perikarditt

Ved fibrinøs perikarditt, pericarditis sicca (av latin siccus, 'tørr'), skyldes symptomene utfelling av blodplasmaets fibrin. Fibrinet danner trevlete masser på de normalt speilblanke bladene, som dermed vil gnis mot hverandre ved hvert hjerteslag. Visse områder av det ytterste bladet er meget følsomme, og ved den mekaniske irritasjonen som skyldes fibrintrevlene, utløses det sterke og vedvarende smerter bak brystbeinet. I tillegg er det hyppig smerteutstråling til venstre arm og hånd og til hals og overkjeve, slik at smertene ved akutt fibrinøs perikarditt kan være helt lik dem som opptrer ved hjerteinfarkt. Som regel er det også stikkende smerter omkring hjertet eller til venstre for det (slik som ved «sting i siden»), som forverres ved dyp innånding, og som kan stråle opp i skulderen. De skyldes en ledsagende betennelsesreaksjon i den delen av brysthinnen som støter opp til hjerteposen, med utfelling av fibrin mellom brysthinnens ytre og indre blad.

Når de to fibrinbelagte perikardiebladene gnis mot hverandre, kommer det dessuten en karakteristisk, rytmisk lyd som kan høres gjennom stetoskopet når dette anbringes på brystveggen like over hjertet. Den såkalte perikardiale gnidningslyden minner om den lyden man hører når man gnir to papirstykker mot hverandre, eller går i kald snø, og er et viktig symptom ved fibrinøs perikarditt.

Ved eksudativ perikarditt, pericarditis exsudativa (av latin exsudare, 'svette ut'), utvikles det en væskeansamling mellom de to bladene. Alt etter betennelsens årsak kan væsken være vandig, blodblandet eller pussholdig. Når en slik væskeansamling i perikardiet får en viss størrelse, vil det øve et trykk mot hjertet, noe som hindrer hjertet i å utvide seg helt i hvilefasen (diastolen) og reduserer fyllingen av hjertekamrene (og dermed hjertets slagvolum). Pulsen føles da svakere enn normalt på grunn av det nedsatte slagvolumet, og den er dessuten hurtigere, fordi hjerterytmen blir økt for å opprettholde det nødvendige minuttvolumet.

At fyllingen av hjertet blir nedsatt, fører til en opphopning av blod i så vel lungevenene som venene i kroppskretsløpet (det store kretsløp). Dette fremkaller dels pustebesvær, dels svulmende og spente vener på halsen (halsvenestuvning). Både det ytterste bladet i det serøse perikardiet og det fibrøse perikardiet er til en viss grad tøyelige, slik at en væskeansamling som utvikler seg gradvis gjennom flere døgn eller uker, kan komme opp i nesten én liter før det oppstår alvorlige symptomer. Ved hurtig utvikling av en perikardieansamling er 250–300 milliliter væske tilstrekkelig til å fremkalle alvorlig hjertesvikt.

Ved en større perikardieansamling dempes hjertelydene, slik at de i stetoskopet høres svakere enn normalt. Det opptrer karakteristiske forandringer av elektrokardiogrammet, og ved røntgengjennomlysning sees hjerteskyggen forstørret, dessuten er hjertepulsasjonene mindre enn normalt. Sikker påvisning av væskeansamling i perikardiet skjer ved ekkokardiografi (ultralydundersøkelse av hjertet), en helt ufarlig undersøkelse som ikke volder pasienten besvær. Har man påvist en perikardieansamling, kan det i spesielle tilfeller bli nødvendig med en undersøkelse av perikardievæsken, noe som kan gi viktige diagnostiske opplysninger. Perikardiocentese, som en slik punksjon av hjerteposen kalles, brukes dessuten som akutt behandling ved livstruende hjertesvikt på grunn av en stor perikardieansamling, hvor øyeblikkelig tømming av perikardievæsken kan bedre tilstanden inntil ytterligere behandling kan bli iverksatt.

Ved infeksiøs perikarditt er årsaken som regel et virus. Man kjenner en rekke virus som kan forårsake perikarditt, hyppigst er infeksjon med Coxsackievirus gruppe B, som fremkaller bamblesyke (myalgia epidemica), ECHO-virus og influensavirus. Dessuten forekommer det atskillige tilfeller av akutt perikarditt som klinisk ligner helt på virusperikarditt, men hvor man ikke har lyktes i å påvise smittestoffet. Virusperikarditt kan opptre hos alle aldersgrupper, men er hyppigst hos yngre voksne. Ofte har pasientene noen dager eller uker i forveien gjennomgått en infeksjon i luftveiene. Virusperikarditt varer som regel bare 1–2 uker og forløper alltid godartet. Den kalles derfor også akutt, benign (godartet) perikarditt.

Infeksjon med bakterier, bakteriell perikarditt, er derimot sjelden. Som regel dreier det seg om en såkalt sekundærinfeksjon, det vil si at bakteriene stammer fra en infeksiøs prosess et annet sted i organismen. Bakteriene kan da komme til hjerteposen med blodet eller lymfen, eller ved direkte gjennombrudd fra bakterieansamlinger i lungehinnen (pleuraempyem) eller i lungene (lungeabscess, lungebetennelse eller lungetuberkulose). Det dreier seg nesten alltid om pussdannende bakterier som stafylokokker, streptokokker, pneumokokker eller tuberkelbakterien, Mycobacterium tuberculosis. Den pussansamlingen disse fremkaller i hjerteposen, kan bli meget stor, og det er ikke alltid tilstrekkelig med en kraftig behandling med antibiotika. Man foretar da en kirurgisk tømming av pusset ved at det blir lagt inn et dren mellom de to bladene i det serøse perikardiet.

Tuberkuløs perikarditt er særlig alvorlig. Den utvikler seg snikende, danner ofte puss i anselige mengder og kan i en del tilfeller få et langvarig forløp med utvikling av en kronisk betennelsestilstand i bladene i det serøse perikardiet, såkalt kronisk perikarditt (se nedenfor).

Akutt eksudativ perikarditt er en lunefull sykdom, fordi det kan utvikle seg en livstruende perikardieansamling på få timer, uansett årsaken. Fibrinøs perikarditt kan på kort tid bli eksudativ. Alle pasienter med akutt perikarditt legges derfor inn på sykehus til omhyggelig overvåking. Bakteriell perikarditt behandles med antibiotika. Behandlingen retter seg for øvrig etter årsaken. Som oftest vil man være henvist til symptomatisk behandling av smertene og den feberen som ofte er til stede de første døgnene av akutt perikarditt. Perikarditt i forbindelse med systemisk lupus erythematosus, leddgikt og giktfeber reagerer meget godt på kortisonbehandling.

De fleste tilfellene av akutt perikarditt helbredes fullstendig i løpet av noen få uker eller måneder.

Kronisk konstriktiv perikarditt kan ofte helbredes helt ved operativ fjerning av hele perikardiet. Ved denne formen for perikarditt er forløpet avhengig av grunnsykdommen.