Transfusjonsreaksjon er en reaksjon på blod gitt ved blodoverføring (transfusjon). Denne reaksjonen kan skyldes at mottakeren (pasienten) har antistoffer rettet mot de overførte røde blodcellene, de hvite blodcellene, blodplatene eller plasma i det overførte blodet.
transfusjonsreaksjon
Hemolytisk transfusjonsreaksjon
De røde blodcellene kan ødelegges (hemolyse) inni blodårene (intravasalt) eller utenfor blodårene (ekstravasalt).
Intravasal reaksjon
Hvis antistoffene mot de røde blodcellene er sterkt komplement-aktiverende, oftest på grunn av ABO-uforlikelighet med IgM-antistoffer, fører de til at cellene omgående blir ødelagt og at hemoglobin blir frigjort inni blodårene (intravasalt). Symptomene på intravasale hemolytiske transfusjonsreaksjoner kommer i løpet av minutter som varmefølelse langs venen, smerter i korsryggen og sammensnørende smerter i brystet, frysninger og følelse av uro. Hvis ikke transfusjonen stanses omgående, kan hemoglobin utløse dissiminert intravaskulær koagulasjon (DIC), sjokktilstand og nyresvikt.
Ekstravasal reaksjon
Er antistoffene mot de røde blodcellene mindre komplement-aktiverende, oftest antistoffer av typen IgG, for eksempel anti-RhD, blir cellene destruert ved fagocytose utenfor blodårene (ekstravasalt), vesentlig i milt og lever. Dette gir et mindre voldsomt forløp uten større mengder fritt hemoglobin i blodbanen, og det kan gå 1/2–1 time før pasienten merker noe særlig.
Forsinket reaksjon
Dersom antistoffene er svake, kan transfusjon stimulere produksjonen og utløse en forsinket hemolyse preget av fallende hemoglobinkonsentrasjon og ofte også feber noen dager etter transfusjonen.
Forebygging
For å forebygge hemolytiske transfusjonsreaksjoner får pasienter transfusjon med blodtypeforlikelige blodprodukter, det vil si at man gjennom forlikelighetsprøver og antistoffscreening kontrollerer at pasienten ikke har antistoffer rettet mot donorens røde blodceller.
Febril transfusjonsreaksjon
Dersom pasienter har dannet antistoffer mot hvite blodceller etter tidligere graviditeter eller transfusjoner, kan det under transfusjonen eller kort tid etter oppstå feber (febril transfusjonsreaksjon). Slike febrile transfusjonsreaksjoner er ubehagelige, men meget sjelden farlige. Denne typen transfusjonsreaksjoner er blitt sjelden etter at man begynte å fjerne brorparten av de hvite blodcellene fra blodprodukter. Febril transfusjonsreaksjon forkommer i dag oftest etter transfusjon av blodplater.
Allergisk transfusjonsreaksjon
Pasienten kan etter transfusjon også få allergiske transfusjonsreaksjoner med elveblest og meget sjelden anafylaktisk sjokk med blodtrykksfall og larynxødem. Reaksjonen skyldes oftest at pasienten er allergisk mot stoffer i blodproduktet, for eksempel at giver nylig har spist nøtter og mottaker har nøtteallergi. Sjeldnere kan blodgiveren være allergisk mot noe hos pasienten, for eksempel kan plasma fra en blodgiver som er allergisk mot et legemiddel utløse en allergisk reaksjon hos en pasient som behandles med det aktuelle legemiddelet.
Septisk transfusjonsreaksjon
Er blodet tappet eller blodproduktene lagret under betingelser som ikke er optimale kan det vokse fram mikrober under lagring, som videre kan utløse alvorlig sepsis hos pasienten, i blant også DIC (disseminert intravaskulær koagulasjon). Septiske transfusjonsreaksjoner forekommer oftest etter transfusjon med blodplater fordi disse oftest lagres ved 22 °C i opptil syv døgn. Symptomene kan minne om akutt intravasal hemolyttisk transfusjonsreaksjon. Diagnosen stilles ved mikroskopering av blodproduktet og dyrkning av blodet i blodkultur.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.