Psoriasis, kronisk hudsykdom som vises som røde, flassende knuter eller flater på huden. I Norge har ca. 2 % av befolkningen psoriasis.

Årsaken til psoriasis er ukjent, men man må ha et arvelig anlegg for å kunne utvikle sykdommen. Det er ofte flere tilfeller i samme familie. Hos eneggede tvillinger er det 70 % konkordans, hvilket betyr at hvis én av tvillingene har psoriasis, så er det 70 % risiko for at den andre også har det. Hos toeggede tvillinger er konkordansen ca. 30 %. Det er ikke klarlagt hvilke mekanismer som fører til at sykdommen bryter ut. Det er imidlertid klart at en rekke miljøfaktorer kan utløse og forverre sykdommen. Det gjelder bl.a. stress, visse infeksjoner, spesielt streptokokkinfeksjoner, noen medikamenter, samt direkte skade av huden. Det er et typisk funn ved psoriasis at utslettet oppstår der det har vært rifter eller sår i huden, såkalt koebnerfenomen.

Psoriasis er ikke smittsomt. Den sykelige forandringen i huden består i en kraftig økt celledeling i overhuden, som fører til at overhuden blir fortykket og modningen av overhudscellene forstyrres, slik at overhuden blir skjellende.

Videre er blodsirkulasjonen i de affiserte hudområder økt, noe som medfører at utslettene er røde. I tillegg er det en betennelsesreaksjon i huden der utslettet er aktivt.

Det er fortsatt uavklart hva som er primært i sykdomsutviklingen. Det ser ut til at aktiverte T-lymfocytter spiller en sentral rolle fra helt tidlig i sykdomsutviklingen. T-cellene produserer ulike signalmolekyler (cytokiner), som kan forklare endringene i keratinocyttene. En av disse cytokinene er TNF-α. Betydningen av TNF-α understøttes av at blokkering av dette stoffet ved hjelp av spesifikke antistoffer fører til dramatisk bedring av sykdommen. Det er de siste årene (2006) gjort funn av signalmolekyler utskilt fra overhudsceller i psoriasisutslett, som kan fremkalle psoriasislignende utslett og leddbetennelse hos visse rotter. Dette kan tale for at psoriasis er en sykdom som primært er knyttet til overhudscellene.

Sykdommen debuterer vanligvis første gang i ungdomsårene eller i 20-årsalderen, men første utbrudd kan forekomme i alle aldersgrupper fra spedbarn til 80-åringer. Det enkelte utbruddet går gjerne tilbake, men etterfølges ofte av nye utbrudd. Mange har litt utslett hele tiden.

Utslettet består av små knuter (papler) i huden, som kan flyte sammen til større forhøyede og fortykkede flater (plaques). Utslettene er røde med hvitlig, asbestlignende skjelling, som lett drysser av når man skraper på dem. Når utslettet går tilbake, blir huden helt normal igjen.

Utslettet oppstår oftest på strekkesider av albuene og knærne, og i hodebunnen. Andre områder som hyppig affiseres, er forsiden av leggene, øregangene, hendene og føttene.

Negleforandringer (se neglesykdommer) er vanlige og vises som små groper i negleplaten (pitting), flekkvis, gulbrun misfarging av neglene («oljeflekker») og avløsning av ytre del av neglen (distal onykolyse). De fleste pasientene med psoriasis er lite plaget av kløe, men hos noen er kløen plagsom.

Alvorlighetsgraden av psoriasis spenner vidt, fra meget begrensede utslett uten vesentlige plager, til store, generaliserte utbrudd, som omfatter det meste av hudoverflaten og påvirker allmenntilstanden (feber, frysninger, slapphet). Mellom 5 og 8 % av pasienter med psoriasis har giktplager (psoriasisartritt).

Det finnes flere kliniske varianter av psoriasis, bl.a. psoriasis vulgaris, invers psoriasis og pustuløs psoriasis. Psoriasis vulgaris er den vanligste formen med det typiske utslettet.

Ved invers psoriasis er utslettet hovedsakelig lokalisert til hudfolder som armhuler og lysker, navle og på bøyesider av albuer og knær, i stedet for på strekkesiden.

Ved pustuløs psoriasis kommer det små gulhvite verkeblemmer i utslettet. Denne formen kan være generalisert, eller begrenset til håndflater og fotsåler (pustulose).

Diagnosen bygger først og fremst på klinisk undersøkelse av utslettet. Dette vil vanligvis være et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå diagnosen. Sykdommen gir ikke utslag på blodprøver.

Behandlingen av psoriasis omfatter en rekke tiltak som grovt kan inndeles i fire kategorier: salvebehandling, lysbehandling, tradisjonell systemisk behandling og behandling med biologiske legemidler. Ofte vil det være aktuelt å kombinere eller veksle mellom flere behandlingsformer.

Det finnes en rekke medikamenter, som applisert på huden har virkning på denne.

Ved sterkt skjellende utslett innleder man ofte behandlingen ved å bruke salisylsyre i vaselin eller olje (til hodebunnen) for å fjerne skjellaget.

