Virkning av de tre hovedtypene vanndrivende legemidler (=diuretika) på nyrene; Slyngediuretika (= loop diuretika), tiazider og kaliumsparende diuretika.
Slyngediuretika er vanndrivende midler (diuretika) som brukes i behandling av hjertesvikt, nyresvikt, høyt blodtrykk eller vannansamlinger i kroppen (ødem). Den vanndrivende virkningen av slyngediuretika er kraftig og kortvarig.
Slyngediuretika har fått navn etter virkestedet, Henles sløyfe eller slynge.
loop-diuretika, sløyfe-diuretika
Bare noen få av de vanndrivende legemidlene på det norske markedet er av typen slyngediuretika. De vanligste er furosemid og bumetanid. Furosemid kom først på markedet og er fortsatt mest brukt.
Slyngediuretika virker i nyrene i den tykke, oppadstigende delen av Henles sløyfe. I dette segmentet av Henles sløyfe hindrer slyngediuretika gjenoppsugingen av filtratet, som består av kalium, natrium og klorid i nefronet. Den økte konsentrasjonen av salter av kalium, natrium og klorid i Henles sløyfe binder til seg vann, og gjør at urinmengden øker.
Ved hjertesvikt brukes slyngediuretika hovedsakelig for å behandle ødemer. Det vil si væskeansamlinger i beina, i kroppen og i lungene. Ved nyresvikt brukes slyngediuretika for å opprettholde urinproduksjonen.
De fleste bivirkningene er doseavhengige og de fleste inntreffer ved behandling med høye doser. Elektrolyttforstyrrelser, dehydrering og hypovolemi er de vanligste bivirkningene av slyngediuretika. Økte nivåer av triglyserider og kreatinin i blodserum kan også forekomme. Ved høye plasmakonsentrasjoner av slyngediuretika er det også rapportert om øresus og hørselsnedsettelse. Dette problemet ses særlig hos pasienter med nyresvikt som behandles med intravenøs infusjon av høye doser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.