Cerebral parese, samlebetegnelse på forstyrrelser i muskelfunksjonen på grunn av hjerneskade før, under eller like etter fødselen. Cerebral parese kan ha mange ulike årsaker og ytre seg på ulike måter. Det ligger likevel felles prinsipper til grunn for behandlingen.

En regner med at det oppstår ca. 100 nye tilfeller årlig. En regner med at det per 1000 fødsler finnes 2 til 2,5 tilfeller av cerebral parese. Ca. 80 % av pasienter med cerebral parese har en spastisk tilstand (se nedenfor). 

Det kan være mange årsaker til en hjerneskade som forårsaker cerebral parese, men for å komme under begrepet cerebral parese, må skaden være skjedd før hjernen er fullt utviklet. Skaden må dessuten være en engangsskade, uten tegn til progresjon (forverring av symptomene), slik som en ser det ved hjernesvulst og progressive nevrologiske sykdommer som for eksempel multippel sklerose. Slike lidelser hører derfor ikke til cerebral parese-gruppen.

Arvelighet spiller svært liten eller ingen rolle ved cerebral parese. Hjerneskaden kan opptre i fosterlivet (prenatal skade), under fødselen (perinatal skade) eller etter fødselen (postnatal skade).

Prenatale faktorer er en meget viktig årsak til cerebral parese. Skadene i fosterlivet kan skyldes infeksjoner hos moren, medikamentforgiftninger, blødninger eller hormonelle forstyrrelser med nedsatt funksjon hos morkaken. Røyking og misbruk av alkohol eller narkotika under svangerskapet øker også risikoen for å få et barn med hjerneskade.

De to viktigste skadeårsakene under fødselen er blødning i hjernen og oksygenmangel (surstoffmangel). Blødning kan skyldes et misforhold mellom fosterhodet og fødselskanalen, tangforløsning, forløsning med sugekopp eller styrtfødsel. Blødningen kan i sjeldne tilfeller også skyldes blodsykdommer hos barnet. Årsaker til oksygenmangel er blant annet for tidlig løsning av morkaken, fremfall av navlesnoren med avklemming, setefødsel med avklemming av navlesnoren eller andre besværlige og langvarige fødsler.

Bloduforlikelighet, først og fremst rhesus-uforlikelighet, var tidligere en hyppig årsak til hjerneskade ved fødselen. Dette kan nå ofte forebygges, eller behandles dersom det er nødvendig.

Postnatale skader kan skyldes infeksjoner i sentralnervesystemet. Forgiftninger og ulykker kan også gi svære hjerneskader.

Ofte er det ikke bare en enkelt årsak til hjerneskaden. Et foster som har fått for dårlig ernæring under svangerskapet på grunn av nedsatt morkakefunksjon er for eksempel mer sårbart for oksygenmangel under fødselen enn et foster der svangerskapet har vært normalt.

Cerebal parese deles ofte i flere typer avhengig av det dominerende symptomet: spastisitet, atetose, ataksi, rigiditet, tremor og chorea. De to førstnevnte symptomene er de hyppigste. To eller flere symptomer kan være til stede hos den samme pasienten.

Spastisk diplegi er den hyppigste typen av cerebral parese, og selv om det er bena som er mest skadd, er som regel også armene og hendene mer eller mindre affisert. Spastisk diplegi finnes særlig hos for tidlig fødte barn, og hos barn der mødrene har hatt komplikasjoner under graviditeten.

Spastisk hemiplegi innebærer en halvsidig lammelse med spastisitet. Denne typen cerebral parese forekommer spesielt etter ensidige hjerneblødninger, som har rammet den motsatte hjernehalvdelen. Hjernemisdannelse og infeksjon i spedbarnsalderen kan også være årsak til hemiplegi.

Spastisk tetraplegi betyr at begge armene og begge bena er affisert. Armene er minst like sterkt rammet som bena. Barn som har spastisk tetraplegi, er svært invalidisert. De vanligste årsakene er fødselskomplikasjoner med dobbeltsidig hjerneblødning eller stor oksygenmangel. Ved spastisk tetraplegi er hjerneskaden ofte så stor at det ikke bare er motorikken som er affisert. Det vil som oftest også finnes andre symptomer fra hjerneskaden, for eksempel utviklingshemning og epilepsi. Både ved diplegi, hemiplegi og tetraplegi er spastisitet det dominerende symptomet.

