matforgiftning

Matforgiftning er fremkalt av giftstoffer, såkalte toksiner, fra sykdomsfremkallende bakterier eller virus i matvarer. Bakterier er vanligste årsak, og Salmonella og E.coli er de to vanligste. Virus er også en vanlig årsak, særlig hos barn, og norovirus er den hyppigste typen. Parasitter kan også forårsake matforgiftning, men dette er mindre vanlig i Norge. Skjellforgiftning er derimot ikke uvanlig i Norge, og skyldes inntak av blåskjell og andre skjellarter som inneholder toksiner fra alger.

En helt spesiell type matforgiftning er botulisme. Den skyldes botulinum-toksin fra Clostridium botulinum, som kan oppstå i rakfisk og bedervet hermetikk. Dette toksinet angriper ikke fordøyelseskanalen, men nervesystemet, med lammelser som resultat, og den kan være dødelig.

Matforgiftning kan oppstå hvor som helst, men det er hyppigere i forbindelse med utenlandsreiser. Dette skyldes flere faktorer, men typisk er mer varierende matinntak (restaurantbesøk) sammenlignet med egenproduserte middager hjemme. Reiser fører også til eksponering av flere mikroorganismer som vi vanligvis ikke ser i Norge og som vi dermed lettere kan reagere på.

Tilstedeværelse av toksiner er en forutsetning for matforgiftning. Disse toksinene er kjemiske stoffer som i lave konsentrasjoner er biologisk giftige og som er produsert av mikroorganismer som bakterier og virus. Næringsmidlene kan inneholde toksiner som allerede er produsert av mikroorganismer i maten (preformerte toksiner), eller som produseres og skilles ut i menneskekroppen (tarmen) etter inntak. Toksinene virker direkte på tarmen og forårsaker dels smertefulle kramper i tarmmuskulatur, dels uttalt væsketap til tarm på grunn av irritasjon av slimhinnen i tarmen. Sjeldnere symptomer er feber, hodepine og generell sykdomsfølelse.

Det typiske bildet ved matforgiftning skyldes altså toksiner som etter hvert vil skilles ut og forsvinne, som regel i løpet av noen få dager. Hvis det samtidig er levende bakterier i maten, kan disse overleve i tarmen og tilstanden kan gå over i en mer varig tarminfeksjon som krever spesifikk behandling. Ikke sjelden vil en matforgiftning skyldes en kombinasjon av toksiner og levende bakterier.

Matforgiftning skyldes oftest mangelfull hygiene. Bakteriene eller toksinene kan komme inn i maten med råstoffene, som med kjøtt fra syke dyr, infiserte egg, skalldyr og lignende, eller bli tilført under fremstilling, tilberedning eller lagring, som forurensing med tarminnhold under slakting, smitte fra kjøkkenpersonale, rotter, mus eller fluer. Ofte er det mat som ikke har vært tilstrekkelig varmebehandlet, det vil si at kjernetemperaturen ikke er blitt høy nok til å drepe bakteriene, for eksempel i grillet kylling, store steker, eller i mat som er blitt oppbevart ved for høye temperaturer etter tilberedning, som for eksempel for høy temperatur i kjøledisken, koldtbord som står fremme lenge, slik at bakterier som har overlevd varmebehandlingen eller er tilført etterpå, har fått anledning til å vokse.

Skjellforgiftning skyldes toksiner fra alger, og er uavhengig av hygieniske forhold.

• les mer om blåskjellforgiftning og muslingforgiftning

Symptomene starter ofte brått og kan være voldsomme med sterke magesmerter, oppkast og diaré, men er oftest lette. Hvor sterke symptomene er, avhenger av toksinmengden. Varigheten er fra timer til noen få dager, men tilstanden vil gå over av seg selv.

Matforgiftning med levende bakterier i maten har ofte veldig kort inkubasjonstid sammenlignet med andre infeksjoner, gjerne fra to til fire timer. Symptomene er de samme som ved toksinbasert forgiftning, men kan være mer uttalte. Begge disse formene for matforgiftning er stort sett godartede, men krever iblant intensiv væskebehandling, fordi væsketapet med avføringen kan bli meget stort. Levende bakterier kan også forbli levende og aktive i tarmen og gi en mer langvarig sykdomstilstand som krever spesifikk behandling.

De aller fleste tilfeller av matforgiftning går over av seg selv i løpet av noen få dager, men ved infeksjon med levende bakterier kan det ta lenger tid, og de to variantene lar seg ikke skille i starten. Den viktigste behandlingen er uansett rikelig væsketilførsel, gjerne saltholdig, for å erstatte væsketap. Dette er særlig viktig hos barn og eldre. Dersom man ikke orker å drikke tilstrekkelig må pasienten få intravenøs væske på sykehus. Bare sjelden er antibiotikabehandling nødvendig, men ved langvarige symptomer og påvisning av sykdomsfremkallende bakterier i avføringsprøver kan det være aktuelt med målrettet behandling. Stoppende medisin som loperamid anbefales vanligvis ikke, men kan i særlige tilfeller være nødvendig, for eksempel under flyreise.

• gastroenteritt
• salmonellose
• botulisme
• diaré
• kvalme
• loperamid
• campylobacterinfeksjon
• norovirus
• blåskjellforgiftning
• muslingforgiftning
• forgiftning