atrietakykardi

Atrietakykardi (AT) er den minst vanlige av de tre klassiske supraventrikulære takykardiene. WPW (AVRT) og AV-nodal reentrytakykardi (AVNRT) er de to andre. I befolkningen er forekomsten hos de under 50 år knapt 0,5 prosent, uten kjønnsforskjeller av betydning.

Fokal atrietakykardi skyldes at noen celler utenom sinusknuten har evnen til å starte hjerteslag – de har økt automati. Oftest er det ingen forklaring på det, men en rekke forhold kan være disponerende: økt veggstrekk i forkamrene (hjertesvikt, klaffefeil), dårlig blodtilførsel til hjertet (iskemi), elektrolyttforstyrrelser og enkelte medisiner (for eksempel digitalis). Lungevenene munner ut i venstre forkammer, og fra åreveggen nær innmunningen kan det også komme signaler som gir AT.

Diagnostikken krever et EKG der arytmien fanges. En P-bølge som starter utenom sinusknuten, vil se litt annerledes ut enn normale sinusslag, og utseendet gir informasjon om lokaliseringen av fokus. Fordi det er en supraventrikulær rytme, er QRS-kompleksene som regel smale, men det hender det blir grenblokk med bredere komplekser fordi enten høyre eller venstre gren ikke klarer å lede når hjertet slår så fort. Ofte vil AV-knuten blokkere annenhver av de tette P-bølgene. Det halverer pulsen og mildner symptomene.

Det er mye felles for atrieflutter og reentry-atrietakykardi, men flutterbølgene er raskere (240 til 340 per minutt, mot 100 – 240 ved AT). Ved flutter er det også brede sammenhengende atriebølger, mens ved AT viser EKG tydelig avgrensede P-bølger med flat grunnlinje mellom.

Ved åpen hjertekirurgi er det viktig at kirurgenes snitt legges slik at det ikke blir mulighet for sirkelstrøm rundt arret.

Mange pasienter erfarer at anfallene kommer i bestemte situasjoner: hard fysisk anstrengelse, alkoholpåvirkning, søvnløshet. Da kan man begrense disse utløsende faktorene.

Mange har sjeldne, milde og kortvarige anfall med hjertebank. Da kan pasientene beroliges med at det er ufarlig, og at behandling ikke trengs.

Ved et akutt anfall med svært rask puls og en medtatt pasient, kan en bruke kortvarig narkose og elektrokonvertering, men ellers prøver man intravenøs behandling med adenosin, betablokker eller kalsiumantagonist. Om ikke det fungerer, prøver man antiarytmiske medikamenter.

Både betablokkere og kalsiumblokkere kan iblant forebygge eller mildne anfallene, men hjerterytmemedisin som flekainid vil som regel være mer effektivt. Kateterablasjon av en fokal atrietakykardi er som regel vellykket (85 prosent akutt suksess, 20 prosent tilbakefall (residiv), 1,4 prosent komplikasjoner, 0,1 prosent dødelig komplikasjon).

Ved reentry-atrietakykardi må en lage en ablasjonslinje med en serie tette punkter mellom kretsen og annet isolerende vev, som for eksempel klaffefestene.

Ved multifokal atrietakykardi er suksessraten ved ablasjon mye lavere. Hos yngre pasienter satser en da gjerne på tablettbehandling, mens hos eldre pasienter hender det at en i stedet gjør ablasjon av AV-knuten og lager totalblokk, og deretter stimulerer venstre ledningsgren eller hovedkamrene direkte med en pacemaker. Hos yngre pasienter vil en nødig gjøre det fordi det ofte blir komplikasjoner etter mange tiår med pacemaker.

Multifokal atrietakykardi forekommer iblant hos ellers friske spedbarn. Her er prognosen god; anfallene pleier å forsvinne med tiden.

Vedvarende for høy puls kan, uten at det behøver være noen annen medvirkende hjertesykdom, over tid føre til hjertesvikt, såkalt takykardiomyopati. Hovedbehandlingen da er å få normalisert hjerterytmen, ved siden av vanlig hjertesviktbehandling. Svikten sitter lenge i, men etter noen år vil 2/3 ha gjenvunnet normal hjertefunksjon.

• hjerterytmeforstyrrelser
• supraventrikulære takykardi