cannabis

Cannabis inneholder over 400 kjemiske forbindelser. Rundt 80 er av typen cannabinoider (også kalt «cannabislignende stoffer»), hvorav mange er psykoaktive. De antatt viktigste er delta-9-tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD). Flere av cannabinoidene har hallusinogene egenskaper. Mange er kjemisk beslektede og de fleste er sterkt fettløselige. De har derfor stor affinitet for fettvev og skilles dermed langsomt ut i organismen; utskillelsen kan ta opptil 70 dager etter store og langvarige inntak. Ved enkeltinntak av mindre mengder er dog stoffet raskere ute av kroppen.

Røyking er den vanligste måten å innta cannabispreparater på, enten som marihuana, hvor man røyker tørkede blader eller som hasj blandet med tobakk, men også gjennom en traktformet pipe. Avhengig av typen kan cannabis også spises blandet i ulike produkter eller drikkes som te.

Virkningen av cannabis skyldes cannabinoidenes effekt på det kroppsegne (endogene) cannabinoide systemet. Det finnes minst to kroppsegne reseptorer hvor cannabinoider kan virke; CB1- og CB2-reseptorene. Begge, men hovedsakelig CB1-reseptoren finnes i sentralnervesystemet. CB2-reseptoren finnes hovedsakelig perifert. Stimuleringen av CB1-reseptoren er antakelig det som gir de psykoaktive effektene, men stimuleringen av CB2-reseptoren gir en immundempende virkning. Det finnes kroppsegne stoffer (endogene substanser) som virker på disse reseptorene. Viktigst er 2-arachidonoylglycerol (2-AG) og arachidonoyl ethanolamide (anandamid) som begge virker på sentrale CB1-reseptorer.

Inntak av cannabis kan fremkalle en rus som er karakterisert av oppstemthet, en følelse av letthet, man «svever», og tidsbegrepet og virkelighetsoppfatningen endres.

Akutt vil bruken i tillegg til eufori og rus kunne gi angstanfall og hallusinasjoner, men også nedsatte psykomotoriske og kognitive evner. Dette går blant annet ut over evnen til å kjøre bil og gir økt ulykkesrisiko. Kronisk bruk kan gi toleranse for effektene og abstinenser ved inntak av lavere doser eller intet inntak. Både skadelig bruk og avhengighet ses.

Ved kronisk bruk øker risikoen for fysiske og psykiske skader. Cannabis er vist å øke risikoen for kreft av ulike slag, for kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og for hjerte-rytmeforstyrrelser. Brukt over tid kan antagelig cannabis gi opphav til angstlidelse, og det er diskutert om det gir opphav til affektive lidelser og mer varige kognitive nedsettelser.

Cannabis kan gi hallusinasjoner ved akutt rus. Ofte er den rusede klar over at dette ikke er virkelige fenomener, men hallusinasjoner fremkalt av cannabis. Imidlertid kan virkelighetsforståelsen svekkes ved inntak av høyere doser, eller hos personer med en spesifikk disposisjon, og dermed resultere i en cannabispsykose. Symptomene på en slik psykose ligner det vi ser ved andre rusutløste psykoser og ved akutt schizofreni, men cannabispsykosen går over etter en kortere tid ved avholdenhet.

Sammenliknet med mer langvarige psykotiske lidelser er det slik at studier viser en klar overhyppighet av schizofreni etter bruk av cannabis i tidlig alder. Evidensen for at det er en kausal sammenheng er ganske stor, med en dobling av risiko ved bruk, og høyere risiko ved mer omfattende bruk eller bruk av cannabis med høyere THC-innhold (dose-respons forhold). I en norsk tvillingstudie ble det vist tre ganger høyere risiko for psykose blant cannabisbrukere.

Utbredelse

Det er beregnet at rundt 300 millioner mennesker bruker stoffet på verdensbasis. I Norge er cannabis det vanligste rusmiddelet etter alkohol. Hasjrøyking er vanligst blant ungdom. Undersøkelser gjennomført av Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) viser at andelen som oppgir å ha brukt cannabis minst én gang blant de yngste ungdommene (15–16 år) nådde en topp i 1999 med rundt 10 prosent. Blant de eldre ungdommene (19–20 år) oppgir opptil 25 prosent å ha forsøkt stoffet. Undersøkelsen viser at tallet for jevn bruk ligger på rundt én prosent for alle aldergrupper.

I henhold til internasjonale avtaler om handel med narkotiske stoffer er landene forpliktet til å forhindre handel med, og bekjempe bruken av, narkotiske stoffer. Det er imidlertid stor forskjell mellom hvordan forskjellige land praktiserer dette. Vi ser varianter fra en meget hard linje med strenge straffer selv for personlig besittelse og bruk til mer liberale ordninger som ulike grader av avkriminalisering, spesielt for bruk på visse steder (for eksempel «coffeeshops» i Nederland) til legalisering i Uruguay og flere stater i USA.

En spesiell variant er bruken av medisinsk cannabis, som delvis har sin berettigelse gjennom medisinsk forskning. Men det kan også hevdes at medisinsk cannabis har blitt brukt som verktøy for å oppnå en videre legalisering, med det formål å omgå internasjonale avtaler, som i noen stater i USA og enkelte europeiske land.

Cannabis har vært kjent i tusenvis av år som nytelses- og rusmiddel. Alt 2700 år fvt. ble cannabis beskrevet i en kinesisk urtebok som blir tilskrevet keiser Shen Nung. I Kina ble planten brukt på medisinske indikasjoner, blant annet som anestesimiddel før operasjoner. I motsetning til Kina er ikke cannabisplanten naturlig forekommende i Egypt. Likevel har undersøkelser av hår fra egyptiske mumier vist høye verdier av cannabis.

På 400-tallet fvt. skriver Herodot om cannabis i forbindelse med skyternes renselsesritualer etter begravelser. Cannabisbruk har lange tradisjoner i Persia og Arabia, og navnet hasj, som betegner harpiks og tørkede blomster fra cannabisplanten, kommer av den arabiske betegnelsen hashish, 'gress'. I noen miljøer synes bruken å ha vært utbredt, som blant fakirer i Kairo. De negative konsekvensene ved bruk av cannabis er beskrevet i tidlige arabiske skrifter, som fremhever galskap, bevisstløshet og impotens som mulige effekter av cannabisbruk. Samtidig ble cannabis brukt som anestesimiddel (som i Kina), før mer moderne og effektive midler ble introdusert i Vesten. Betegnelsen hashish er også opprinnelsen til navnet assasiner (hashashin, 'hasjbruker'), som opprinnelig var en nedsettende betegnelse og etter de europeiske korstogene ble synonymt med snikmorder.

I India er den religiøse bruken av cannabis først og fremst knyttet til Shiva-kulturen og med tantriske ritualer. Det har også vært brukt i tradisjonell medisin, der man trodde at cannabis kunne behandle en lang rekke tilstander. Blant luba-folket i DR Kongo oppstod på begynnelsen av 1900-tallet en religiøs bevegelse der cannabis erstattet fetisjer som overnaturlig kraft.

I Sør-Amerika tyder funn av cannabis i kroppsvev fra peruvianske mumier på at planten også tidlig ble spredt østover fra Asia, eller vestover fra Egypt. I Nord-Amerika er cannabis først og fremst kjent som marihuana. Den spredte seg fra Mexico til USA rundt 1910 og ble rundt 1920 populær blant mange jazzmusikere. Cannabis er utbredt i Karibia, hvor indiske arbeidere sannsynligvis introduserte det på 1800-tallet. På Jamaica er cannabis ofte assosiert med rastafaribevegelsen.

I Europa ble smertestillende effekter av cannabis beskrevet på 1100-tallet. I deler av Øst-Europa har cannabis hatt kulturell betydning. Cannabis høstet på sankthansaften skulle forhindre onde handlinger etter ukrainsk folketro. I Polen og Litauen ble suppe kokt på frø fra cannabisplanten tradisjonelt laget på julaften.

På begynnelsen av 1800-tallet tok soldater med seg cannabis tilbake til Frankrike etter Napoleons felttog i øst. Flere kjente leger deltok i felttogene og skal ha benyttet cannabis i forsøk på å smertestille skadde soldater. Etter at de kom tilbake til Paris, ble det gjort flere forsøk med cannabis. Edmond DeCourtive skrev en avhandling om stoffet. DeCourtive var elev av psykiateren Jacques Joseph Moreau (1804–1884), som sammen med forfatteren Théophile Gautier grunnla den beryktede klubben «Club des Hashischins», hvor blant andre Charles Baudelaire, Victor Hugo, Alfred de Musset, Alexandre Dumas og Honoré de Balzac var medlemmer. Klubben var ikke udelt positive til virkningene av stoffet. I 1858 publiserte Baudelaire «hasjisjdiktet», hvor han beskriver at «hasjisj gir med én hånd og tar tilbake med den andre: Det gir evnen til å fantasere, men tar vekk evnen til å dra nytte av det». Utenfor kunstnereliten i Paris var cannabisbruk uvanlig på denne tiden, i resten av Europa og USA var alkohol, tobakk og opium mer utbredte rusmidler.

I Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia, der handel med cannabis tradisjonelt er relativt fri, blir ikke-religiøs bruk av cannabis underkastet visse sosiale normer, omtrent som vestlig bruk av alkohol.

Bruk av cannabis i vestlig kultur i nyere tid begynte med hippiekulturen i 1960-årene, og er fremdeles utbredt, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer.

For en liten gruppe alvorlig syke pasienter, kan det være indikasjon for bruk av medisinsk cannabis. Dette kan gjelde pasienter med alvorlig kreftsykdom og sterke smerter som ikke behandles adekvat med godkjente legemidler. Det kan hjelpe mot avmagring og utmattelse som oppstår i forbindelse med sykdomsforløpet i aids eller kreft, samt behandling av disse tilstandene. Cannabis kan også ha en effekt mot trangvinkelglaukom (grønn stær), da det i korte perioder kan redusere et forhøyet trykk i øyet. Behandling med medisinsk cannabis er strengt regulert, svært få får slik behandling, som må søkes om av en legespesialist på sykehus. Både Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk må godkjenne søknaden.

Under forskningen på medisinsk bruk av cannabis har det blitt utviklet syntetiske cannabinoider som imiterer virkningen av THC. Dette er potente syntetiske analoger med opptil 100 ganger så sterk virkning som THC. Det finnes i dag over 150 ulike syntetiske cannabinoider. Disse selges ofte via Internett, og de syntetiske cannabinoidene kan være sprayet på krydderblandinger (derav fellesbetegnelsen «spice»). Med så mange ulike varianter og et uoversiktlig marked, er det vanskelig å kjenne til potensen i det man kjøper. Det er også vanskelig å vurdere hva produktene inneholder og det har forekommet tragiske dødsfall i Norge etter bruk av rusmidler kjøpt på Internett.

• Rusmiddelstatistikk (Folkehelseinstituttet)
• Medisinsk cannabis (Statens legemiddelverk)
• Cannabismisbruk mulig årsak til psykose (Folkehelseinstituttet)