hyperkalsemi

Hyperkalsemi er en tilstand med for høy konsentrasjon av kalsium i blodet. Hyperkalsemi skyldes som regel enten kreftsykdom eller hyperparatyreoidisme. De vanligste symptomene er muskel-skjelettsmerter, magesmerter, og kvalme eller oppkast. Tilstanden kan være alvorlig og føre til at pasienten kan gå i koma.

Faktaboks

Etymologi
av gresk hyper, ‘over, for mye’, grunnstoffet kalsium, og gresk haima, ‘blod’

Normalområdet for fritt kalsium i blodplasma er 1,14-1,28 mmol/L. Hyperkalsemi er definert som fritt kalsium over 1,28 mmol/L. Hyperkalsemi inndeles etter alvorlighetsgrad:

  • lett 1,29-1,50 mmol/L
  • moderat 1,51-1,70 mmol/L
  • alvorlig 1,71-2,00 mmol/L
  • hyperkalsemisk krise >2,0 mmol/L

Årsaker

Kroppen vår inneholder 1000-1200 mg kalsium, hvorav ca. 99 prosent er bundet i skjelettet og ca. 1 prosent finnes i celler og blodbanen. I blodbanen er omtrent halvparten av kalsium fritt, og den andre halvparten bundet til plasmaproteiner, hovedsakelig albumin.

Årsaken til hyperkalsemi skyldes i ni av ti tilfeller enten kreftsykdom eller hyperparatyreoidisme. Kreftsykdommer kan spre seg til skjelettet og der øke frigjøringen av kalsium til blodbanen. Det finnes også kreftsvulster som produserer PTH-relatert peptid, som har de samme egenskapene som PTH. Hyperparatyreodisme skyldes overproduksjon av PTH fra en eller flere av biskjoldbruskkjertlene. PTH fører til økt opptak av kalsium i nyrene og tarmen, og dermed økt kalsiumkonsentrasjon i blodet.

Symptomer og tegn

Symptomer på hyperkalsemi avhenger av underliggende årsak, alvorlighetsgrad og hvor raskt hyperkalsemien har utviklet seg. Lett hyperkalsemi gir ofte ingen symptomer. Moderat hyperkalsemi kan gi muskel-skjelettsmerter, magesmerter, kvalme, oppkast, tørste og stor vannlatning. Ved alvorlig hyperkalsemi kan pasienten blir forvirret, få nedsatt bevissthet eller gå i koma. Hyperkalsemi kan også føre til hjerterytmeforstyrrelser (bradykardi, forkortet QT-tid, ventrikulære arytmier), nyrestein og nyresvikt.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved å måle fritt kalsium. Som ledd i utredning tas andre blodprøver som PTH, 25-OH-vitamin D (vitamin D-status for å kunne avdekke en eventuell vitamin D-forgiftning), magnesium, fosfat, nyreprøver samt arteriell blodgass. Det tas urinprøve for å se hvordan nyrene håndterer hyperkalsemien.

Behandling

Bisfosfonater, kalsitonin og glukokortikoider er noen legemidler som kan brukes i behandling av hyperkalsemi.
Av /Gyldendal Akademiske: Legemidler og bruken av dem.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Behandlingen av hyperkalsemi avhenger av alvorlighetsgraden av symptomene og den underliggende årsaken. Det aller viktigste ved behandlingen er å gi væske intravenøst i form av fysiologisk saltvann (NaCl 9 mg/ml). Målet med væskebehandlingen er å øke urinproduksjonen slik at kalsium skilles ut via nyrene. Ved kjent kreftsykdom eller mistanke om kreftsykdom gis bisfosfonater, som vil hemme frigjøring av kalsium fra skjelettet. Andre legemidler som brukes er kalsitonin, som også bidrar til nedsatt frigjøring av kalsium fra skjelettet i tillegg til å redusere opptak av kalsium i nyrene. Glukokortikoider brukes som behandling av tilgrunnliggende sykdom som er årsaken til hyperkalsemi, for eksempel granulomatøse sykdommer som sarkoidose, kreftsykdommer som myelomatose og lymfomer, samt ved vitamin D-forgiftning. Hemodialyse vil være aktuelt ved mangel på respons på ovennevnte tiltak, men det er sjelden at dette blir nødvendig. Hos pasienter med hyperparatyreoidisme kan det være aktuelt med kirurgi. Dersom kirurgi ikke er aktuelt eller mulig kan man redusere PTH ved hjelp av cinacalcet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg