Transfusjonsreaksjon, reaksjon på transfundert blod (se blodtransfusjon). Denne reaksjonen kan skyldes at mottakeren (dvs. pasienten) har antistoffer rettet mot de transfunderte røde blodcellene (erytrocyttene) eller mot de hvite blodcellene (leukocyttene) i det transfunderte blodet.

Antistoffene mot erytrocyttene fører til at disse cellene blir ødelagt, og at hemoglobin blir frigjort (hemolytisk transfusjonsreaksjon). Symptomene på hemolytiske transfusjonsreaksjoner kan variere fra forbigående symptomer som frysninger, feber, brystsmerter og ryggsmerter til meget alvorlige reaksjoner som levring (koagulering) av blodet, nyresvikt, blodtrykksfall, bevisstløshet og død. For å forebygge hemolytiske transfusjonsreaksjoner blir pasienter transfundert med blodtypeforlikelige blodprodukter, og man kontrollerer at pasienten ikke har antistoffer rettet mot donors erytrocytter.

Dersom pasienter har dannet antistoffer mot leukocytter etter tidligere graviditeter eller etter tidligere transfusjoner, kan det etter transfusjon oppstå feber (febril transfusjonsreaksjon). Slike febrile transfusjonsreaksjoner er ubehagelige, men meget sjelden farlige. Denne typen transfusjonsreaksjoner er blitt sjeldnere etter at man har begynt å fjerne leukocytter fra de transfunderte blodproduktene.

Pasienten kan etter transfusjon også få allergiske transfusjonsreaksjoner med elveblest (urticaria) og meget sjelden anafylaktisk sjokk med blodtrykksfall og larynxødem.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.