Vevsdyrking, det at man i kortere eller lengre tid holder celler, vev, organer eller deler av organer i live utenfor kroppen i dyrkingsglass fylt med næringsvæske. Teknikken ble opprinnelig (på begynnelsen av 1900-tallet) utviklet med dyrking av større vevsfragmenter. Veksten relaterte seg til celler som vokste fra vevsbitene. Dyrking av celler fra slike primære vevsbiter var den dominerende teknikken i mer enn 50 år. Betegnelsen vevsdyrking er derfor blitt hengende, selv om den eksplosive utviklingen på dette feltet siden 1950-årene hovedsakelig har dreid seg om celledyrking.

Både vegetabilske og animalske celler kan dyrkes. En stor fordel ved teknikkene er at man på et hvilket som helst tidspunkt kan analysere cellene. Cellenes vekst avhenger av de metodene man bruker. Man må beskytte cellene og vevet mot forurensninger som støv, sopp, bakterier og andre mikroorganismer fra luften og fra laboratoriepersonalet. Vevsdyrkingen må altså skje under strengt sterile forhold. Næringsvæsken, glasset og instrumentene må være sterile, og arbeidet med dyrkingen må foregå i støvfrie rom i spesielle arbeidsbenker med filtrert luft. Ved dyrking av animalsk vev brukes i dag ofte serumfrie næringsmedier med klart definerte substanser. Dette gir større grad av kontroll og reproduserbarhet enn tidligere vevsmedier, som ofte var tilsatt blodserum eller ekstrakt fra dyrefoster for å oppnå langvarig vekst.

I virusforskningen førte vevsdyrking til et betydelig oppsving da man klarte å dyrke poliovirus i celler fra apenyrer i begynnelsen av 1950-tallet. Det viste seg å være mulig å få viruset til å formere seg i celler som var lette å dyrke. Tidligere hadde man trodd at virus bare kunne formere seg i vev eller organer i en levende organisme.

I dag dyrkes virus i en lang rekke ulike celletyper. Bl.a. dyrkes virus i stor målestokk til bruk ved fremstilling av virusvaksiner. I tillegg anvendes vevsdyrking til å isolere og diagnostisere virus hos pasienter som er angrepet av virus. Videre er det mulig å granske et virusangrep på cellen og virusets virkningsmekanismer. Cellekulturer kan også brukes for å studere detaljer i interaksjonen mellom bakterier som vokser intracellulært (inne i cellene), slik som Salmonella typhimurium.

Vevsdyrking er mye brukt i kreftforskning for å kartlegge forandringer i kreftceller, og for å finne ut hvordan ondartede svulster oppstår. Man kan også teste medikamentvirkninger på cellekulturer av kreftceller.

I det internasjonale Human Genome Project, HUGO, kartlegges hele det menneskelige arvematerialet. En enkel celle-/vevsdyrkningsteknikk basert på dannelse av varianter (hybrider) av humane celler og dyreceller er basis for denne storstilte genkartleggingen.

Stamceller kan ekstraheres fra humane embryoer og prepareres slik at de vokser i cellelinjer som har muligheten til å utvikles mot enhver type vev. Man tror at stamcelleforskningen har store praktiske potensialer i moderne medisin. Håpet er at disse stamcellene med tiden kan brukes til å dyrke celler og vev til transplantasjon når man ikke finner mennesker som donator. Entusiastene forutser f.eks. at det innen 10–20 år vil bli mulig å dyrke friske nerveceller som kan erstatte de ødelagte hjernecellene hos pasienter med Parkinsons sykdom.

Ved noen brannskadeenheter er det allerede klinisk praksis at man tar biopsier (vevsprøver) av huden til pasienten, overfører hudcellene til en vevskultur og transplanterer graftet (transplantatet) av dyrkede celler tilbake til områdene med mest uttalt forbrenning. Ødelagt brusk på leddflater (f.eks. som følge av artrose (slitasjegikt)) er også reparert ved hjelp av lignende teknikker.

Monoklonale antistoffer (antistoffer rettet mot én antigen determinant) kan produseres i cellekulturer. Disse antistoffene brukes spesielt i diagnostiske prosedyrer og teknikker (immunhistokjemi), men også i begrenset grad i behandlingen av visse sykdommer. Radioaktive monoklonale antistoffer er løfterike for pasienter med malignt lymfom. I 1998 ble det første bioteknologi-produserte produkt fremstilt for å behandle pasienter med kreft, godkjent i USA. Medikamentet er et monoklonalt antistoff som virker på en type malignt lymfom, og det er godkjent for behandling av pasienter med lavgradig malignt non-Hodgkin B-celle lymfom som ikke har respondert på standardbehandling.

I utforskningen av arvelige stoffskiftesykdommer er vevsdyrking svært nyttig. Man kan studere sykdomsprosessen på celleplanet; både prosessene som foregår inne i kjernen og i cytoplasma (cellesaften) ved sykdommen. På den måten er defekten som ligger til grunn, ofte blitt avslørt, noe som bl.a. er av betydning i forbindelse med prenatal diagnostikk.

Ved somatisk embryogenese utvikles individuelle planteceller til små embryoer og til slutt til hele planter uten å gå gjennom en prosess med kjønnsrekombinasjon (kjønnet formering). Denne prosessen kan studeres ved hjelp av vevsdyrkingsteknikker. Deretter kan prosessen i sin tur brukes i utviklingen av spesielle plantevarianter (genotyper) ved genetisk transformasjon av spesielt egnede arter og til slutt massefremstilling av overlegne planter (fenotyper). Genetisk transformering er blitt brukt for å introdusere ønskede gener som f.eks. koder for antibakterielle sammensetninger, økt næringsverdi eller motstand mot skadedyr. Slike genmodifikasjoner i planter har i stor grad økt avlingene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.