amfetamin

Amfetamin, rusmiddel med en viss medisinsk anvendelse; et syntetisk fremstilt stoff som har kjemisk likhet med blant annet adrenalin og efedrin.

Begrepet amfetaminer brukes ofte om amfetamin og metamfetamin samlet, særlig i Norge, der metamfetamin forekommer i pulverform, og ikke er mulig å skille fra amfetamin uten hjelp av kjemisk analyse. Begge er salter, gjerne av sulfater.

I USA og Sørøst-Asia forekommer metamfetamin oftest i krystallinsk form med større renhet og lavere smeltepunkt, slik at det inntas ved oppvarming og inhalasjon. I en slik form omtales metamfetamin gjerne som crystal meth. Inntak av amfetamin og metamfetamin i pulverform skjer oralt, ved sniffing eller injeksjon.

Virkningsmessig er amfetamin beslektet med legemiddelet metylfenidat (Ritalin), som blant annet brukes til behandling av narkolepsi og ADHD. Amfetamin virker ved å øke nivået av såkalte katekolaminer (adrenalin, noradrenalin, dopamin) i synapser innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Dette skjer gjennom økt frisetting og nedsatt reopptak av katekolaminene.

Økningene i særlig dopaminnivå kan forklare amfetaminens virkninger, som omfatter sentralnervøs stimulering (med økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt), rusfølelse (med hevet stemningsleie, kritikkløshet), sammentrekning av blodkar, høynet puls, blodtrykkstigning og utvidelse av små luftrørsgrener. Den økte forekomsten av de frie katekolaminene kan forårsake skader i nervesystemet.

Amfetaminer er også nært beslektet med ecstasy-stoffer som MDMA, MDA, PMMA, MDEA.

Amfetamin ble første gang syntetisert av den rumenske kjemikeren Lazăr Edeleanu i Berlin i 1887 på bakgrunn av det nylig isolerte stoffet efedrin. Først i 1927 gjennomførte den amerikanske farmakologen og kjemikeren Gordon Alles systematiske undersøkelser av stoffets psykologiske effekter. Stoffet ble snart anerkjent for sine sentralstimulerende effekter og brukt som slankemiddel, som nesespray på grunn evnen til å få blodkar til å trekke seg sammen, og som middel mot tretthet. Spesielt under andre verdenskrig ble stoffet brukt mye for at soldater skulle holde seg våkne.

Metamfetamin ble syntetisert først i 1920 av den japanske kjemikeren Akira Ogata, også da fra efedrin. Metamfetamin har vært det dominerende stoffet i Asia og Nord-Amerika. Det ble brukt under andre verdenskrig på samme måte som amfetamin i Europa. Noe litteratur tyder på at metamfetamin er mer potent enn amfetamin, men årsaken til dette er ikke klar.

Amfetamin har i begrenset grad en medisinsk anvendelse i dag. Det brukes i enkelte typer behandling av narkolepsi (sykelig søvntrang) og, noe paradoksalt, tilstanden ADHD, som karakteriseres av hyperaktivitet og høynet impulsivitet.

Først og fremst brukes amfetamin som rusmiddel og det er det nest mest brukte illegale rusmiddelet i Norge etter cannabis. Det har også noe utbredelse som dopingmiddel i idretten. Det kan tas gjennom munnen, sniffes eller injiseres. Mens behandlingsdosene er fra 5–20 mg som enkeltdose, kan dosene være 10 ganger eller mer for å oppnå en sterk rusvirkning.

Som rusmiddel brukes amfetamin delvis for å motvirke effektene av dempende rusmidler som opioider, alkohol og cannabis, men også som rusmiddel i egen forstand. I slike sammenhenger kan amfetamin inntas mange ganger i døgnet, flere døgn i trekk (såkalt amfetaminkjør). Etter noen dagers bruk vil de fleste oppleve at de må stoppe bruken (gjerne ved hjelp av dempende midler), for å unngå uheldige konsekvenser, som blant annet psykose. I abstinensfasen vil man være utslitt og trenge mye søvn.

Amfetaminbruken i Norge økte betydelig fra første halvdel av 1990-årene. Men fra begynnelsen av 2000-tallet har vi sett en viss nedgang. Mange som anvender amfetamin kommer aldri i kontakt med behandlingsapparatet og vi har derfor ikke nøyaktige prevalenstall. Et anslag kan være at Norge har noen tusen faste brukere av amfetaminer, mens tallet for tilfeldige brukere er antakelig mange ganger høyere.

Fra å være et marked med nesten bare amfetamin ble det fra omkring år 2000 funnet en økende andel metamfetamin i Norge. Rundt 2010 var innpå 60 % av amfetaminer som ble omsatt i Norge metamfetamin, hvoretter det fulgte en nedgang i andelen metamfetamin. Forskyvningen skyldes antagelig en endring i leverandører. Siden både amfetamin og metamfetamin i Norge i dag foreligger som salter i pulverform vet som regel verken selgere eller brukere hva som omsettes.

Amfetamin har en halveringstid fra noen få timer til 30 timer eller mer. Halveringstid blir lengre jo mer basisk urinen er. De fleste hurtigtester av urin vil avsløre amfetaminbruk.

Risikoen ved engangsbruk av amfetamin er i hovedsak knyttet til rusvirkningene, som skyldes kritikkløshet og nedsatt evne til å bedømme risiko. Dette kan i mange tilfeller føre til ulykker. Under rus sees ofte repeterende, formålsløs atferd. Påvirkning av amfetamin er knyttet til nedsatt impulskontroll og økt aggresjon. Dermed øker risikoen for at den som er påvirket bruker vold. I høyere doser, særlig ved gjentatt dosering, er det fare for hjerneblødning, hjertearytmier og hypertermi, noe som kan gi dødelig utgang.

Gjentatt bruk av amfetamin over lengre tid kan føre til utvikling av avhengighet. Denne avhengigheten skiller seg fra avhengighet av mer sederende midler (særlig opioider) ved at man ikke søker en jevn tilførsel for å unngå abstinenser, men heller kjenner en dragning mot stoffet og et sug etter amfetaminrusen. Man ser betydelige tannskader etter langvarig bruk av amfetamin på grunn av nedsatt spyttsekresjon (xerostomi) kjevesperre og tanngnisning (bruxisme) ved inntak, samt nedsatt tannhygiene.

Gjentatt bruk kan også føre til langvarige funksjonsforstyrrelser og skader i sentralnervesystemet, fordi amfetamin skader nerveceller på grunn av den økte forekomsten av frie katekolaminer. Amfetaminutløste psykoser er gjerne knyttet til høyt jevnlig inntak over tid, der tilstanden går tilbake når amfetamininntaket avsluttes. Man ser en økning i følsomhet (sensitisering) for amfetaminets virkninger, slik at det trengs mindre doser brukt over kortere tid for å utløse psykoser.

Mer langvarige psykoser etter amfetaminbruk ses, og grenseoppgangen mot schizofreni er diskutert, men noen klar årsakssammenheng er ikke fastslått. Amfetaminutløste psykoser behandles i hovedsak som andre psykoser.

Det er også funn som tyder på at bruk av amfetamin kan gi økt risiko for Parkinsons sykdom.