Cryptococcus

Innenfor gjærsoppslekten Cryptococcus finnes det flere arter som kan forårsake infeksjoner hos mennesker og dyr. Mest kjent er artene Crytococcus neoformans og Crytococcus gattii, men stadig flere arter, som Cryptococcus albidus, Cryptococcus laurentii, og Cryptococcus uniguttulatus har vist seg å kunne forårsake mykoser. Dette kan skyldes forbedrede laboratorieteknikker for å identifisere soppene på artsnivå, samt at det er flere personer som lever med nedsatt immunforsvar som er utsatt for infeksjoner.

I tillegg kan økt bruk av soppmidler (antimykotika) mot C.neoformans og C.gatti skapt vekstbetingelser for mer sjeldne arter innen slekten Cryptococcus.

Cryptococcus finnes i miljøet der de er utbredt i jord, råtnende organisk materiale og i trær. Et viktig reservoar for Cryptocoocus neoformans er fugler, spesielt duer. Cryptococcus gatti kan finnes i mange ulike trearter, inkludert Eucalyptus, mandeltrær og enkelte bartrær. Ellers kan Cryptococcus vokse i frittlevende amøber.

Cryptococcus neoformans finnes overalt, mens C.gatti finnes hovedsakelig i tropiske- og subtropiske strøk. I de senere år er C. gatti også funnet flere steder med temperert klima iEuropa, nordlige deler av USA og i Canada.

Cryptococcus er utbredt i jord, bark og fugleavføring, og man kan man bli infisert ved inhalering av soppceller eller sporer. Dette kan for eksempel forekomme hvis man puster inn partikler med tørket dueavføring.

Mange har hatt en Cryptococcus-infeksjon uten å vite om det fordi det har ikke gitt symptomer. Immunforsvaret kan fjerne soppen fra lungene, men i en del tilfeller forblir Cryptococcus neoformans liggende latent i kroppen. Soppen kan blant annet kapsles inn og unngå å bli fagocytert, og overleve inne i makrofager. Infeksjonen kan imidlertid blusse opp igjen dersom immunforsvaret svekkes, for eksempel som følge av sykdom som hiv/ aids eller om man tar medisiner som svekker immunforsvaret.

I lungene kan soppen føre til betennelse og gi symptomer og sykdomstegn som feber, hoste, vekttap, hodepine, nattesvette og nakkestivhet.

Hvis Cryptococcus kommer inn i blodbanen, kan den krysse blod-hjernebarrieren, og nå sentralnervesystemet. Hvordan den krysser barrieren er ikke helt forstått, men tre ulike mekanismer er foreslått:

• gjærsoppcellene kan trenge seg mellom endotelcellene (paracytose)
• binde seg til og bli tatt opp av endotelcellene (trancytose)
• soppen blir med fagocytter som blindpassasjer

Den mest alvorlige formen for kryptokokkose er hjernehinnebetennelse. C. neoformans rammer hovedsakelig personer som har svekket immunforsvar, mens C. gatti også kan ramme friske personer.

På verdensbasis fører kryptokokkose til hundretusener av dødsfall hvert år. De fleste tilfeller skjer i utviklingsland blant personer med hiv/aids der det er begrenset tilgang på helsetjenester og medisiner.

For å diagnotisere kryptokokksykdom kan man undersøke om det finnes antistoffer mot Cryptococcus i ulike kroppsvæsker, direkte mikroskopering og/eller dyrke frem soppen fra kliniske prøver.

Kryptokokkose behandles med tre ulike klasser av antimykotika: polyener, azoler og flucytosin. Kryptokokkmenigitt er dødelig uten behandling.

I 1894 beskrev Otto Busse og Abraham Buschke kryptokokkose i leggen hos en 31 år gammel kvinne. C. neoformans ble isolert fra en jordprøve av Chester W. Emmons i 1951, mens David Ellis isolerte C.gatti fra et eukalyptustre i 1990.

Sykdommen var relativ sjelden frem til 1980- tallet og inntoget av hiv/aids-epidemien. I tillegg har økt brukt av immundempende legemidler gitt økt forekomst av kryptokokksykdom.

• sopp
• hjernehinnebetennelse
• antimykotika