Nest etter spastisitet er atetose den hyppigste formen for cerebral parese. Pasientene har ufrivillige bevegelser og medbevegelser. De har ofte store problemer med talen.

Ataksi er et dominerende symptom hos ca. 5 % av pasienter med cerebral parese. Ataksi innebærer et mangelfullt samspill mellom musklene, slik at bevegelsene blir usikre og klossete. Barn med ataksi har ofte hypotoni (nedsatt muskeltonus). En ataksipasient har bredsporet gange, alle bevegelsene er klossete og talen er utydelig på grunn av dårlig muskelkoordinasjon. De samme symptomene kan sees hos en beruset person, og en pasient som har ataksi, kan derfor feilaktig bli mistenkt for å være alkoholpåvirket.

Cerebral parese er en hjerneskade, og det er ofte andre symptomer på hjerneskaden. Om lag tre fjerdedeler av pasientene har forstyrrelser i tale og språk (se dysartri, dysfasi). Det er ofte en kombinasjon av taleforstyrrelse og språkforstyrrelse.

Hørselen kan også være skadd. Årsaken til dette kan være en defekt utvikling av høreorganet, eller det kan skyldes forhold i hjernen. Ved skade på grunn av oksygenmangel hender det at det bare er en hørselsnedsettelse i det høye toneregisteret. For å kunne oppdage dette, bør alle barn med cerebral parese som har forsinket taleutvikling, få en spesiell hørselsundersøkelse. Hørselsskade forekommer også ofte etter hjernebetennelse. 

Øyesymptomer er ofte til stede. Dette kan være skjeling på grunn av øyemuskellammelse, nystagmus eller nedsatt syn. Skjeling må behandles tidlig av spesialist for å unngå varige synsskader.

Cerebral paresebarn kan ha vansker med å oppfatte og bearbeide synsinntrykk selv om de har normalt syn. Det kan være vansker i samspillet mellom synet og motorikken (visuell motorisk koordinering).

Om lag en fjerdedel av pasienter med cerebral parese har også epilepsi, men de fleste av disse barna kan holdes anfallsfri hvis de får god behandling med antieptileptika.

Barn med store taleforstyrrelser og hørselsnedsettelse kan lett bli oppfattet som kognitivt påvirket, selv om de har helt normal intelligens. Det er derfor viktig at disse barna blir undersøkt tidlig, slik at de kan få den rette pedagogiske hjelpen.

Det kan ofte være vanskelig å bedømme intelligensen til barn med cerebral parese. Taleforstyrrelser og lammelser i armene og hendene gjør at kontakten mellom undersøkeren og barnet blir problematisk. Det kreves spesielle metoder og erfarne undersøkere for at en skal kunne kartlegge den mentale utviklingen hos pasientene. Tidligere ble for mange vurdert til å fungere dårligere enn de egentlig gjorde. En regner med at om lag en tredjedel av pasientene er funksjonshemmet.

Emosjonelle forstyrrelser og atferdsvansker forekommer hyppigere hos hjerneskadde enn hos friske barn. Konsentrasjonsevnen er også ofte nedsatt.

Behandlingen strekker seg over lang tid, ofte mange år. Fysioterapi er en av de viktigste behandlingsformene og bør starte så tidlig som mulig. Spesialutdannede fysioterapeuter bør bidra til at barnet får et best mulig opplegg inkludert utvikling via lek og selvhjelpstrening. Ofte er det nødvendig med tekniske hjelpemidler som krykker, spesialsykkel eller rullestol.

Det kan bli aktuelt med ortopedisk behandling i form av muskelforflytning, seneforlengelse og leddoperasjoner. En del barn er også avhengig av støttebandasjer og ortopediske sko.

Bortsett fra midler mot en eventuell epilepsi og mot spastisitet, bruker man lite medikamentell behandling.

Omtrent tre fjerdedeler av barn med cerebral parese har tale- og språkforstyrrelser som gjør innlæring vanskelig. Dette krever tilrettelagt undervisning og god spesialpedagogisk oppfølging, ofte av et bredt sammensatt team.

I mange land er det dannet egne hjelpeorganisasjoner som arbeider for pasienter med cerebral parese. I Norge ble Cerebral Parese-foreningen stiftet i 1950. Den driver Sentralinstituttet for Cerebral Parese, Berg Gård, i Oslo, som blant annet registrerer alle tilfeller av cerebral parese i Norge.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.