Hørselshemning, nedsettelse av hørselen fra ganske lette, kanskje forbigående nedsettelser til hel døvhet, anacusis. Hørselshemning forekommer meget hyppig og i alle aldrer, men øker med årene. Man skiller mellom to hovedtyper, mekanisk eller ledningstype hvor årsaken sitter i den mekaniske del av øret (øregangen eller mellomøret), samt persepsjonstype eller nevrogen type hvor årsaken sitter i den nervøse del av høreorganet (indre øre, hørenerve eller hørebanene i hjernen).

Hørselshemning kan være medfødt på grunn av arv, skader i fosterlivet (røde hunder o.l.) eller skader ved fødselen, eller den kan være ervervet på grunn av sykdom i øregang, mellomøre eller det indre øre, hørselsnerven med hjernens hørebaner. Den kan også skyldes økende alder, alderstunghørthet, presbyakusis, eller skader, som f.eks. ved larmpåvirkning eller hodeskader. Hørselsmåling, se hørsel (måling).

Hørselshemning av mer uttalt grad er et meget betydelig sosialt handikap og ofte en psykisk påkjenning. Behandling av lettere hørselshemning hos barn, særlig i skolealderen, er av stor betydning, likeså forebyggende arbeid. Larmskade av hørselen kan forekomme i industrien, ved skyting (militære, jakt), ved bruk av motorsag, i diskotek m.m. En del hørselssvekkelser kan bedres ved operative inngrep (otosklerose, kroniske betennelser), ganske mange kan hjelpes ved bruk av høreapparat.

Betegnelsen hørselshemmede omfatter både døve og tunghørte. Totalt regner man med at det er 250 000–300 000 hørselshemmede personer i Norge, 3500–4000 av dem er døve. De fleste hørselshemmede er eldre mennesker hvor hørselstapet skyldes aldersforandringer i det indre øre, hørenerven og de sentrale hørselsbaner. Det totale antall hørselshemmede barn anslås å være mellom 2 og 3 promille, og forskeren Ola Hendar opererer med tallet 2,8 ‰ i sin 2012-rapport om elever med hørselshemning skolen. 

Det finnes flere interesseorganisasjoner for hørselshemmede, blant annet Hørselshemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund. Norges hørselsvern er en sammenslutning av foreninger fra hele landet, som har til formål å ivareta de hørselshemmedes interesser og best mulig å hjelpe dem til å bli uavhengig av sin nedsatte hørsel.

Det eldste kjente eksempel på at døve er blitt undervist, er det som omtales i gamle angelsaksiske krøniker. De forteller at biskop John av Beverley, som levde ca. 700 e.Kr., tok en ung stum mann i sitt hus og lærte ham å avlese enkelte ord og setninger fra leppene. Senere nevnes flere slike tilfeller, og i renessansetiden ble de hyppige. På denne tid vet man at den spanske munk Pedro de Ponce (død 1585) underviste fire adelige barn ved «først å lære dem å skrive ved å peke med fingeren på de ting som bokstavene betegnet, og ved dernest å få dem til å gjøre de bevegelser med tungen som svarer til bokstavene». Hans fremgangsmåte var den samme som hans landsmann Bonet 1620 utviklet i den eldste kjente håndbok i undervisning av døve. I 1692 utgav sveitseren Amman i Amsterdam Surdus loquens (Den talende døve). Der forklarer han fremgangsmåten ved å lære døve å tale.

Men fra de enkelte tilfeller nådde man først frem til en alminnelig skoleundervisning da den franske presten, abbé de l'Épée (født i Versailles 1712), åpnet den første skole for fattige døve barn i 1760. Abbé de l'Épée benyttet ikke den foreliggende litteratur, men dannet seg en egen undervisningsmetode, idet han gikk ut fra at tegn og geberder var de døves naturlige språk. Det forelå på hans tid et geberdespråk, kjent og utviklet alt i romertiden, som hørende mennesker hadde oppfunnet til bruk for seg, og et fingeralfabet som heller ikke var blitt oppfunnet for de døves skyld. I 1785 fikk de l'Épée tilskudd av kongens kasse, og to år etter hans død 1789 ble hans skole gjort til nasjonalinstitutt og ble forbilde for lignende skoler i andre land.

I 1807 opprettet Peter Atke Castberg den første nordiske skole i København på grunnlag av de l'Épées metode; 1809 ble den første svenske skole opprettet i Stockholm av P. A. Borg, etter det samme system; og 1825 fikk Castbergs elev Andreas Møller, selv døv, hjelp til å åpne en skole i Trondheim. Det gikk mange år før Bonets og Ammans talemetode vant anerkjennelse. Først etter at talemetoden var blitt forbedret, bl.a. av Moritz Hill i Weissenfels (1805–74), begynte metoden å gi resultater, noe som førte til at den vant innpass i alle land. I Norge ble talemetoden innført som skolemetode tidligere enn i noen av de øvrige nordiske land, nemlig av Fredrik G. Balchen i 1848. I Danmark ble det 1817 skoleplikt for døve barn, i Norge ved lov av 1881 og i Sverige 1889.

Den første lov om spesialundervisning, herunder skoler for døve, var abnormskoleloven av 1881. Den ble avløst av spesialskoleloven av 1915 og denne igjen av spesialskoleloven av 1951. Hovedansvaret for utbygging og drift av spesialskoler lå på staten, og skolene ble i stor utstrekning drevet som internatskoler. Spesialskoleloven ble opphevet fra 1976, og bestemmelsene om spesialundervisning ble innarbeidet i grunnskoleloven. I 1991 vedtok Stortinget en omlegging av de tidligere statlige spesialskolene til statlige kompetansesentre.

    Foreslå endring

    Kommentarer

    12. september 2013 skrev Nina Sellæg

    Hei, redaktør Store norske leksikon



    På denne siden har det nok sneket seg inn en feil:

    http://snl.no/h%C3%B8rselshemning

    "Det totale antall hørselshemmede barn er anslått til 3–5 %".



    Fagansvarlig på hørsel i Statped, Gudmund Eikli, skriver dette:

    "Dette må være feil. Mine undersøkelser og beregninger opp gjennom mange år antyder mellom 2 og 3 promille. Dette samsvarer med mange forskjellige kartlegginger og undersøkelser. Hendar-rapporten opererer med 2,8 ‰. Muligens har det blitt med en null for lite her…?"



    Med vennlig hilsen

    Nina Sellæg

    redaktør sansetap.no

    13. september 2013 svarte Georg Kjøll

    Hei Nina



    Det stemmer nok at det har sneket seg inn en null for mye, selv om jeg ikke har tilgang til kildene denne usignerte artikkelen ble skrevet på bakgrunn av sin tid, og dermed får sjekket.



    Men jeg har gjort om på det aktuelle avsnittet og lagt inn en referanse og lenke til Hendar-rapporten, slik at dette nå skal være bli riktig.



    Forøvrig har ikke denne artikkelen blitt oppdatert siden siste papirutgaven av leksikonet, så det kan godt være at det er mer stoff som burde få en gjennomgang.



    Dessverre er det ingen fagansvarlige inne på dette området akkurat nå, men om du vet eller andre vet om folk som kan bidra er de hjertelig velkommen til å foreslå revisjoner ved å bruke funksjonen 'Funnet en feil? Foreslå endring'under artikkelteksten.



    Alt godt fra Georg

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.