Apotek
Legen og apotekeren diskuterer sammensetningen av pasientens medisin. Fargelagt tresnitt fra cirka 1490.
Apotek
Av /National Library of Medicine, Bethesda..
Resept
Gammel - men ubrukt - resept fra 1877, muligvis mot en kløende hudlidelse, og skrevet på en papirlapp på bare 14 x 8 centimeter. En teskje skal tas hver annen time. Den gang hadde man visstnok ingen motforestillinger mot å gi opium til barn.
Resept
Av .
Resept
Legen skriver resept til pasienten. Legg merke til doktorhatten. Maleri av Jan Steen (1625-1679) fra 1660, Nasjonalgalleriet i Praha.
Resept
Av .

Resept er en bestilling på ett eller flere legemidler til bruk for personer eller dyr. Rekvirent kan være lege, tannlege, dyrlege, optiker, tannpleier, farmasøyt eller jordmor/helsesøster. Noen av disse gruppene trenger videreutdanning for å få rekvisisjonsrett.

Resepter kan rekvireres både muntlig, skriftlig eller elektronisk (faks eller e-resept). Det er kun skriftlige resepter og e-resepter som kan reitereres (gjentas). Resepter er i hovedsak gyldige i ett år fra de er skrevet ut. Utfylling av resepter er underlagt Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek.

Ekspedering av elektroniske resepter og papirresepter

For å få utlevert legemidler på e-resept eller papirresept må man oppsøke et apotek og vise gyldig legitimasjon. De apotekansatte vil kontrollere alle opplysningene på resepten, sjekke at legemiddelets bruksområde, styrke og dosering stemmer overens med riktig bruk, fange opp eventuelle legemiddelinteraksjoner, samt skrive ut en etikett med bruksveiledning.

Elektroniske resepter (e-resept) ble innført i 2013 og har i all hovedsak erstattet papirresepter. En e-resept sendes fra rekvirent til en sentral reseptdatabase kalt reseptformidleren.

Reseptformidleren

Reseptformidleren håndterer alle reseptopplysningene og sikrer at korrekt reseptinformasjon deles mellom helsepersonell, apotek og bandasjist. Både leger og apotekfarmasøyter har dermed oversikt over hvilke legemidler som er forskrevet til den enkelte og om disse er hentet ut på apotek. Reseptformidleren inneholder alle gyldige e-resepter og er tilgjengelig for allmenheten via sikker pålogging på helsenorge.no. Papirresepter vises ikke.

Kjernejournal

Kjernejournalen inneholder alle e-resepter eller papirresepter man har hentet ut i norske apotek de tre siste årene og er tilgjengelig via sikker pålogging på helsenorge.no. Legemidler kjøpt uten resept, fra legevakt, sykehus, sykehjem, eller som er kjøpt i utlandet, vises ikke.

Reseptpliktige legemidler deles inn i grupper

A-resept

Legemidler som er klassifisert som sterke narkotiske stoffer må forskrives på en spesialblankett som kalles narkotikaresept eller A-resept. Dette gjelder blant annet morfin og legemidler mot ADHD (Ritalin, Concerta).

B-resept

Hvis legemiddelet som foreskrives er klassifisert som et vanedannende legemiddel, omtales resepten gjerne som B-resept. Dette omhandler blant annet sovemedisiner, sterke smertestillende og hostestillende midler.

C-resept

Alle andre reseptpliktige legemidler er i gruppe C. Det er kun resepter i gruppe C som kan reitereres, med unntak av A- og B-resepter forskrevet for folketrygdens regning.

Det er legitimasjonsplikt på apoteket for å hente ut legemidler på A- og B-resept. Dersom det hentes resepter for andre, skal fullmakt og legitimasjon medbringes for både den som henter og den legemiddelet er til.

Informasjon som er påkrevd på resepten

Resepten skal alltid inneholde informasjon om reseptutsteders:

Reseptblanketten skal også inneholde følgende opplysninger om pasienten:

På resepten skal det oppgis tilstrekkelige opplysninger om legemiddelets virkestoff eller handelsnavn, legemiddelform, styrke eller sammensetning og mengde. I stedet for mengde av legemiddelet kan dosering og behandlingsvarighet angis.

Bruksområde og fullstendig bruksrettledning skal, hvis mulig, angis på resepten, for eksempel «Mot høgt blodtrykk, 1 tablett morgen, 1 tablett kveld».

Ved rekvirering av legemiddel i reseptgruppe A skal mengden av legemiddelet angis både med tall og bokstaver. Ved rekvirering av et legemiddel skal særlig høy eller uvanlig dosering skrives både med tall og bokstaver, for eksempel hvis doseringen overskrider høyeste dosering angitt i godkjent preparatomtale.

Blå resept

Blå resept er resept på legemidler der folketrygden dekker noe av utgiftene. Resepten var tidligere trykket på blå blankett, derav navnet. Folketrygden yter stønad til hel eller delvis dekning av utgifter til viktige legemidler der det er behov for langvarig bruk. Det er fastsatt regler om hvilke sykdommer og hvilke legemidler som kommer inn under ordningen og hvor stor egenandel som skal betales. Hvis den årlige egenandelen overstiger et visst beløp, vil man automatisk få utsendt frikort. De fleste medisiner som er nødvendig for å behandle alvorlige, kroniske sykdommer og såkalte allmennfarlige smittsomme sykdommer som tuberkulose og kjønnssykdommer dekkes av folketrygden.

