sårtilheling

Det kommer først en betennelsesreaksjon med karutvidelse, økt gjennomblødning og væskeutsiving i såret. Hvite blodceller kommer til og fjerner ødelagt vev, eventuelle bakterier og andre fremmedlegemer.

Betennelsen er en rensningsprosess som er av stor betydning for sårhelingen. Hvis den er for svak, som den ofte er hos for eksempel diabetikere, leges såret langsomt. Omvendt kan den også bli for sterk, for eksempel hvis såret er infisert eller hvis vevsskadene er meget store. Da vil betennelsesreaksjonen sinke sårtilhelingen. Store sår gir også feber.

Det videre forløpet avhenger av sårets karakter. Hvis det dreier seg om et glatt snittsår, hvor sårkantene ligger mot hverandre, får man en såkalt primær heling, som ikke krever nydannelse av vev i større omfang. I begynnelsen klebes sårflatene sammen av det fibrinet som utfelles når blodet koagulerer, men snart vokser det nye, små blodårer (kapillarer) inn i såret, og bindevevsceller (fibroblaster) vandrer inn og erstatter fibrinet med bindevev. Dette vevet er først rødt på grunn av de mange blodkarene, men karene forsvinner etter hvert, og bindevevet skrumper inn, slik at det bare etterlates en smal, hvit arrstripe.

Hvis sårkantene ikke ligger mot hverandre, kalles det for et gapende sår. Da kalles tilhelingen sekundær heling. Det vil si at defekten fylles ut av det bindevevet som vokser frem fra hele sårflaten, og som kalles granulasjonsvev, fordi overflaten har et kornet utseende (latin granula, 'lite korn'). Granulasjonsvevet blør lett og er helt følelsesløst siden det ikke inneholder nerver. Det er fast å ta på, men trekkstyrke får det først når det etter fem til seks dager er dannet kollagenfibriller i vevet.

Når såret er nesten helt utfylt med granulasjonsvev, vokser huden inn fra sårkantene som en hvitaktig rand, og samtidig skrumper bindevevet inn, noe som gjør at sårkantene trekkes nærmere hverandre. Sårstedet markeres av en større eller mindre innsenkning, avhengig av størrelsen på den opprinnelige skaden. Arrvevets hud har ikke den normale hudens små furer, porer og fine hår.

I den tredje fasen ombygges og forsterkes kollagenfibrillene. Denne modningsprosessen fortsetter gjennom mange måneder etter at såret er leget, og først etter ett års tid har arrvevet fått omtrent samme trekkstyrke som vevet omkring. Når sår hos eldre mennesker heles dårlig, skyldes det at den gradvise ombyggingen av kollagenet i arret uteblir. Også utilstrekkelig ernæring, blant annet mangel på proteiner og E- og C-vitamin, nedsetter evnen til sårtilheling.

I starten av sårbehandlingen gjelder det først og fremst å stanse blødningen, gjøre vevsskaden så liten som mulig ved å sy såret igjen, og hindre at det kommer infeksjon i såret. I enkelte tilfeller av knusningssår lar man imidlertid såret være åpent og gro fra bunnen.

Som forebyggende middel mot stivkrampe ved større sår som har vært forurenset av jord eller smuss, og ved alle knusningssår gis immunglobulin mot stivkrampe dersom pasienten ikke er stivkrampevaksinert, og i enkelte tilfeller også til vaksinerte. Samtidig vaksineres uvaksinerte, mens den vaksinerte oftest bare får en «booster»-dose. Ved snittsår, særlig på armer og hender, må man undersøke om nerver eller sener kan være skåret over. Ved stikksår må man vise særlig stor aktsomhet. Ved knusningssår fjernes alt knust vev før såret renses som vanlig. Forskjellige antibiotika har en viss betydning ved enkelte typer sårinfeksjoner.

• sår
• førstehjelp
• arr
• sårbehandling