Kalsium, metallisk grunnstoff, kjemisk symbol Ca, atomnummer 20. Kalsium er et av de grunnstoffene det finnes mest av i jordskorpen.

Rent (metallisk) kalsium er svært reaktivt. I naturen finnes kalsium derfor bare som ulike kjemiske forbindelser (salter, mineraler) og særlig i form av kalsiumkarbonat (CaCO3). Kroppen inneholder 1–1,5 kg kalsium, mesteparten i skjelettet i form av hydroksylapatitt, et mineral som inneholder fosfat i tillegg til kalsium. Kalsium finnes dessuten i alle celler, blod og vevsvæsker.

Kalsiumioner (Ca++) har en viktig rolle som aktivator for enzymer både i og utenfor cellene. Konsentrasjonen av Ca++ er derfor nøye regulert. Blodet inneholder en konsentrasjon av kalsium på ca. 2,5 mmol per liter, omtrent halvparten av dette er i form av frie kalsiumioner, Ca++. Reguleringen av Ca++-konsentrasjonen i blodet er et komplisert samspill mellom parathyreoideahormon, kalsitonin, kalsitriol (aktivt vitamin D) og kalsiuminnholdet i kosten. Vitamin D er nødvendig for opptak av Ca++ fra tarmen. Når utskillelsen av kalsium overstiger tilførselen, vil kroppen tære på kalsiumlagrene i skjelettet for å opprettholde konsentrasjonen av Ca++ i blodet. Parathyreoideahormon øker Ca++-frisettingen fra benvev, og kalsitonin hemmer den.

Anbefalt tilførsel av kalsium er 0,5-1 gram per døgn og dekkes normalt av kosten. Ved kalsiummangel (kalkmangel) kan tilskudd gis i form av lettløselige salter, f.eks. kalsiumglukonat og kalsiumlaktat. I tillegg er det hensiktsmessig å gi tilskudd av D-vitamin for å sikre at Ca++ blir tatt opp fra tarmen.

Inne i cellene er Ca++ bundet til celleorganeller, først og fremst til endoplasmisk retikulum (i muskelceller sarkoplasmisk retikulum) og til mitokondrier. Konsentrasjonen av fritt Ca++ intracellulært er derfor svært lav (under 0,1 mikromol per liter). Frisetting av bundet Ca++ tjener som signal for å sette i gang celletypiske prosesser som kontraksjon av muskelceller, utskillelse av hormoner fra endokrine celler og nevrotransmittere fra nerveceller. Ca++ er også et viktig signal i forbindelse med genaktivering og proteinsyntese. Ca++-frisettingen inne i cellene utløses når cellemembranen depolariseres. Depolarisering fører til aktivering av spenningsstyrte kalsiumkanaler som slipper små mengder Ca++ inn i cellen (trigger Ca++). Dette utløser så Ca++-frisetting fra intracellulære lagre slik at fritt Ca++ i cellen øker fra mindre enn 0,1 mikromol per liter til ca. 10 mikromol per liter. Resultatet er en aktivering av Ca++-avhengige enzymer, bl.a. proteinkinaser. Ca++-signalet brytes ved at Ca++ bindes (sekvesteres) eller transporteres ut av cellen igjen ved prosesser som krever energi. I nerveceller finnes det også reseptorstyrte Ca++-kanaler som antas å være av spesiell betydning for sammenhengen mellom nevronal aktivitet og nervesystemets utvikling og modulering.

Økning av intracellulære Ca++-konsentrasjoner ut over det normale antas å være en viktig årsak til celledød. Ca++ i blodet er bl.a. viktig for blodets koagulasjon.

Unormalt lav konsentrasjon av Ca++ i blodet kalles hypokalsemi, og unormalt høy konsentrasjon kalles hyperkalsemi. Muskelkramper (tetani) er typisk for lavt Ca++-innhold. Muskelsvakhet og slapphet er typisk for hyperkalsemi. Dette skyldes at ekstracellulært kalsium i seg selv stabiliserer cellemembranene og hemmer innstrømmingen av kalsium i cellene. Denne egenskapen kan utnyttes terapeutisk, bl.a. i behandlingen av anafylaktiske reaksjoner.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.