Helseforetaksresept (H-resept)

H-resept er resept på legemidler der helseforetaket hvor pasienten har bostedsadresse dekker alle utgifter. Det stilles spesielle krav til at forskriver av slike resepter må være ansatt ved et helseforetak eller være avtalespesialist. For å begrense samfunnets kostnader må svært dyre legemidler godkjennes av Beslutningsforum før de kan rekvireres på H-resept.

Legemidler til dyr

Opplysninger om dyreeier og dyreslag, og tilstrekkelig identitet på det dyr som legemiddelet er rekvirert til, skal påføres resepten. Ved rekvirering av legemiddel i reseptgruppe A og B skal også dyreeiers adresse, fødselsdato og -år påføres.

Reseptens historie

Opprinnelig inneholdt resepten også informasjon om hvordan legemiddelet skulle tilberedes, dens sammensetning av ulike virkestoff og hjelpestoff, i tillegg til bruksområde og gyldighet.

De eldste reseptene

Kunsten å sette sammen forskjellige stoffer til en (antatt) helbredende enhet er svært gammel. En av de tidligste oppskriftssamlingene man kjenner er de mange reseptene i Papyrus Ebers fra omtrent år 1500 fvt. Resepter er også hyppig omtalt av antikkens leger, slik som Dioskorides som var militærlege under de romerske keiserne Claudius og Nero. Han kunne for eksempel skrive om en bestemt plante at den skulle gis «ved begynnende ødem. Bruk den midterste delen av planten kokt, etter at man har spist tørr mat. Den virker dessuten ved epilepsi og astma. Innsprøytet vil plantesaften være nyttig ved øresmerter og øyebetennelser.»

Gjennom arabiske leger på 1000-tallet kjenner vi samlinger av ferdige «oppskrifter» på hvordan legemidlene skulle tilberedes på apotekene. De som ville drive medisinsk virksomhet måtte være like kyndige i botanikk som i anatomi. Faktisk var botanikkundervisningen en obligatorisk del av medisinstudiet ved mange europeiske universiteter like opp til vår egen tid.

Reseptenes språk gjennom tidene

Reseptene ble bygget opp etter et nøye fastlagt skjema: først datum,invocatio (beskjeden til apotekeren: «ta, motta»), inscriptio (navnet på reseptskriveren samt hans tittel), ordinatio (navnet på preparatet), subscriptio (informasjon om selve fremstillingen, mengde og styrke) og endelig signatura (hvordan medisinen skal brukes). Mengder ble angitt med romertall.

En rekke latinske forkortelser, som delvis er i bruk fremdeles, hørte med. Eksempelvis:

  • S. (signatura): hvordan medisinen skal tas
  • aa/ana (ana partes aequales): like deler
  • ad us. (ad usum): til å brukes som (for eksempel innvortes/utvortes)
  • aq. (aqua): vann
  • comp. (compositus): sammensatt
  • cont. (contusus): knust, støtt (i morter)
  • dil. (dilutus): fortynnet
  • extr. (extractum): ekstrakt, uttrekk av urtebasert legemiddel
  • gtt. (guttae): dråper
  • mixt. (mixtura): blanding
  • ol. (oleum): olje
  • pil. (pilula): pille
  • plv. (pulvis): pulver
  • q.s. (quantum satis): så mye som man behøver
  • sol. (solutio): oppløsning
  • spir. (spiritus): sprit
  • supp. (suppositorium): stikkpille
  • syr. (syrupus): sirup, konsentrert sukkerholdig legemiddeloppløsning
  • tinct. (tinctura): tinktur, uttrekk av droger i sprit.
  • ung. (unguentum): salve

Forkortelsene gjaldt imidlertid bare på resepten og på apotekets krukker og flasker – aldri i farmakopéen.

I 1957 ble det ved kongelig forordning fastsatt en rekke krav med hensyn til reseptens utforming. Noe ble fortsatt skrevet på latin, men resepten skulle inneholde pasientens navn og – hvis det var et barn – også alder.

Et dobbeltkors (#) kan ha stått for Deo juvante, «ved Guds hjelp», som et minne fra en tid hvor et slikt ønske nok kunne behøves. «Rp», recipe, «ta, motta» viser at resepten opprinnelig var en anvisning til apotekeren for å lage preparatet. I engelskspråklige land har man knyttet korset til armen i bokstaven «R» (Rx). Andre steder kan man se dobbeltkorset erstattet med et øye, visstnok et symbol fra den egyptiske guden Horus' øye – hvis det da ikke er Guds øye som kontrollerer hva apotekeren foretar seg.

Etter navnet på selve preparatet sto gjerne «d.s.s.n.» (detur signe suo nomine), «gi og signer med dets/legemiddelets navn». Står det reit. betyr det at resepten kan brukes om igjen et visst antall ganger i henhold til et gitt romertall. Cito betyr at forskriver mener det haster for pasienten å få legemiddelet og at resepten må ekspederes straks.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg