kjerner - nervesystemets anatomi

Kjerner, nuclei, er ansamlinger av nervecellelegemer i sentralnervesystemet som vanligvis kan avgrenses fra den omkringliggende hvite substans. Dette i motsetning til nervecelleansamlinger i det perifere nervesystem som gjerne kalles ganglier. I en kjerne har nervecellene som oftest (men ikke alltid) samme funksjon, og de regnes sammen med hjernebarken til den såkalte 'grå substans'. Kjerneområdene er forbundet med nervebaner (tractus) for kobling av inn- og utgående informasjon. I ryggmargen er kjerneområdene mindre tydelig avgrenset og flyter visuelt sammen i den grå substansen, men kan danne 'kjernesøyler' som strekker seg over flere segmenter. Sentralnervesystemet har flere hundre forskjellige kjerneområder. Vi kan skille mellom

Faktaboks

etymologi:

entall nucleus, diminutiv av latin nux, 'nøtt' (det vil si 'liten nøtt')

  • basalganglier
  • thalamuskjerner
  • hypothalamuskjerner
  • lillehjernekjerner
  • hjernenervekjerner

Noen kjerner kan nevnes:

  • Nucleus ambiguus ligger sentralt i den forlengede marg (medulla oblongata). Den sender motoriske fibre over nervus glossopharyngeus, nervus vagus og nervus accessorius, og styrer dermed svelgingen og strupehodets funksjoner.
  • Nucleus amygdalae eller 'mandelkjernen' (også kalt corpus amygdaloideum eller bare amygdala) ligger foran sideventriklenes nedre 'horn', i bunnen av tinninglappen (lobus temporalis). Den hører til det limbiske system. Kjernen har efferente forbindelser til thalamus, hypothalamus og hjernestammen, og har betydning for emosjonelle relasjoner, samt læring og vurdering av opplevelser/erfaringer.
  • Nucleus caudatus, også kalt 'halekjernen' på grunn av sin tynne, halelignende ende, følger sideventriklenes bueform og hører til basalgangliene, skilt fra thalamus ved en smal stripe (stria terminalis). Den har betydning for innlæringsprosesser samt for vår søvnsyklus.
  • Nucleus dentatus er lillehjernens største kjerne (1-2 centimeter) og har form av en stor, foldet struktur i begge hemisfærene. Den står i forbindelse med thalamus og nucleus ruber og har betydning for lillehjernens koordinering av motorikken.
  • Nucleus ruber ligger i midthjernen (mesencephalon), hvor den kan sees som er stor, rund og rødlig kjerne. Fargen skyldes høyt jerninnhold og god gjennomblødning. Den mottar fibre fra lillehjernen (cerebellum), og er et viktig motorisk koblingssted med betydning for kroppsholdning og muskeltonus.
  • Nucleus subthalamicus hører til mellomhjernen (diencephalon); den ligger medialt for capsula interna og hører funksjonelt til basalgangliene. Den står både afferent og efferent i forbindelse med pallidum og har hemmende effekt på motoriske impulser.
  • Substantia nigra er et utbredt kjernekompleks hovedsakelig i midthjernen (mesencephalon), som med sitt høye innhold av melanin og jern fremstår sortaktig og betegnes 'den svarte substansen'. Den regnes til basalgangliene og mottar afferente forbindelser fra motorisk barkområde (gyrus precentralis), putamen og nucleus caudatus. Efferente fibre til thalamus gjør at substantia nigra får betydning for hvordan bevegelsene våre utføres, etter at de er igangsatt av hjernebarken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg