Forstørret prostata

Forstørret prostata. På tegningen i midten sees et snitt av en sterkt forstørret prostata som hvelver seg opp mot blærebunnen. Urinrøret er forsnevret og avklemt på grunn av trykk fra prostata. Dette trykket er også årsaken til blæreveggens karakteristiske relieff av fortykkede muskelbunter (trabekler). De fem øvrige tegningene illustrerer de viktigste komplikasjonene ved forstørret prostata.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Forstørret prostata er en godartet forstørrelse (hyperplasi) av prostata. Tilstanden kalles ofte for prostatahyperplasi eller benign prostatahyperplasi. Benign betyr godartet, og viser til at det ikke handler om prostatakreft.

Faktaboks

Også kjent som

benign prostatahyperplasi, prostatahypertrofi

Forstørret prostata er svært vanlig og er vanligere med økende alder. Årsaken er endret balanse med kjønnshormoner gjennom aldring og lokale vekstfaktorer i prostata.

De vanligste symptomene ved forstørret prostata kalles LUTS (engelsk: lower urinary tract syndrome) og består av svak urinstråle, treg vannlating og resturin.

Symptomene ved forstørret prostata kan lindres med legemidler av typen 5-alfa-reduktasehemmere eller alfablokkere. Det finnes også flere kirurgiske behandlingsmetoder.

Utbredelse

Forstørret prostata er en svært vanlig tilstand. Vekstforandringer kan påvises i prostata allerede fra 30-årsalder. Ved 70-årsalder har 50 prosent av alle menn en forstørret prostata, men det er bare en mindre andel som trenger behandling.

Forstørret prostata er en fysiologisk aldersbetinget tilstand og er en normal del av selve aldringsprosessen. Den gir likevel flere plager som krever behandling.

Årsaker

Årsaken til at prostata begynner å vokse er ikke kjent, men man vet at kjønnshormoner spiller en vesentlig rolle. Både mannlige og kvinnelige kjønnshormoner er av betydning. Menn som av en eller annen grunn er blitt kastrert i ung alder, får ikke forstørret prostata.

Utvikling

Prostataveksten starter i den sentrale, midtre delen av prostata som kalles den periuretrale sone eller overgangssonen. Etter hvert som veksten tiltar, fortrenger veksten det normale vevet som blir liggende i ytterkant som en kapsel.

I mikroskop kan man ofte se veksten som knuter med tre typer vev: kjertelvev, glatt muskulatur og bindevev. Mengdeforholdet mellom disse vevene kan variere. Består veksten mest av kjertelvev, kan kjertelen bli ganske stor før pasienten får symptomer. Det skyldes at slikt kjertelvev er relativt mykt og ettergivende. Består knutene mer av bindevev og muskulatur, er kjertelen gjerne fastere i konsistens og kan gi plager selv uten at prostatakjertelen er blitt særlig forstørret. I gjennomsnitt består prostataforstørrelse av 40 prosent kjertelvev og 60 prosent bindevev og muskulatur.

Kjertelen kan bli betydelig forstørret og veie opp mot 200 gram, som tilsvarer nærmere ti ganger normalvekten hos en yngre mann. Gjennomsnittsvekten hos pasienter som behandles i Norge, er omtrent 40–60 gram.

Symptomer

Symptomene ved forstørret prostata er først og fremst vannlatingsplager. Disse kalles gjerne for LUTS, av engelsk lower urinary tract syndrome. Tidligere trodde man disse plagene bare ble verre med alderen. Studier har imidlertid vist at ikke alle pasienter får mer uttalte plager med årene. Noen blir faktisk i perioder bedre.

Pasientens symptomer kan tydeliggjøres ved at pasienten fyller ut et symptomskjema der han graderer med tall hvor mye han er plaget med de forskjellige symptomene. Liste over urinproduksjon (miksjonsliste) brukes også mye for å klarlegge pasientens plager.

Symptomene deles gjerne i obstruktive (hindrende, stoppende) og irritative.

De obstruktive symptomene

De obstruktive symptomene kommer av at den forstørrede prostatakjertelen gir økt motstand mot vannlating og iblant full urinstopp. Kraften på urinstrålen blir svakere. Den renner eventuelt rett ned, og det blir lett å søle til klærne. Enkelte ganger vil pasientene også trykke på for å lette tømmingen.

Det er vanlig at pasienten må vente en god stund før vannlatingen starter (hesitasjon), og han bruker gjerne lang tid på å tømme seg. Ofte kan pasienten ha følelsen av at han ikke får tømt blæren helt. I begynnelsen av sykdommen er dette merkbart særlig på morgenen. Pasientene kan da gå på toalettet med 15–20 minutters mellomrom, og har like stor urinmengde andre gang, noe som tyder på at første tømming ikke var fullstendig. Enkelte pasienter sjeneres også av etterdrypp som flekker til buksene.

De irritative symptomene

De irritative symptomene viser seg ved hyppighet: Pasienten må gå på toalettet ofte, eventuelt annenhver time, og må opp én eller flere ganger om natten. Særlig nattlig vannlating er en plage på grunn av forstyrret søvn. En del plages av at vannlatingstrangen melder seg raskt, og at det er vanskelig å holde igjen når man blir trengt. Da haster det med å komme seg til toalettet. Noen menn får også urinlekkasje.

Diagnostikk

Menn med økende vannlatingsbesvær blir gjerne henvist til urolog for utredning. Urologen skaffer seg oversikt over hvor plagsomme symptomene er for pasienten, og hvor trangt det er i urinrøret som går gjennom prostata.

Symptomene kartlegges ved at pasienten fyller ut et skjema der det fremkommer hvor ofte han er på toalettet, og hvor mye urin som kvitteres hver gang.

Pasienten bør møte med full blære til undersøkelsen, slik at man kan måle hvor kraftig urinstrålen er. En urinstrøm (flow) på mer enn 15 milliliter per sekund (ml/sek) regnes som akseptabelt. Menn med uttalt forstørret prostata har ofte en urinstrøm på 4–5 ml/sek.

Urologen beregner også størrelsen på prostata ved hjelp av et ultralydapparat. Proben på ultralydapparatet settes inn i endetarmen som ligger tett inntil prostata.

For å utelukke prostatakreft måler man også PSA i en blodprøve, og legen kjenner på prostata med en finger inn i endetarmen (digital rektaleksplorasjon). I noen tilfeller gjøres det også bildediagnostikk med MR av prostata. Hos noen menn med mye resturin kan man også gjøre en urodynamisk undersøkelse.

Behandling

Det finnes flere behandlinger for forstørret prostata. Det er i stor grad pasientens symptomer og plager som avgjør hvilken type behandling som anbefales. Legemiddelbehandling brukes ved milde og moderate plager. Ved mer avanserte tilfeller anbefales ofte operasjon.

Kirurgisk behandling

Kirurgisk behandling er påkrevet ved total urinstopp, ved betydelig obstruksjon, hos pasienter med mye resturin og eventuelt nyresvikt og ved forekomst av blærestein og gjentatte urinveisinfeksjoner.

I mer enn 90 prosent av tilfellene skjer operasjonen gjennom urinrøret ved såkalt transuretral prostatareseksjon (TUR-P). En slynge føres inn i urinrøret og det skaves av prostatavev. Prostata fjernes på denne måten i form av en rekke vevsbiter eller spon.

Hvis prostata er veldig stor, kan det være nødvendig med en åpen operasjon. Man legger da et snitt over symfysen og får tilgang til prostata enten gjennom selve blæren (transvesikal prostatektomi) eller mer direkte mot prostata (såkalt retropubisk prostatektomi). Ved operasjon tar man sikte på å fjerne den tilkomne veksten og la det omgivende vevet stå tilbake. Ved en åpen operasjon gjøres dette ved at kirurgen med sin finger kommer i sjiktet mellom hyperplasi og omgivende prostatavev og suksessivt løsner hyperplasien fra omgivelsene. På denne måten fjernes hyperplasien i ett sammenhengende stykke, mens den ved transuretral reseksjon fjernes i småbiter.

Etter operasjonen ligger pasienten med kateter, og som regel har man gjennomskyll første dag. Gjennomskyll vil si at det renner kontinuerlig skyllevæske inn i blæren og ut igjen gjennom et toløpet kateter. Det vil alltid være en viss blødning etter operasjoner på prostata, og gjennomskylling vil hindre at det dannes koagler som stopper til kateteret.

