anafylaksi

Anafylaksi er en akutt overfølsomhetsreaksjon. Pasienten må ikke ha kjent allergi, anafylaksi kan være det første tegnet på allergien. Symptomene kommer fra to til flere organ:

• Hud: Rød hud, eller utslett på kroppen. Kløe og ofte hevet utslett kalt urticaria (elveblest). Hoven hud og slimhinner med ødem, kløe og varmefølelse. Kløe starter ofte i ører, hodebunn, hende og fotblader og sprer seg videre. Hevelser i tunge og lepper.
• Luftveier: Rask og overfladisk pust. Åndenød og astmasymptom som piping i brystet og hoste. Hevelser i strupe som medfører heshet og stemmetap, pustevansker og vansker med å svelge spytt. Tett nese med renning, kløe og nysing.
• Øyne: Hovne røde øyner med kløe.
• Mage og tarm: Kvalme, oppkast, magesmerter, løs avføring, livmorsmerter
• Hjerte og blodsirkulasjon: Hjertebank, rask puls, uregelmessig puls, vondt i brystet, og symptom på lavt blodtrykk som kraftløsthet, svak puls, svimmelhet, besvimelse og i verste fall hjertestans.
• Hjernen og nervesystemet: Hodepine, svimmelhet, tåkesyn, metallsmak i munnen, i sjeldne tilfeller kramper. Katastrofefølelse, angst, rastløshet og uro, mental forvirring, tap av bevissthet.

Det hyppigste symptomet er hudforandringer, men man må ikke ha hudforandringer for å ha anafylaksi. Barn har oftere pustevansker og utilpasshet som tidlige symptom. Personer med astma har særlig lett for å få alvorlige pustevansker.

Anafylaksi er en klinisk diagnose som gjøres på basis av kliniske funn og sykehistorie.Supplerende skal det tas laboratorieprøver i form av serum tryptase 1-4 timer etter oppstart av anafylaksi og igjen etter 12 timer og akutt anafylaksipakke. Stigning og fall i serum tryptase kan bekrefte anafylaksi.

Anafylaksi er en potensielt livstruende medisinsk akuttilstand som krever øyeblikkelig behandling med adrenalin og videre akuttmedisinske tiltak. I tillegg skal pasienter med anafylaksi overvåkes minst 2 timer av helsepersonell og ikke være alene det kommende døgnet. Anafylaksi finnes i mange alvorlighetsgrader, fra lette tilfeller som går over i løpet av få timer, til akutte dramatiske forløp med progresjon til anafylaktisk sjokk i løpet av få minutt.

Anafylaksi kan være bifasisk, det vil si at man får en ny bølge med reaksjoner etter at den første er behandlet. Dette er hyppigere jo mer alvorlig første reaksjon er, for lav eller manglende adrenalinbehandling ved første fase og sykehistorie med tofase reaksjon tidligere.

Pasienter som har hatt anafylaksi skal utstyres med adrenalin autoinjektor. Pasienter som har gjennomgått anafylaksi for første gang, eller ved ukjent og usikker utløser skal henvises til Regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet i sitt helseforetak. Her vil pasienten både bli utredet for sin allergi, opplært til å bruke sin adrenalin autoinjektor og til å praktisk håndtere sin allergi. Slik kan pasienten unngå allergenet, unngå både nye anafylaksier og unødvendige videre restriksjoner.

Dødsfall på grunn av anafylaksi er sjeldne og registreres ikke hvert år i Norge. Dødelighetstall er usikre, men beregnes til mindre enn 1-2 av hundre pasienter med anafylaksi.

Astma er en risikofaktor for alvorlig utfall. Sittande stilling eller å reise seg opp under reaksjonen øker risikoen for alvorlig utfall da anafylaksi medfører hypovolemi. Det vil si at hjertet ikke klarer å pumpe rundt nok blod. Tidlig injeksjon av adrenalin er viktig.

Adrenalin injeksjon, vanligvis intramuskulært, er behandlingen mot anafylaksi. Stor nok dose adrenalin tidlig nok er det viktigste medikamentelle tiltaket. I tillegg kan rask støttende behandling med volum substitusjon ( intravenøs væske) være nødvendig. H1 antihistaminpreparat, bronkodilaterende astmamedisin, og steroider kan gis som supplerende behandling videre i forløpet.

Pasienter med anafylaksi bør om mulig ligge med hevede ben. Om de er tungpust vil liggende stilling med samtidig hevet rygg og ben tilstrebes.

Anafylaksi er en klinisk reaksjon. Det er mange mulige biokjemiske veier til reaksjonen. Det mest kjente og hyppigste er samme mekanisme som gir annen allergi. Et allergen lager kryssforbindelse med IgE-antistoff på overflaten av mastceller og basofile granulocyttar. Dette fører til frigjøring av histamin og mange andre stoff og medfører en såkalt Type I-reaksjon. Noen av stoffene som blir frigjor, som prostaglandiner, leukotriener og blodplateaktiverende faktor PAF, setter igang betennelsesmekanismer, komplementsystemet og blodkoagulasjons-systemet, og dette kan avgjøre alvorlighetsgraden av anafylaksien. Cytokin som IL-4 og IL-13 og celler av typen eosinofile granulocytter bidrar også.

Det finnes andre mekanismer som kan utløse anafylaksi som ikke er Ig-E medierte. Tidligerer kalte man ikke-IgE mediert anafylaksi for anafylaktoid eller pseudoallergiske reaksjoner. Dette har man gått bort ifra siden anafylaksi er en klinisk tilstand utløst av flere mekanismer.

I Storbritannia regner en med at årsaken til halvparten av alle anafylaktiske reaksjoner med dødelieg utgang er legemiddel. En fjerdedel er matallergiske reaksjoner og en fjerdedel har insektstikk som årsak.

Astma og stor dose allergen er to risikofaktorer for alvorlig forløp og anafylaktisk sjokk ved en anafylaktisk reaksjon. Andre kofaktorer som kan forverre reaksjonen er fysisk aktivitet, alkohol, bruk av visse legemiddel som betablokkerer, acetylsalisylsyre og non-steroid betennelsesdempande middel (NSAIDs), og menstruasjon. Pasienter med mastocytose ( økt antall mastceller i benmarg) har også høyere risiko for alvorlig anafylaksi.

Globalt estimeres forekomsten av anafylaksi til mellom 50-112 episoder per 100 000 person-år, mens estimert livstidsprevalens er på 0,3-5,2%.Total dødelighet av anafylaksi er lav og er estimert til 0,001 %.

Omgrepet anafylaksi ble introdusert i 1902 av Paul Portier (1866–1962) og Charles Richet (1850–1935), som viste at første gangs injeksjon av ett protein fra en manet i en hund ikke førte med seg noen reaksjon, mens en gjentatt injeksjon med same proteinet gitt flere uker senere førte til en alvorlig reaksjon med generaliserte symptom og død. En kort presentasjon av dette fenomenet ble gitt av Paul Portier og Charles Richet den 15. februar 1902 i Société de Biologie i Paris. Dette blir av mange sett på som allergivitenskapens fødsel, selv om ordet allergi først ble brukt fire år senere, i 1906, av Clemens von Pirquet (1874–1929). Charles Richet ble i 1913 tildelt Nobelprisen i medisin.

• allergi
• anafylaktisk sjokk
• adrenalin