Sulfonylurea er en legemiddelgruppe som brukes i behandlingen av diabetes. Disse legemidlene brukes bare når betacellene i bukspyttkjertelen fortsatt produserer insulin.

De tre aktuelle preparatene i Norge er glibenklamid, glipizid og glimepirid. De to førstnevnte tilhører andre generasjon sulfonylurea, glimepirid tilhører tredje generasjon. Disse tre legemidlene har en biologisk aktivitet som er 1000 ganger større enn første generasjon sulfonylureapreparater (tolbutamid).

Alle stoffene som er avledet av sulfonylurea (sulfonylureaderivatene) synes å ha samme hovedeffekt: De stimulerer betacellenes insulinproduksjon. Preparatene binder seg til en reseptor på overflaten av betacellen og hemmer utstrømming (effluks) av kalium. Derved endres cellens membranpotensial, og mengden kalsium inni cellen øker. Dette leder til økt utskillelse av insulin. Denne effekten forsterkes av næringsstoffer som glukose og aminosyrer.

Den amerikanske UGPD-studien (University Group Diabetes Program) gav opphav til debatt om hvorvidt sulfonylurea var gunstige eller ikke, og antydet at risikoen for hjerte- og karsykdommer økte ved slik behandling. Senere studier tyder på at hurtig- og korttidsvirkende sulfonylurea både beskytter mot utviklingen av diabetes type 2 og reduserer sykelighet og dødelighet som følge av hjerte- og karsykdommer. Denne uoverenstemmelsen kan skyldes at bruk av sulfonylureaderivater ved påvist (manifest) diabetes type 2, kan øke betacellenes utskillelse av proinsulin og splittproduktene etter splitting av proinsulin. Disse produktene kan tenkes å være aterogene, det vil si at de kan føre til eller være årsak til ateromatose. Ved behandling av nedsatt glukosetoleranse eller tidlig type 2-diabetes kan sulfonylurea senke den kroniske hyperglykemien og i neste omgang redusere betacellenes sekresjon av insulin og insulinforstadier. Derved kan den kardiovaskulære sykdomsrisikoen reduseres.

Flere studier tyder på at man ikke får økt effekt av sulfonylurea ved å dosere flere ganger daglig. Den maksimale effekten av glipizid synes å være 10 milligram per dag. Dette er 2/3 av den angitte maksimale doseringen i Felleskatalogen. Det er ikke urimelig å anta at det samme gjelder for glibenklamid. Glimepirid doseres i en startdose på 1 milligram økende til 8 milligram daglig.

Det foreligger også data som tyder på at doseresponskurven for sulfonylurea er klokkeformet, det vil si at effekten avtar dersom dosen blir for høy. Dette kan tas som holdepunkt for at å gi for mye sulfonylurea over tid gjør at betacellene blir desensitivisert.

Det er holdepunkter for at annengenerasjonspreparatene er mer effektive dersom de gis 30 minutter før frokost. Det finnes imidlertid data som tyder på at denne effekten svinner over tid etter hvert som dosene økes.

Andre legemidler forsterker effekten av sulfonylurea ved at det oppstår konkurranse om bindingsstedene på albumin i plasma. Dette gjelder acetylsalisylsyre, non-steroide antiinflammatoriske midler, sulfonamider, trimetoprim og antikolinerge midler. Når disse legemidlene binder seg på albumin blir det mindre plass for sulfonylurea som da blir fritt i blodplasma. Det er den andelen av sulfonylurea som ikke er bundet til albumin som kan virke på betacellene. Det er viktig å være klar over dette hvis man må bruke slike midler hos pasienter som fra før av benytter sulfonylurea.

Bivirkningsforekomsten ved behandling med begge preparater (glibenklamid og glipizid) er generelt sett svært lav. Foruten hypoglykemi er det observert kvalme, svimmelhet, urticaria (elveblest), utslett, icterus (gulsott), agranulocytose og trombocytopeni.

En fryktet bivirkning er langvarig hypoglykemi. Dette er en vanskelig tilstand å behandle, og den har relativt høy dødelighet. De langtidsvirkende sulfonylureaderivatene synes å være farlige. Der pasienten har vært i koma (insulinsjokk), er dødeligheten opptil 10 prosent. Pasienter med rapportert langvarig hypoglykemi har følgende karakteristika:

  • alltid over 70 år
  • har ofte fått andre medikamenter som konkurrerer med sulfonylurea om bindingsstedene på albumin (og som derved øker den blodsukkersenkende effekten)
  • har nedsatt nyrefunksjon (og derved redusert eliminasjon av sulfonylurea)
  • har sluttet å spise

Det er data som indikerer at glibenclamid gir høyere frekvens av alvorlig hypoglykemi enn glipizid hos pasienter i risikogruppene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.