Grønn stær, betegnelse på en gruppe øyesykdommer som har det til felles at trykket inne i øyet er skadelig forhøyet. Dette trykket vil i løpet av kortere eller lengre tid skade nervetrådene i netthinnen. Betegnelsen grønn stær skyldes at i langtkomne tilfeller får ofte regnbuehinnen et grønnlig skjær.

Hyppigheten av grønn stær i befolkningen er økende med tiltagende alder, og man regner med at ca. 3 % av alle over 60 år har denne sykdommen. Den er den hyppigste årsaken til ervervet blindhet.

Det må være et visst trykk inni øyet for at det skal bevare sin kuleform. Trykket opprettholdes av en væske, kammervannet, som dannes i strålelegemet i det bakre øyekammeret, derfra passerer det gjennom pupillen til det forreste øyekammeret. I den såkalte kammervinkelen, mellom hornhinnen og regnbuehinnen i det forreste øyekammeret, finnes et nettverk av fine bindevevslameller med tallrike porer, trabekelverket. Gjennom disse porene siver kammervannet frem til Schlemms kanal, som er et lite, spalteformet hulrom som ligger dypt i senehinnen og strekker seg rundt hele øyets omkrets på dette stedet. Fra denne kanalen ledes kammervannet gjennom 20–30 små kanaler ut i blodårene på øyets overflate. Normalt renner kammervannet ut av øyet like hurtig som det dannes, og trykket holdes derfor meget konstant, vanligvis et sted mellom 12–20 mm Hg (kvikksølv), med døgnsvingninger som hos det enkelte individ ikke overstiger 2 mm Hg. En stigning i øyetrykket skyldes nesten alltid en hindring for kammervannets avløp.

Leger måler trykket vanligvis med applanasjonstonometer eller med Schiøtz tonometer, mens optikere som ikke har anledning til å bedøve øyet, eventuelt må bruke lufttonometer.

Det finnes ingen absolutt grense mellom et normalt og et sykelig forhøyet trykk. Et trykk under 20 mm Hg er altså normalt for de aller fleste, men av og til sees grønn stær uten at man har påvist trykk over dette nivået («normaltrykksglaukom»). På den annen side behøver ikke gjentatte trykkmålinger på over f.eks. 26 mm Hg bety at man har eller vil utvikle grønn stær, selv om det vil være tilfellet for de fleste. Disse forholdene kan tyde på at det ikke bare er øyetrykket som har betydning for utviklingen av grønn stær, men at kanskje også blodforsyningen til synsnerven kan spille inn. Det betyr også at det ikke er nok å måle øyetrykket for å diagnostisere grønn stær. Øyelegen må i tillegg undersøke om trykket har ført til skade på synsnerven og utfall i synsfeltet.

Man bruker betegnelsene primært og sekundært glaukom for de to hovedtypene av grønn stær. Ved sekundært glaukom er det en annen sykdom til stede i øyet som er årsak til trykkstigningen (f.eks. en betennelse i regnbuehinnen eller en svulst). Det finnes en rekke mer sjeldne former for grønn stær, bl.a. medfødt grønn stær. Hvis det kommer forhøyet trykk i øynene til spedbarn, vil det føre til utspiling av øye-eplet. Tilstanden kalles derfor bufthalmus (gr. 'okseøye'). Avløpshindringen for kammervannet kan skyldes forskjellige misdannelser i øyet og må avhjelpes med operasjon.

Ved primært glaukom, som er langt det vanligste, foreligger ikke noen annen åpenbar øyelidelse som forklarer trykkstigningen. Ved primært glaukom regner man med to former for avløpshindring for kammervannet:

1) Blokkert kammervinkel som følge av at en på forhånd trang kammervinkel lukkes helt fordi regnbuehinnen presses fremover når det oppstår en trykkstigning i bakre kammer. Situasjonen oppstår vanligvis når pupillen er relativt stor (semimydriasis), fordi regnbuehinnen da ligger tettest an mot linsen og hindrer passasjen av kammervannet fra bakre til fremre kammer.

2) Porene i trabekelverket eller Schlemms kanal kan være helt eller delvis tillukket.

Man skjelner derfor mellom vinkelblokkglaukom (glaucoma angulo clausum) og åpenvinklet glaukom (glaucoma simplex). Disse to formene er vesentlig forskjellige med hensyn til symptomer, forløp og behandling.

