Hos aper og mennesker er forlemmene utviklet til armer, dvs. til arbeidsorganer som kan gripe, holde fast og bearbeide gjenstander. Men bare hos mennesket har armene blitt helt frigjort fra arbeidet med å transportere kroppen omkring. De store apene, som i forhold til menneskene har lange armer og korte ben, bruker i stor grad armene som bevegelsesorganer, både under klatring i trærne og som støtte under gange på bakken. Hos mennesket spiller armene også en stor rolle for balansen, både i stående stilling og under gange og løp. Hos folk som har vanskelig for å gå, kan armene overta mye av bevegelsen ved bruk av stokk eller krykker. I anatomisk forstand omfatter armen kun overarm (brachium) og underarm (antebrachium), men fordi armens funksjon er å bevege hånden, og den selv beveges i skulderen, blir også skulder og hånd kort omtalt her. Skulder, overarm, underarm og hånd kalles under ett for overekstremiteten, som kommer til syne hos fosteret allerede i løpet av 5. uke. Skjelettet har mange prinsipielle likheter med underekstremiteten (benet).

Skulderen danner leddforbindelsen mellom armen og kroppen. Selve skulderskjelettet består av kravebenet (clavicula) og skulderbladet (scapula), som er forbundet til overarmen med et kuleledd. Skulderens muskulatur bidrar dels til armens og skulderens bevegelse, dels til å feste overarmen til skulderbladet. Se også skulderledd.

Armhulen (axilla) ligger under skulderleddet. Her passerer de store kar- og nervestammene mellom kroppen og armene.

Overarmen består av én knokkel: overarmsbenet (humerus). Det øverste leddhodet (caput humeri) er en halvkule som er vendt litt inn mot kroppen og danner ledd med skulderbladet. Leddet har en kort hals (collum humeri), hvor vi finner to benknuter (tuberculum majus & minus) som er feste for noen av skuldermusklene (rotatormansjetten). Det nedre leddhodet er både valse- og kuleformet og danner albueleddet sammen med knoklene i underarmen. På hver side av leddflaten finner vi den indre og ytre albueknoken (epicondylus medialis & lateralis) som kan kjennes under huden, og som danner feste for muskler til underarmen og hånden.

Underarmens skjelett består av to knokler: albuebenet (ulna) og spolebenet (radius). Man kan kjenne kanten av albuebenet fra albuespissen og ned til håndleddets lillefingerside. Spolebenets kant kan man kjenne på tommelfingersiden. Når man skal angi sted på underarmen, bruker man ofte betegnelsen ulnart og radialt. Beliggenheten på underarmens for- og bakside beskrives med ordene volart og dorsalt etter de latinske betegnelsene for håndflaten (vola manus) og håndbaken (dorsum manus). Albuebenet er forsynt med et kroklignende fremspring (olecranon). Dette griper om den valseformede leddflaten på overarmsbenet (trochlea humeri) og danner dermed et hengsel- eller skrueledd (albueleddet).

Spolebenet er forbundet med overarmsbenet i et kuleledd og med albuebenet i to dreieledd, ett ved albuen og ett ved håndleddet. Ved hjelp av disse leddene kan spolebenet beveges til å rotere og krysse over albuebenet, slik at hånden dreier og beveger seg. Når håndflaten vender fremover eller oppover (supinasjon), er underarmsbena parallelle. Når håndflatene vender bakover eller nedover (pronasjon), krysser spolebenet over albuebenet. Når armen henger passivt ned, inntar de to bena en mellomstilling.

Hånden (manus) er overekstremitetens ytterste del. Den består av håndroten (carpus), mellomhånden (metacarpus) og de fem fingrene (phalanges). Hånden tilsvarer forlemmene hos virveldyrene. Hos menneskene kan imidlertid tommelfingeren vendes mot de andre fingrene (opposisjon), hvilket gjør menneskehånden til et fullkomment gripe-, føle- og arbeidsredskap. Hos de fleste mennesker dominerer venstre hjernehalvdel over høyre. Fordi venstre hjernehalvdel dirigerer høyre side av kroppens bevegelser, er de fleste mennesker høyrehendte, dvs. de bruker høyre hånd med langt større sikkerhet og presisjon enn venstre. Som oftest er høyre arm også både lengre og sterkere enn venstre. Hos venstrehendte er høyre hjernehalvdel dominerende, og deres venstre arm er gjerne lengst.

Vi skiller mellom skulderbuens (skulderblad og kraveben) bevegelse i forhold til brystkassen, og overarmens bevegelse i selve skulderleddet.