Om lag 85 prosent av alle pasienter som opereres for prostataplager blir kvitt plagene sine og kan late vannet som i ungdommen. Noen av symptomene bedres raskt etter en operasjon, mens andre symptomer, som for eksempel nattlig vannlating, kan trenge måneder på å bedre seg.

Alternative operasjoner

Både TUR-P og åpne operasjoner krever sykehusinnleggelse i ett eller flere døgn, samt narkose eller spinalbedøvelse. Dette er til dels ressurskrevende. Både internasjonalt og i Norge har det derfor vært prøvd ut andre metoder som skal være mindre inngripende enn de tradisjonelle operasjonene nevnt ovenfor, såkalt «mini-invasiv behandling». Disse metodene innebærer at ulike instrumenter (katetre) føres inn til prostata gjennom urinrøret, men det foretas ikke noen direkte utskjæring av vevet. Felles for disse metodene er at katetrene avgir energi som varmer opp og ødelegger prostatavevet («varmebehandling»).

Fordelene med disse metodene i forhold til operasjon er blant annet mindre blødning under behandlingen og mulighet for dagbehandling uten innleggelse. De målbare resultatene er ikke fullt på høyde med operasjon. Opp gjennom årene har det vært forsøkt svært mange forskjellige behandlingsmetoder, men svært få av disse har vist seg å være på høyde med det å fjerne prostatavev ved operasjon, og de fleste har derfor blitt forlatt som behandlingsmetoder.

Behandling med legemidler

Symptomene ved forstørret prostata kan påvirkes med legemidler. Det er to hovedgrupper å velge mellom som på hver sin måte letter urinpassasjen i første del av urinrøret.

Den første gruppen er 5-alfa-reduktasehemmere. Disse virker ved å hemme omdannelsen av testosteron til dihydrotestosteron. Dette er en mer aktiv variant av testosteron og får prostata til å vokse. Disse legemidlene gjør at prostata ikke vokser mer og prostata kan også gå noe tilbake i størrelse. Dette letter passasjen av urin. Effekten kommer som regel først etter 2–4 måneder fordi prosessen som fører til reduksjon av prostatas størrelse tar litt tid. 5-alfa-reduktasehemmere kan påvirke ereksjonsevnen hos menn, og unngås gjerne hos yngre pasienter.

Den andre gruppen er alfablokkere. Disse hemmer muskelsammentrekning i prostata og blærehalsen, noe som også letter urinpassasjen. Effekten kommer mye raskere enn med 5-alfa-reduktasehemmere. Alfablokkere brukes også i behandlingen av høyt blodtrykk, og disse er derfor spesielt egnet for pasienter med både forstørret prostata og høyt blodtrykk.

5-alfa-reduktasehemmer brukes særlig når prostata er stor, mens alfablokker brukes for små og middels store kjertler, mindre enn cirka 40 milliliter. I visse tilfeller kan de to legemiddeltypene kombineres, i alle fall for en viss periode.

Komplikasjoner

Forstørret prostata disponerer for urinveisinfeksjon og blærekatarr. Dette kan gi grunn for utvikling av blærestein, særlig hos pasienter med resturin.

Akutt urinstopp eller urinretensjon gir sterke smerter, og blæren vil fylles og utspiles helt opp til navlen. Akutt urinstopp kan utløses av utilsiktet overfylling av blæren, for eksempel i forbindelse med alkoholinntak.

Pasienter med resturin kan også lekke urin. På en måte renner den fylte blæren over ukontrollert. Urinlekkasje hos eldre menn er nesten alltid et symptom på mangelfull blæretømming.

I sjeldne tilfeller kan vedvarende vanskeliggjort blæretømming påvirke nyrefunksjonen. Hos pasienter som går lenge med store mengder resturin kan blæremuskulaturen bli svekket slik at han heller ikke etter en operasjon vil være i stand til å tømme blæren, fordi selve blæreveggen er blitt skadet. Det typiske er at pasienten har stor resturinmengde, eventuelt med urinlekkasje, uten at han har følt kraftig trang til vannlating.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg