grønn stær

Vinkelblokkglaukom er forholdsvis sjeldent i de skandinaviske landene sammenlignet med åpenvinklet. Det er en ganske betydelig geografisk variasjon, idet vinkelblokkglaukom f.eks. blant grønlendere utgjør nesten halvparten av glaukomtilfellene. Den trange kammervinkelen som disponerer for utvikling av denne glaukomformen, er en arvelig egenskap. Disposisjonen for sykdommen er praktisk talt alltid dobbeltsidig, men symptomene opptrer sjelden før 50-årsalderen.

Ved vinkelblokkglaukom er trykkforhøyelsen i øyet ikke permanent, men opptrer med uregelmessige mellomrom, og sykdommen kalles derfor anfallsglaukom eller akutt glaukom. Før et virkelig anfall kan det være lette symptomer i form av lett sløring av synet, regnbuefargede ringer omkring lyskilder (f.eks. gatebelysning) og trykkfornemmelse eller lette smerter i og omkring øynene. Disse symptomene melder seg særlig i svak belysning, hvor pupillen er utvidet og kammervinkelen dermed er trangere enn ellers. Selve anfallet kan komme straks etter, men i mange tilfeller forsvinner symptomene igjen for lengre tid. Dermed betrakter pasienten det som en betydningsløs hendelse. Slike symptomer bør imidlertid alltid pasienten gå til lege med, da de uten ytterligere varsel kan etterfølges av et virkelig anfall.

Ved et akutt glaukomanfall inntrer i løpet av 1/2–1 time en voldsom trykkstigning i øyet. Det kommer tåkesyn og regnbuesyn og meget sterke smerter i øyet. Smertene stråler ut i tinningen og i pannen og ledsages ofte av kvalme og oppkast. Øyet er rødt, og hornhinnen blir uklar på grunn av økt væskeinnhold (ødem). Trykket i øyet kan stige til 50–70 mm Hg. Hvis anfallet varer i mer enn et døgn, kan trykket skade synsnervetrådene så mye at synet kan bli varig redusert, eventuelt gå helt tapt.

Hurtig behandling kan hindre varig synsnedsettelse. Et akutt anfall behandles i første rekke med medikamenter (pilokarpin), som får pupillen til å trekke seg sammen så kammervinkelen åpnes maksimalt. Samtidig gis medikamenter som minsker dannelsen av kammervannet. Hvis det lykkes å bryte anfallet på denne måten, kan man forebygge nye anfall med pupillforsnevrende øyedråper, men som regel vil øyelegen tilrå operasjon.

Operasjonen foretas i lokalbedøvelse og går ut på å klippe et lite stykke av regnbuehinnen. Derved får man dannet en ny passasje (indektomi) for kammervannet mellom bakre og fremre øyekammer. I de siste årene har man mer og mer gått over til å lage et slikt hull i regnbuehinnen med laser.

Også denne formen for glaukomer er til en viss grad arvelig, men sykdommen viser seg sjelden før man er 60 år.

Trykkforhøyelsen er her permanent, men i begynnelsen er den gjerne meget moderat, og det er derfor ingen symptomer. Åpenvinklet glaukom angriper også i de fleste tilfeller begge øynene, men sjelden samtidig, derfor blir symptomene vanskeligere å erkjenne. Selv om trykkforhøyelsen til å begynne med kanskje er beskjeden, fører den likevel etter en tid, kanskje måneder eller år, til skade av nervetrådene i netthinnen. Det oppstår da blinde partier i synsfeltet. Så lenge disse partiene er små og kanskje bare til stede på det ene øyet, merkes de ikke lett av pasienten. Det er grunnen til at åpenvinklet glaukom ofte ikke oppdages før det er utviklet en betydelig innskrenkning av synsfeltet på det ene øyet eller eventuelt på begge øynene. Tåkesyn, regnbuesyn og smerter opptrer meget sjelden.

På grunn av det snikende forløpet er det viktig at slektninger til pasienter med åpenvinkelglaukom blir kontrollert hos øyelege med regelmessige mellomrom. De skadene som er inntrådt på synsnerven, kan ikke bedres, men med behandling kan man hindre en ytterligere nedsettelse av synsevnen.

Hvis det høye trykket har skadet synsnerven, vil legen ved å undersøke øyets indre kunne se en karakteristisk forandring av synsnervepapillen. Det kan også påvises typiske forandringer ved undersøkelsen av synsfeltet. Den eneste måten å diagnostisere sykdommen på før det er skjedd noen skade av synsnerven, er å påvise et forhøyet øyetrykk. Det gjøres ved en undersøkelse som heter tonometri. Et instrument som kalles tonometer, plasseres et øyeblikk mot øyets hornhinne, som er bedøvet med øyedråper. Undersøkelsen er helt smertefri.

Hvis man er i tvil om diagnosen, måles øyetrykket gjentatte ganger, enten til forskjellig tid på dagen eller flere dager etter hverandre. Man fører en kurve over trykkresultatene. I et øye med grønn stær vil trykket være svingende forhøyet, i motsetning til det stabile trykket i et normalt øye.

Den medisinske behandlingen er til dels den samme som ved vinkelblokkglaukom, øyedråper som dels bedrer kammervannets avløpsforhold, dels nedsetter kammervannproduksjonen. Det finnes ganske mange forskjellige typer dråper med noe forskjellig virkningsmåte. De fleste skal dryppes flere ganger daglig. Ikke sjelden kombinerer man flere forskjellige slags dråper. Man kan eventuelt bruke tablettbehandling i tillegg.

Dråpene og tablettene helbreder ikke sykdommen, men holder den i sjakk, så de må brukes kontinuerlig. Pasienten må regelmessig kontrolleres hos lege for å se om behandlingen er tilstrekkelig. Hvis man ikke klarer å hindre en fortsatt ødeleggelse av synsnerven ved slik medikamentell behandling, vil man som oftest prøve laserbehandling, som i noen tilfeller også brukes som første behandling. Ved hjelp av et kontaktglass som plasseres på øyets hornhinne, kan laserstrålene rettes mot trabekelverket i kammervinkelen. Behandlingen bedrer kammervannets avløpsforhold. Hvis heller ikke dette er tilstrekkelig til å holde den grønne stæren i sjakk, må man operere. Det har vært benyttet en rekke operative metoder, men de fleste går ut på at det dannes en forbindelse, en fistel, mellom det fremre øyekammeret og inn under øyets bindehinne på utsiden av selve øye-eplet, slik at avløpshindringen omgås.