I skulderen beveger overarmen seg omkring tre leddakser som står vinkelrett på hverandre:

1) fremover og bakover (fleksjon/ekstensjon, også kalt anteversjon/retroversjon), rundt en horisontal akse i frontalplanet,

2) ut fra og inn mot kroppen (abduksjon/adduksjon), rundt en horisontal akse i sagittalplanet,

3) innover- og utoverrotasjon omkring overarmens lengdeakse. I albueleddet foregår strekk og bøy av underarmen, foruten vridning sammen med hånden (supinasjon/pronasjon).

Underarmen bøyes av den tohodete armbøyeren (musculus biceps brachii). Den springer ut fra skulderbladet og fester seg på spolebenet; den kan derfor også føre armen fremover, samtidig som den også virker som en supinator for underarmen. Under biceps-muskelen ligger den dype armbøyemuskelen (musculus brachialis). Den springer ut fra selve overarmsbenet og fester seg på albuebenet. Den kan derfor bare bøye underarmen. Fra underarmssiden hjelper overarmsspolebensmuskelen (musculus brachioradialis) til med å bøye albueleddet. Strekkmuskelen på baksiden av overarmen har tre hoder (musculus triceps brachii); ett langt springer ut fra skulderbladet, mens to korte har utspring på selve overarmsbenet. Det lange hodet kan føre armen bakover i skulderleddet (retroversjon). Alle de tre hodene forener seg i en bred sene som fester seg på albuen (olecranon), slik at underarmen kan strekkes i albueleddet. Mellom denne og huden ligger en liten slimpose (bursa) som beskytter senen og knokkelen mot direkte trykk.

Underarmsmusklene kan deles i to grupper: bøyemuskler og strekkemuskler til håndledd og til fingerledd. Bøyemusklene ligger på underarmens volarside (håndflateside). De fleste går ut fra indre fremspring (epicondylus medialis) på overarmsbenet. De tilsvarende strekkemusklene ligger på underarmens dorsalside (håndryggside), de fleste går ut fra overarmsbenets ytre fremspring (epicondylus lateralis). Musklene kan igjen deles inn i overflatiske, dype, korte og lange. I underarmen finnes det dessuten muskler som får hånden til å dreie (pronasjon/supinasjon).

De fleste av bevegelsene i håndleddet og fingerleddene skjer ved hjelp av underarmsmusklene. De er utstyrt med lange sener som går under sterke bånd rundt håndleddets for- og bakside. Senene fester seg på håndrotsknokler, mellomhåndsknokler og fingerknokler. Håndmusklene som kommer fra underarmen, kalles lange muskler. I hånden selv finnes det korte muskler som beveger fingrene.

Armen får blodtilførsel fra kravebenspulsåren (arteria subclavia), som går mellom kravebenet og øverste ribben. Den fortsetter gjennom armhulen (axilla) som arteria axillaris og ned langs overarmens innside (arteria brachialis). Her kan pulseringen fra arterien kjennes, og en arterieblødning nedenfor dette stedet kan reduseres ved å presse åren mot overarmsbenet, f.eks. ved en stram omsnøring (tourniquet). Ved albuen deler arterien seg i to grener: arteria ulnaris som følger albuebenet, og arteria radialis som følger spolebenet. Arteria radialis kommer frem til overflaten ved håndleddets tommelfingerside. Her kan man føle pulsen ved å trykke arterien lett mot spolebenet. I håndflaten har de to arteriene bueformede forbindelser, med blodkar ut til fingrene.

Armens dype vener, som fører blodet tilbake til hjertet, følger nesten over alt arteriene og deres forgreninger. Når kroppen vil kvitte seg med overskuddsvarme, ledes mye av blodet gjennom det overflatiske venenettet i underhuden. Dette kan sees tydelig på håndbaken og underarmen (store årer når det er varmt, små/usynlige årer når det er kaldt). Fra disse venene kan det tas blodprøver, og her gis også de fleste innsprøytningene i blodet.

Lymfekarene fra hånden og underarmens ytre bløtdeler løper også i underhuden. Ved betennelsestilstander kan de bli synlige som røde striper i huden (lymfangitt).

De nervene som forsyner armen, har alle både sensoriske fibrer (følenerver) og motoriske fibrer (bevegelsesnerver). De kommer fra armnervefletningen (plexus brachialis) som går ut fra ryggmargens nedre halsparti og danner tre primærstrenger. Hver av dem deler seg i en fremre og bakre del, slik at det av de tre primærstrengene dannes seks sekundærstrenger, tre foran og tre bak. De tre bakre sekundærstrengene forener seg til en felles bakre streng (fasciculus dorsalis). To av de fremre sekundærstrengene forener seg til en ytre streng (fasciculus lateralis), mens den indre, fremre sekundærstrengen forblir separat (fasciculus medialis). Disse tre sekundærstrengene (fasciklene) omgir armhulearterien (arteria axillaris), og de får sine navn etter beliggenheten i forhold til den. Av armnervefletningen dannes det altså 3 hovednerver: Fasciculus dorsalis (posterior) fortsetter som nervus radialis. Den er armens største nerve. Den løper på baksiden av overarmen mellom deler av muskelen her og avgir både sensoriske og motoriske fibrer til denne. Den avgir også en nerve til armhulen (nervus axillaris). I underarmen forsyner den de musklene som strekker håndleddet og fingrenes ledd. Nerven kan skades ved brudd på overarmsbenet og ved skader i albuen. Også trykk på nerven kan føre til skade, f.eks. ensidig bruk av krykker i armhulen. Ved en høytsittende skade ser man et symptom som på eng. kalles «drophand». Hånden henger da slapt ned fordi pasienten ikke kan strekke håndleddet og fingrenes grunnledd. Evnen til å dreie håndflaten opp og gripe med hånden er også redusert. Ved en lavtsittende skade er det bare evnen til å strekke fingrene som er redusert. Fasciculus medialis avgir, foruten viktige nerver til hudområdene på innsiden av armen, også nervus ulnaris. Den fører motoriske fibrer til flere mindre muskler i hånden, spesielt på lillefingersiden, og sensoriske fibrer fra 3.–5. finger. Hvis nerven skades (den er spesielt utsatt i albueregionen), sees symptomet «klohånd», med rette fingergrunnledd og bøyde midtledd, spesielt for 4. og 5. finger. Tommelfingeren kan ikke presses inn mot de andre fingrene. Fasciculus medialis avgir også fibrer til nervus medianus som fortsetter fra overarmen nedover underarmens bøyeside. Den passerer under håndleddsligamentet (retinaculum flexorum) sammen med fingrenes bøyesener. I denne håndleddskanalen (canalis carpi) er det temmelig trangt, og nerven kan derfor klemmes dersom det ved overbelastning oppstår betennelser med opphovning her (seneskjedebetennelse), eller blødning ved skader. Dermed nedsettes kraften i en rekke av håndens muskler. Følsomheten i 1.–4. finger reduseres. Det oppstår et såkalt canalis carpi-syndrom (se også leddgikt). Nerven er derfor spesielt utsatt i håndleddsregionen. Ved en høytsittende skade vil tommelfingerens bevegelighet bli redusert. Det blir muskelsvinn (atrofi), og tommelfingerballen avflates. Dessuten kan pasienten ikke bøye 2. og 3. finger. Ved forsøk på å knytte hånden, inntar fingrene en stilling som ved «edsavleggelse», fordi bare 4. og 5. finger kan bøyes (de forsynes av nervus ulnaris). Tommelfingeren greier likevel ikke å nå bort til lillefingeren. Nervus medianus mottar også fibrer fra fasciculus lateralis.

Fasciculus lateralis danner også nervus musculocutaneus. Den løper på overarmen mellom de to bøyemusklene der, som den sender motoriske fibrer til. Dessuten sender den sensoriske fibrer til huden på overarmens utside. Hvis nerven skades, kan pasienten vanskelig bøye armen i albuen. Huden i de områdene den forsyner, blir mer eller mindre følelsesløs.

Sykdommer i armen er for størstedelen lidelser i sener, muskler og nerver (se brachialgi). Armbrudd skjer især i spolebenets distale ende, da denne knokkelen er fastere forbundet med hånden enn hva albuebenet er. Overanstrengelse av underarmsmusklene ved langvarig, ensformig muskelbruk eller uheldige arbeidsstillinger kan forårsake betennelser, se seneskjedebetennelse. Også sportsutøvere kan ofte skade både hender og armer. Irritasjon av slimposen over albuespissen kan gi opphovning, se bursitt. Mange nervelidelser kan gi symptomer fra muskler og nerver i armen, men symptomene er som regel mer uttalte for musklene i hånden, se parese. Lidelser i blodkarene sees sjeldnere enn i bena, og gir dessuten svakere symptomer, se årebetennelse. Smerter i armen kan også opptre ved sykdommer i andre organer, se smertesans. Skade i halsvirvelsøylen kan føre til smerter i armen og svekkelse av muskulaturen i arm og hånd.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.