hypokalemi

Det er fire hovedmekanismer for hypokalemi:

1. Økt utskillelse av kalium fra nyrene. Dette er den vanligste årsaken og skyldes oftest bruk av vanndrivende legemidler. Andre legemidler kan også føre til utskillelse av kalium fra nyrene: mineralkortikoider, glukokortikoider, penicillin og beslektede antibiotika i høye intravenøse doser, samt aminoglykosider. Videre kan en del cellegift og antimykotika i høye doser føre til tap av magnesium fra nyrene, noe som vil kunne redusere absorpsjonen av kalium.

2. Tap av kalium fra fordøyelseskanalen som følge av oppkast eller diaré.

3. Kaliumskifte fra ekstracellulær væske til intracellulær væske, det vil si at kalium går inn i cellene. Dette kan skyldes blant annet alkalose, betareseptor-stimulering, reernæringssyndrom og hypotermi.

4. Lite inntak av kalium over tid.

Symptomer på hypokalemi forekommer som regel ved kaliumkonsentrasjoner i blodplasma på under 3,0 mmol/L. Moderat hypokalemi (2,5–2,9 mmol/L) kan føre til allmenn svakhet i kroppen, kvalme og forstoppelse. Alvorlig hypokalemi (under 2,5 mmol/L) kan føre til nevromuskulære symptomer i form av delvis lammelse (parese) eller total lammelser (paralyse) og hjerterytmeforstyrrelser. Lammelsene starter oftest i bena og beveger seg oppover i kroppen.

Årsaken til hypokalemi blir som oftest avdekket gjennom en god sykehistorie og klinisk undersøkelse. I tillegg til blodprøver, hvor man blant annet måler nyrefunksjonen og arteriell blodgass, tas EKG og urinprøver. Karakterisktisk funn på EKG er en U-bølge som kommer rett etter T-bølgen. Hjerterytmeforstyrrelser fra hovedkamrene og forkamrene kan også ses på EKG.

Behandlingen av hypokalemi er tilskudd av kalium i tablettform, gjennom sonde eller intravenøst. Hypomagnesemi, det vil si lav konsentrasjon av magnesium i blodet, kan vanskeliggjøre korrigering av hypokalemi. Derfor er det viktig å korrigere en eventuell hypomagnesemi ved hypokalemi.

• kalium – fysiologi
• hyperkalemi