finnes på mange sykehus, men det er også mange private klinikker som utfører plastikkirurgi. Behandling av store brannskader er sentralisert til Haukeland universitetssjukehus i Bergen.