Utbredelse

Vinkelblokkglaukom er forholdsvis sjeldent i de skandinaviske landene sammenlignet med åpenvinklet. Det er en ganske betydelig geografisk variasjon, idet vinkelblokkglaukom f.eks. blant grønlendere utgjør nesten halvparten av glaukomtilfellene. Den trange kammervinkelen som disponerer for utvikling av denne glaukomformen, er en arvelig egenskap. Disposisjonen for sykdommen er praktisk talt alltid dobbeltsidig, men symptomene opptrer sjelden før 50-årsalderen.

Symptomer

Trykkforhøyelsen er her permanent, men i begynnelsen er den gjerne meget moderat, og det er derfor ingen symptomer. Åpenvinklet glaukom angriper også i de fleste tilfeller begge øynene, men sjelden samtidig, derfor blir symptomene vanskeligere å erkjenne. Selv om trykkforhøyelsen til å begynne med kanskje er beskjeden, fører den likevel etter en tid, kanskje måneder eller år, til skade av nervetrådene i netthinnen. Det oppstår da blinde partier i synsfeltet. Så lenge disse partiene er små og kanskje bare til stede på det ene øyet, merkes de ikke lett av pasienten. Det er grunnen til at åpenvinklet glaukom ofte ikke oppdages før det er utviklet en betydelig innskrenkning av synsfeltet på det ene øyet eller eventuelt på begge øynene. Tåkesyn, regnbuesyn og smerter opptrer meget sjelden.

På grunn av det snikende forløpet er det viktig at slektninger til pasienter med åpenvinkelglaukom blir kontrollert hos øyelege med regelmessige mellomrom. De skadene som er inntrådt på synsnerven, kan ikke bedres, men med behandling kan man hindre en ytterligere nedsettelse av synsevnen.

Hvis det høye trykket har skadet synsnerven, vil legen ved å undersøke øyets indre kunne se en karakteristisk forandring av synsnervepapillen. Det kan også påvises typiske forandringer ved undersøkelsen av synsfeltet. Den eneste måten å diagnostisere sykdommen på før det er skjedd noen skade av synsnerven, er å påvise et forhøyet øyetrykk. Det gjøres ved en undersøkelse som heter tonometri. Et instrument som kalles tonometer, plasseres et øyeblikk mot øyets hornhinne, som er bedøvet med øyedråper. Undersøkelsen er helt smertefri.

Hvis man er i tvil om diagnosen, måles øyetrykket gjentatte ganger, enten til forskjellig tid på dagen eller flere dager etter hverandre. Man fører en kurve over trykkresultatene. I et øye med grønn stær vil trykket være svingende forhøyet, i motsetning til det stabile trykket i et normalt øye.

Behandling

Den medisinske behandlingen er til dels den samme som ved vinkelblokkglaukom, øyedråper som dels bedrer kammervannets avløpsforhold, dels nedsetter kammervannproduksjonen. Det finnes ganske mange forskjellige typer dråper med noe forskjellig virkningsmåte. De fleste skal dryppes flere ganger daglig. Ikke sjelden kombinerer man flere forskjellige slags dråper. Man kan eventuelt bruke tablettbehandling i tillegg.

Dråpene og tablettene helbreder ikke sykdommen, men holder den i sjakk, så de må brukes kontinuerlig. Pasienten må regelmessig kontrolleres hos lege for å se om behandlingen er tilstrekkelig. Hvis man ikke klarer å hindre en fortsatt ødeleggelse av synsnerven ved slik medikamentell behandling, vil man som oftest prøve laserbehandling, som i noen tilfeller også brukes som første behandling. Ved hjelp av et kontaktglass som plasseres på øyets hornhinne, kan laserstrålene rettes mot trabekelverket i kammervinkelen. Behandlingen bedrer kammervannets avløpsforhold. Hvis heller ikke dette er tilstrekkelig til å holde den grønne stæren i sjakk, må man operere. Det har vært benyttet en rekke operative metoder, men de fleste går ut på at det dannes en forbindelse, en fistel, mellom det fremre øyekammeret og inn under øyets bindehinne på utsiden av selve øye-eplet, slik at avløpshindringen omgås.

Åpenvinklet glaukom er i Norge langt hyppigere enn trangvinklet.

Årsaker

Også denne formen for glaukomer er til en viss grad arvelig, men sykdommen viser seg sjelden før man er 60 år.