Infeksjon med ikter (flatormer) i slekten Schistosoma. Sykdommen blir også kalt bilharzia.

Schistosomiasis er en av verdens mest utbredte og viktigste parasittsykdommer. Om lag 200 millioner mennesker er infisert, 20 millioner har sykdomssymptomer og 20 000 dør årlig av sykdommen. Sykdommen finnes i tropiske og subtropiske områder, og 90 % av alle pasienter med schistosomiasis lever i Afrika.

I Norge stilles diagnosen hos anslagsvis 5–10 pasienter årlig, og svært få av disse har hatt alvorlig sykdom. Det dreier seg dels om nordmenn som har vært i Afrika, og dels om personer som er oppvokst i land hvor schistosomiasis er et helseproblem.

Den voksne Schistosoma-ormen er 1–2 cm lang. De tre viktigste artene som kan gi sykdom hos mennesket, er Schistosoma hematobium, som infiserer urinveiene (blæreschistosomiasis) og genitalia (finnes hovedsakelig i Afrika), og Schistosoma mansoni og Schistosoma japonicum, som hovedsakelig gir sykdommer i tykktarmen og leveren. Schistosoma mansoni er mest utbredt i Afrika og deler av Sør-Amerika, mens Schistosoma japonicum er mest utbredt i Kina, Japan, Filippinene og andre land i Øst-Asia.

Ormene ligger i venene i urinblæreveggen eller tykktarmsveggen, og eggene føres ut av kroppen med pasientens urin eller avføring. Eggene klekkes i ferskvann og infiserer snegler som er mellomvert for parasitten.

Parasitten utvikler seg til svømmende parasittlarver (cercarier) som kan penetrere huden på mennesker som bader, vasser eller driver andre aktiviteter i ferskvann. Cercariene utvikler seg til eggproduserende ormer i små vener hos mennesket, hvor hunnen og hannen finnes parvis.

Cercariene kan forårsake et kløende utslett, svømmerkløe, hos den som infiseres. Hos enkelte kan det senere komme en febril sykdomsperiode, ofte kalt katayama feber. Ved infeksjon med Schistosoma hematobium utvikler de voksne ormene seg særlig i små vener i urinblæreveggen og i vener i tilknytning til kvinnelige genitalia. Ved infeksjon med Schistosoma mansoni og Schistosoma japonicum utvikler ormene seg i vener i tykktarmsveggen.

Ormene vil etter hvert produsere egg, og det er betennelsesreaksjoner omkring eggene som er årsaken til sykdomsmanifestasjonene ved schistosomiasis. Fra urinblæra og tykktarmen kan egg spres med blodet til andre organer. Mest vanlig er det at egg av S. mansoni  havner i leveren.

Ved schistosomiasis i urinveiene vil urinblæreveggen bli betent, og den vil ofte blø. Blod i urinen er derfor det viktigste symptomet. Betennelsesforandringene i blæreveggen disponerer for kreft, og i land hvor urinveisschistosomiasis er et helseproblem, er blærekreft en vanlig kreftform.                                                                              Betennelsesforandringer omkring urinlederåpningen kan føre til urinstagnasjon og alvorlig nyresykdom.                                                                                                                I tillegg kan Schistosoma hematobium hos kvinner, gi betennelsesforandringer i genitalia med mangslungne problemer som resultat, bl.a. smerter, vaginalblødning, smerter ved samleie og infertilitet. Enkelte studier tyder på at forandringer i  slimhinnene i kvinnelige genitalia kan være inngangsport for HIV, og kanskje kan behandling av kvinner med schistosomiasis føre til mindre HIv-smitte.

Ved infeksjon med Schistosoma mansoni og Schistosoma japonicum vil pasienten kunne få tarmsymptomer med diaré og blod i avføringen, men mange pasienter har ingen symptomer. Hovedproblemet ved disse sykdommene er at egg kan føres med blodet til leveren og gi betennelsesforandringer og fibrose. Leveren tiltar i størrelse, blir fibrotisk, og pasienten kan bl.a. utvikle leversvikt og blødende åreknuter i spiserøret (se øsofagusvaricer).

I sjeldne tilfeller kan egg ved alle former for schistosomiasis også føres med blodet til andre organer, bl.a. til  lungene, sentralnervesystemet.

Vanligvis stiller man diagnosen ved å påvise egg i urinen ved urinveissykdom og i avføringen ved tarmsykdom. Man kan også se karakteristiske forandringer ved inspeksjon bl.a. av tarmslimhinnen, urinblæra og spesielt i cervixområdet. Påvisning av egg i biopsier fra blærevegg, tarmvegg eller genitalia kan også være aktuelt. Dessuten kan påvisning av antistoffer mot schistosomaantigen i serum være nyttig og enkelt i diagnostikkøyemed.

Man har ett godt medikament til behandling av schistosomiasis (praziquantel), men reinfeksjon etter behandling er vanlig. Allerede inntrådte komplikasjoner påvirkes i liten grad av medikamentell behandling, dog er vist at leverforandringer kan gå noe tilbake.

Hygieniske tiltak (f.eks. bygging av latriner, slik at urin og avføring ikke kommer til vann hvor mennesker oppholder seg) og andre tiltak (f.eks. utrydding av snegler) kan minske schistosomiasisproblemet. Massebehandling av befolkningen i utsatte områder kombinert med andre tiltak, har også gitt resultater i enkelte land.

Man arbeider med å utvikle vaksiner, både mot infeksjon med S. hematobium og mot S. mansoni, og det skjer jevne framskritt i arbeidet, men ingen vaksine er i dag (2016) tilgjengelig. Det sikre og gode råd mot smitte ikke å bade, dykke eller vade i ferskvann i områder hvor schistosomiasis forekommer. Det er det vanskelig for lokalbefolkningen å gjennomføre da schistosomainfiserte bekker og elver er eneste sted de har får vask av klær og kropp. For nordmenn som reiser til Afrika, skulle det være rimelig enkelt å følge  rådet om å ikke bade i ferskvann i Afrika.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.