grønn stær

Vinkelblokkglaukom er forholdsvis sjeldent i de skandinaviske landene sammenlignet med åpenvinklet. Det er en betydelig geografisk variasjon. For eksempel utgjør vinkelblokkglaukom omtrent halvparten av glaukomtilfellene blant grønlendere. Den trange kammervinkelen som disponerer for utvikling av denne glaukomformen er en arvelig egenskap. Disposisjonen for sykdommen er praktisk talt alltid dobbeltsidig, men symptomene opptrer sjelden før 50-årsalderen, ettersom øyelinsen har blitt så tykk at vinkelblokkanfall kan oppstå. Langsynte personer har vanligvis kortere øyne og derfor i utgangspunktet litt trangere forhold i fremre øyekammer og er derfor spesielt disponerte for å utvikle vinkelblokkglaukom.

Ved vinkelblokkglaukom er ikke trykkforhøyelsen i øyet permanent, men opptrer med uregelmessige mellomrom, og sykdommen kalles derfor anfallsglaukom eller akutt glaukom. Før et virkelig anfall kan det være lette symptomer i form av lett sløring av synet, regnbuefargede ringer omkring lyskilder og trykkfornemmelse eller lette smerter i og omkring øynene. Disse symptomene melder seg særlig i svak belysning, hvor pupillen er utvidet og kammervinkelen dermed er trangere enn ellers. Selve anfallet kan komme straks etter, men i mange tilfeller forsvinner symptomene igjen i en lengre periode. Personer som opplever dette kan ofte se på det som en betydningsløs hendelse. Man bør imidlertid alltid gå til legen med slike symptomer, da de uten ytterligere varsel kan etterfølges av et virkelig anfall.

Ved et akutt glaukomanfall inntrer en voldsom trykkstigning i øyet i løpet av en halv til én time. Det kommer tåkesyn og regnbuesyn og meget sterke smerter i øyet. Smertene stråler ut i tinningen og i pannen, og ledsages ofte av kvalme og oppkast. Øyet er rødt, og hornhinnen blir uklar på grunn av økt væskeinnhold (ødem). Trykket i øyet kan stige til 50–70 mmHg. Hvis anfallet varer i mer enn et døgn, kan trykket skade synsnervetrådene så mye at synet kan bli varig redusert, eventuelt gå helt tapt.

Hurtig behandling kan hindre varig synsnedsettelse. Et akutt anfall behandles i første rekke med legemidler som får pupillen til å trekke seg sammen slik at kammervinkelen åpnes maksimalt, og kammervannet kan dreneres. Et eksempel på et slikt legemiddel er pilokarpin. Samtidig gis legemidler i form av øyedråper og tabletter som reduserer produksjonen av kammervannet. Hvis det lykkes å avbryte anfallet på denne måten, kan man på kort sikt forebygge nye anfall med øyedråper som holder pupillen forsnevret, men i de aller fleste tilfeller vil øyelegen anbefale operasjon, vanligvis med en YAG-laser.

Med YAG-laseren lages det ett eller flere hull perifert i regnbuehinnen (iridotomi). Kammervannet kan dermed passere gjennom dette selv om passasjen via pupillen blir hindret. Alternativt kan et tilsvarende hull lages med ordinær kirurgi.

En grå stær-operasjon vil også hindre nye anfall da man derved skifter ut pasientens egen linse med en kunstig linse som er mye tynnere enn den originale linsen. Dermed blir fremre øyekammer dypere og kammervinkelen mye videre slik at den ikke kan lukkes.

Også denne formen for grønn stær er til en viss grad arvelig, men sykdommen viser seg sjelden før man er 50 år. Pasienter med diabetes, høygradig nærsynthet eller afrikansk opprinnelse er mer utsatt enn andre.

Øyetrykket er vanligvis permanent forhøyet, selv om noen kan ha normalt øyetrykk. I begynnelsen er øyetrykket gjerne veldig lett forhøyet og gir ingen symptomer. Åpenvinklet glaukom angriper også i de fleste tilfeller begge øynene, men begynner ofte bare i ett av øynene. Selv om trykkforhøyelsen til å begynne med kanskje er beskjeden, fører den likevel til skade av nervetrådene i netthinnen etter en tid, for eksempel måneder eller år. Det oppstår da blinde partier i synsfeltet. Så lenge disse partiene er små og kanskje bare til stede på det ene øyet, merkes de ikke av pasienten. Det er grunnen til at åpenvinklet glaukom ofte ikke oppdages før det er utviklet en betydelig innskrenkning av synsfeltet på det ene øyet eller eventuelt på begge øynene.

På grunn av det snikende forløpet er det viktig at førstegradsslektninger (foreldre, søsken og barn) til pasienter med åpenvinkelglaukom blir kontrollert hos øyelege med regelmessige mellomrom etter 40 årsalder. Skadene som er inntrådt på synsnerven kan ikke bedres, men med behandling kan man hindre en ytterligere nedsettelse av synsevnen.

Den medisinske behandlingen er til dels den samme som ved vinkelblokkglaukom. Øyedråper som dels bedrer kammervannets avløpsforhold og dels nedsetter produksjonen av kammervann er den viktigste behandlingen. Det finnes ganske mange forskjellige typer dråper med noe forskjellig virkemåte. Ikke sjelden kombinerer man flere forskjellige slags dråper. Noen ganger er det nødvendig med tablettbehandling i tillegg.

Dråpene og tablettene helbreder ikke sykdommen, men holder den i sjakk, så de må brukes kontinuerlig. Pasienten må regelmessig kontrolleres hos lege for å se om behandlingen er tilstrekkelig. Hvis man ikke klarer å hindre en fortsatt ødeleggelse av synsnerven ved hjelp av legemidler, vil man som oftest prøve laserbehandling, som i noen tilfeller også brukes som første behandling. Ved hjelp av et kontaktglass som plasseres på øyets hornhinne, kan laserstrålene rettes mot trabekelverket i kammervinkelen. Behandlingen bedrer kammervannets avløpsforhold. Hvis heller ikke dette er tilstrekkelig til å holde den grønne stæren i sjakk, må man operere. Det har vært benyttet en rekke operative metoder, men de fleste går ut på at det dannes en forbindelse, en fistel, mellom det fremre øyekammeret og inn under øyets bindehinne på utsiden av selve øyeeplet, slik at avløpshindringen omgås.