resept

Legemidler som er klassifisert som sterke narkotiske stoffer må forskrives på en spesialblankett som kalles narkotikaresept eller A-resept. Dette gjelder blant annet morfin og legemidler mot ADHD (Ritalin, Concerta).

Hvis legemiddelet som foreskrives er klassifisert som et vanedannende legemiddel, omtales resepten gjerne som B-resept. Dette omhandler blant annet sovemedisiner, sterke smertestillende og hostestillende midler.

Alle andre reseptpliktige legemidler er i gruppe C. Det er kun resepter i gruppe C som kan reitereres, med unntak av A- og B-resepter forskrevet for folketrygdens regning.

Det er legitimasjonsplikt på apoteket for å hente ut legemidler på A- og B-resept. Dersom det hentes resepter for andre, skal fullmakt og legitimasjon medbringes for både den som henter og den legemiddelet er til.

Kunsten å sette sammen forskjellige stoffer til en (antatt) helbredende enhet er svært gammel. En av de tidligste oppskriftssamlingene man kjenner er de mange reseptene i Papyrus Ebers fra omtrent år 1500 fvt. Resepter er også hyppig omtalt av antikkens leger, slik som Dioskorides som var militærlege under de romerske keiserne Claudius og Nero. Han kunne for eksempel skrive om en bestemt plante at den skulle gis «ved begynnende ødem. Bruk den midterste delen av planten kokt, etter at man har spist tørr mat. Den virker dessuten ved epilepsi og astma. Innsprøytet vil plantesaften være nyttig ved øresmerter og øyebetennelser.»

Gjennom arabiske leger på 1000-tallet kjenner vi samlinger av ferdige «oppskrifter» på hvordan legemidlene skulle tilberedes på apotekene. De som ville drive medisinsk virksomhet måtte være like kyndige i botanikk som i anatomi. Faktisk var botanikkundervisningen en obligatorisk del av medisinstudiet ved mange europeiske universiteter like opp til vår egen tid.

Reseptene ble bygget opp etter et nøye fastlagt skjema: først datum, så invocatio (beskjeden til apotekeren: «ta, motta»), inscriptio (navnet på reseptskriveren samt hans tittel), ordinatio (navnet på preparatet), subscriptio (informasjon om selve fremstillingen, mengde og styrke) og endelig signatura (hvordan medisinen skal brukes). Mengder ble angitt med romertall.

En rekke latinske forkortelser, som delvis er i bruk fremdeles, hørte med. Eksempelvis:

• S. (signatura): hvordan medisinen skal tas
• aa/ana (ana partes aequales): like deler
• ad us. (ad usum): til å brukes som (for eksempel innvortes/utvortes)
• aq. (aqua): vann
• comp. (compositus): sammensatt
• cont. (contusus): knust, støtt (i morter)
• dil. (dilutus): fortynnet
• extr. (extractum): ekstrakt, uttrekk av urtebasert legemiddel
• gtt. (guttae): dråper
• mixt. (mixtura): blanding
• ol. (oleum): olje
• pil. (pilula): pille
• plv. (pulvis): pulver
• q.s. (quantum satis): så mye som man behøver
• sol. (solutio): oppløsning
• spir. (spiritus): sprit
• supp. (suppositorium): stikkpille
• syr. (syrupus): sirup, konsentrert sukkerholdig legemiddeloppløsning
• tinct. (tinctura): tinktur, uttrekk av droger i sprit.
• ung. (unguentum): salve

Forkortelsene gjaldt imidlertid bare på resepten og på apotekets krukker og flasker – aldri i farmakopéen.

I 1957 ble det ved kongelig forordning fastsatt en rekke krav med hensyn til reseptens utforming. Noe ble fortsatt skrevet på latin, men resepten skulle inneholde pasientens navn og – hvis det var et barn – også alder.

Et dobbeltkors (#) kan ha stått for Deo juvante, «ved Guds hjelp», som et minne fra en tid hvor et slikt ønske nok kunne behøves. «Rp», recipe, «ta, motta» viser at resepten opprinnelig var en anvisning til apotekeren for å lage preparatet. I engelskspråklige land har man knyttet korset til armen i bokstaven «R» (Rx). Andre steder kan man se dobbeltkorset erstattet med et øye, visstnok et symbol fra den egyptiske guden Horus' øye – hvis det da ikke er Guds øye som kontrollerer hva apotekeren foretar seg.

Etter navnet på selve preparatet sto gjerne «d.s.s.n.» (detur signe suo nomine), «gi og signer med dets/legemiddelets navn». Står det reit. betyr det at resepten kan brukes om igjen et visst antall ganger i henhold til et gitt romertall. Cito betyr at forskriver mener det haster for pasienten å få legemiddelet og at resepten må ekspederes straks.