Grønn stær er en gruppe øyesykdommer hvor synsnerven gradvis svekkes slik at synsfeltet langsomt innskrenkes. Den viktigste risikofaktoren er et unormalt høyt øyetrykk, men grønn stær kan også sees hos pasienter med normalt øyetrykk – såkalt normaltrykksglaukom. Betegnelsen grønn stær skyldes trolig at regnbuehinnen i langtkomne tilfeller kan få et grønnlig skjær.

Hyppigheten av grønn stær i befolkningen øker med alderen, og man regner med at cirka tre prosent av alle over 60 år har denne sykdommen.

Det må være et visst trykk inni øyet for at det skal bevare sin kuleform. Trykket opprettholdes av en væske, kammervannet, som dannes i strålelegemet i det bakre øyekammeret. Fra det bakre øyekammeret passerer kammervannet gjennom pupillen til det fremre øyekammeret. I kammervinkelen, mellom hornhinnen og regnbuehinnen i det forreste øyekammeret, er det et nettverk av fine bindevevslameller med tallrike porer som kalles trabekelverket. Gjennom disse porene siver kammervannet frem til Schlemms kanal. Fra Schlemms kanal ledes kammervannet gjennom 20–30 små kanaler ut i blodårene på øyets overflate. Normalt renner kammervannet ut av øyet like hurtig som det dannes, og trykket holdes derfor tilnærmet konstant. Vanligvis er øyetrykket et sted mellom 10 og 20 millimeter kvikksølv (mmHg), med døgnsvingninger som hos det enkelte individ ikke overstiger to mmHg. En stigning i øyetrykket skyldes nesten alltid en hindring for kammervannets avløp.

Det finnes ingen absolutt grense mellom et normalt og et sykelig forhøyet trykk. Et trykk under 20 mmHg er altså normalt for de aller fleste, men av og til sees grønn stær uten at man har påvist trykk over dette nivået (normaltrykksglaukom). På den annen side behøver ikke gjentatte trykkmålinger på for eksempel over 26 mmHg bety at man har eller vil utvikle grønn stær, selv om det vil være tilfellet for de fleste. Disse forholdene betyr at det ikke bare er øyetrykket som har betydning for utviklingen av grønn stær, men at også andre faktorer kan spille inn. Viktigst er trolig blodforsyningen til synsnerven. Det betyr også at det ikke er nok å måle øyetrykket for å diagnostisere grønn stær. Øyelegen må i tillegg undersøke om trykket har ført til skade på synsnerven og om det er utfall i synsfeltet.

Man bruker betegnelsene primært og sekundært glaukom for de to hovedtypene av grønn stær. Primært glaukom er langt den vanligste typen. 

Ved sekundært glaukom er det en tilgrunnliggende sykdom i øyet som er årsak til trykkstigningen, for eksempel en regnbuehinnebetennelse eller en svulst. Det finnes en rekke mer sjeldne former for grønn stær, blant annet medfødt grønn stær. Hvis det kommer forhøyet trykk i øynene til spedbarn, vil det føre til utspiling av øye-eplet. Tilstanden kalles bufthalmus, som er gresk for 'okseøye'. Avløpshindringen for kammervannet kan skyldes forskjellige misdannelser i øyet, og må avhjelpes med operasjon.

Ved primært glaukom foreligger ikke noen annen åpenbar øyesykdom som forklarer trykkstigningen. Ved primært glaukom regner man med to former for avløpshindring for kammervannet:

  1. Blokkert kammervinkel som følge av at en på forhånd trang kammervinkel lukkes helt fordi regnbuehinnen presses fremover når det oppstår en trykkstigning i bakre kammer. Situasjonen oppstår vanligvis når pupillen er relativt stor (semimydriasis), fordi regnbuehinnen da ligger tettest an mot linsen og hindrer passasjen av kammervannet fra bakre til fremre kammer.
  2. Porene i trabekelverket eller Schlemms kanal kan være helt eller delvis tillukket.

Man skjelner derfor mellom vinkelblokkglaukom (glaucoma angulo clausum) og åpenvinklet glaukom (glaucoma simplex). Disse to formene er vesentlig forskjellige med hensyn til symptomer, forløp og behandling.

Vinkelblokkglaukom er forholdsvis sjeldent i de skandinaviske landene sammenlignet med åpenvinklet. Det er en betydelig geografisk variasjon. For eksempel utgjør vinkelblokkglaukom omtrent halvparten av glaukomtilfellene blant grønlendere. Den trange kammervinkelen som disponerer for utvikling av denne glaukomformen, er en arvelig egenskap. Disposisjonen for sykdommen er praktisk talt alltid dobbeltsidig, men symptomene opptrer sjelden før 50-årsalderen, ettersom øyelinsen har blitt så tykk at vinkelblokkanfall kan oppstå. Langsynte personer har vanligvis kortere øyne og derfor i utgangspunktet litt trangere forhold i fremre øyekammer og er derfor spesielt disponerte for å utvikle vinkelblokkglaukom.

Ved vinkelblokkglaukom er trykkforhøyelsen i øyet ikke permanent, men opptrer med uregelmessige mellomrom, og sykdommen kalles derfor anfallsglaukom eller akutt glaukom. Før et virkelig anfall kan det være lette symptomer i form av lett sløring av synet, regnbuefargede ringer omkring lyskilder og trykkfornemmelse eller lette smerter i og omkring øynene. Disse symptomene melder seg særlig i svak belysning, hvor pupillen er utvidet og kammervinkelen dermed er trangere enn ellers. Selve anfallet kan komme straks etter, men i mange tilfeller forsvinner symptomene igjen i en lengre periode. Personer som opplever dette kan ofte se på dette som en betydningsløs hendelse. Man bør imidlertid alltid gå til legen med slike symptomer, da de uten ytterligere varsel kan etterfølges av et virkelig anfall.

Ved et akutt glaukomanfall inntrer en voldsom trykkstigning i øyet i løpet av 1/2–1 time. Det kommer tåkesyn og regnbuesyn og meget sterke smerter i øyet. Smertene stråler ut i tinningen og i pannen og ledsages ofte av kvalme og oppkast. Øyet er rødt, og hornhinnen blir uklar på grunn av økt væskeinnhold (ødem). Trykket i øyet kan stige til 50–70 mmHg. Hvis anfallet varer i mer enn et døgn, kan trykket skade synsnervetrådene så mye at synet kan bli varig redusert, eventuelt gå helt tapt.

Hurtig behandling kan hindre varig synsnedsettelse. Et akutt anfall behandles i første rekke med legemidler som får pupillen til å trekke seg sammen så kammervinkelen åpnes maksimalt, og kammervannet kan dreneres. Et eksempel på et slikt legemiddel er pilokarpin. Samtidig gis legemidler i form av øyedråper og tabletter som reduserer produksjonen av kammervannet. Hvis det lykkes å avbryte anfallet på denne måten, kan man på kort sikt forebygge nye anfall med øyedråper som holder pupill forsnevret, men i de aller fleste tilfeller vil øyelegen anbefale operasjon, vanligvis med en YAG-laser.

Med YAG-laseren lages det ett eller flere hull perifert i regnbuehinnen (iridotomi). Kammervannet kan dermed passere gjennom dette selv om passasjen via pupillen blir hindret. Alternativt kan et tilsvarende hull lages med ordinær kirurgi.

En grå stær-operasjon vil også hindre nye anfall da man derved skifter ut pasientens egne linse med en kunstig linse som er mye tynnere enn den originale linsen. Dermed blir fremre øyekammer dypere og kammervinkelen mye videre slik at den ikke kan lukkes.

Åpenvinklet glaukom er i Norge langt hyppigere enn vinkelblokkglaukom.

Også denne formen for grønn stær er til en viss grad arvelig, men sykdommen viser seg sjelden før man er 50 år. Pasienter med diabetes, høygradig nærsynthet eller afrikansk opprinnelse er mer utsatt enn andre.

Øyetrykket er vanligvis permanent forhøyet, selv om noen kan ha normalt øyetrykk. I begynnelsen er øyetrykket gjerne veldig lett forhøyet og gir ingen symptomer. Åpenvinklet glaukom angriper også i de fleste tilfeller begge øynene, men begynner ofte bare i ett av øynene. Selv om trykkforhøyelsen til å begynne med kanskje er beskjeden, fører den likevel til skade av nervetrådene i netthinnen etter en tid, for eksempel måneder eller år. Det oppstår da blinde partier i synsfeltet. Så lenge disse partiene er små og kanskje bare til stede på det ene øyet, merkes de ikke av pasienten. Det er grunnen til at åpenvinklet glaukom ofte ikke oppdages før det er utviklet en betydelig innskrenkning av synsfeltet på det ene øyet eller eventuelt på begge øynene.

På grunn av det snikende forløpet er det viktig at førstegradsslektninger (foreldre, søsken og barn) til pasienter med åpenvinkelglaukom blir kontrollert hos øyelege med regelmessige mellomrom etter 40 årsalder. De skadene som er inntrådt på synsnerven, kan ikke bedres, men med behandling kan man hindre en ytterligere nedsettelse av synsevnen.

Den medisinske behandlingen er til dels den samme som ved vinkelblokkglaukom. Øyedråper som dels bedrer kammervannets avløpsforhold og dels nedsetter kammervannproduksjonen er den viktigste behandlingen. Det finnes ganske mange forskjellige typer dråper med noe forskjellig virkemåte. Ikke sjelden kombinerer man flere forskjellige slags dråper. Noen ganger er det nødvendig med tablettbehandling i tillegg.

Dråpene og tablettene helbreder ikke sykdommen, men holder den i sjakk, så de må brukes kontinuerlig. Pasienten må regelmessig kontrolleres hos lege for å se om behandlingen er tilstrekkelig. Hvis man ikke klarer å hindre en fortsatt ødeleggelse av synsnerven ved legemidler, vil man som oftest prøve laserbehandling, som i noen tilfeller også brukes som første behandling. Ved hjelp av et kontaktglass som plasseres på øyets hornhinne, kan laserstrålene rettes mot trabekelverket i kammervinkelen. Behandlingen bedrer kammervannets avløpsforhold. Hvis heller ikke dette er tilstrekkelig til å holde den grønne stæren i sjakk, må man operere. Det har vært benyttet en rekke operative metoder, men de fleste går ut på at det dannes en forbindelse, en fistel, mellom det fremre øyekammeret og inn under øyets bindehinne på utsiden av selve øye-eplet, slik at avløpshindringen omgås.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.