Kortikosteroider (se binyrene) har god effekt og er den gruppen av preparater som er mest brukt i behandlingen av psoriasis. Problemet er mulige bivirkninger ved langvarig bruk (uttynning av huden) og at virkningen gjerne avtar etter en tids bruk, fordi huden utvikler toleranse for preparatene (takyfylaksi). Dessuten har utslettet lett for å komme tilbake ved seponering (dvs. når behandlingen er avsluttet), av og til i sterkere grad enn før behandlingen startet, såkalt «reboundfenomen». Se også kortisonkrem.

Calcipotriol er en D-vitaminanalog som har effekt på psoriasis, og er et aktuelt alternativ til kortikosteroider. Det kan brukes avvekslende med kortisonpreparater eller i kombinasjon med disse. Calcipotriol brukt alene, har en senere innsettende virkning enn kortikosteroidene.

Ditranol er et syntetisk stoff som hemmer celledelingen i huden. Dette er effektivt, men misfarger klær og hud. Stoffet har dessuten lett for å irritere huden.

Stenkulltjære har lang tradisjon i behandlingen av psoriasis. Det brukes fortsatt i noen grad, men er stort sett fortrengt av mer moderne terapeutika, som nevnt ovenfor. Se også tjærebehandling.

Mange pasienter med psoriasis blir bedre når de er i solen. Dette utnytter man i behandlingen.

Utslettet blir som regel bedre når det bestråles med UV-B-stråler, og man får best effekt ved bølgelengder rundt 313 nm. Denne strålekvaliteten gir lett solbrenthet og kan også fremkalle hudkreft. I vanlige solarier skal det brukes rør som ikke gir vesentlig stråling i UVB-spekteret (under 320 nm). Derfor vil vanlige solarier ikke ha vesentlig effekt på psoriasis. I behandling av psoriasis brukes fortrinnsvis lysrør som avgir det meste av energien rundt 313 nm, såkalte TL01-rør. Lysbehandlingen foregår ved at pasienten blir utsatt for gradvis økende doser med UV-B-stråler, så store at det nesten fremkommer erythem (solbrenthet). Man gir denne behandlingen 3–5 ganger i uken de første ukene, senere 2–3 ganger i uken. Behandlingen varer gjerne i 8–12 uker. 30 behandlinger i en sekvens er vanlig.

PUVA-behandling er i de fleste tilfeller meget effektiv ved psoriasis, og er en alternativ behandling i tilfeller der UV-B-stråler ikke gir ønsket resultat.

De fleste pasienter med psoriasis blir mye bedre av sol og bad. Som alternativ til behandling i sykehus, er det etablert et offentlig tilbud om behandlingsreiser til Syden. Miljøskiftet og samvær med andre pasienter har i dette opplegget også en positiv effekt, og målet er at pasientene skal øke sin mestringsevne i forhold til det å leve med psoriasis.

Se også UV-behandling og ultrafiolett lys.

Systemisk behandling er på grunn av mulige bivirkninger forbeholdt pasienter med uttalte plager, der det ikke er oppnådd tilfredsstillende effekt ved de andre behandlingsformene.

Retinoider er derivater av A-vitaminsyre, og har effekt på hudsykdommer der forhorningsprosessen er forstyrret, noe som bl.a. karakteriserer psoriasis. Stoffet kan ha god effekt ved psoriasis og kan kombineres med lysbehandling. Retinoider er skadelige for fosterutviklingen (teratogene). De har dessuten lang eliminasjonstid og egner seg derfor dårlig for kvinner i fertil alder. Stoffet har også andre bivirkninger, først og fremst at huden blir tørr under behandlingen.

Metotrexat hemmer celledelingen i overhuden (epidermis), virker hemmende på aktiviteten i immunapparatet og kan ha svært god effekt på psoriasis. Metotrexat kan skade levercellene og hemme benmargen, men under nøyaktig kontroll er det et sikkert medikament som kan være meget nyttig ved uttalt psoriasis. Metotrexat er tabletter som tas en gang i uken. Hvis medisinen tolereres, kan dette være en forholdsvis enkel måte å kontrollere sykdommen på.

Ciklosporin A har immunomodulerende effekt (hemmer immunapparatet) og har i de fleste tilfellene meget god og raskt innsettende effekt ved psoriasis. Ciklosporin kan være skadelig for nyrene (nefrotoksisk), kan føre til forhøyet blodtrykk og bør derfor bare brukes periodevis.

Dette er forholdsvis nye legemidler som er tatt i bruk i økende grad de siste årene, også mot psoriasis. Felles for disse medikamentene er at det dreier seg om spesialdesignede proteiner som har farmakologisk aktivitet og som ekstraheres fra animalsk vev eller produseres ved rekombinant-DNA-teknologi. Flere alternativer er i bruk, de fleste med hemmende effekt på TNF-α. Medisinene må settes som injeksjon, for eksempel to ganger i uken. De fleste pasientene gjør dette selv. Bruken begrenses av svært høye kostnader (ca. kr. 150 000 per år for én pasient), og av at det er en viss usikkerhet når det gjelder bivirkninger ved langtids bruk.

De fleste pasienter med psoriasis behandles poliklinisk, men i vanskelige tilfeller kan sykehusinnleggelse være aktuelt. Psoriasispasienter står for ca. halvparten av innleggelsene i landets hudavdelinger.

Det foregår en meget intens forskning for å finne årsaken til psoriasis. Pasienter med psoriasis har sin egen interesseorganisasjon i Norge, Norsk Psoriasis Forbund.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.