Den genetiske koden er universell, det vil si at koden er nærmest identisk hos alle levende organismer, fra det enkleste virus til mennesket. I enkelte virus er det arvebærende materialet RNA og ikke DNA, men koden er den samme. Når et RNA-virus infiserer en celle, kan det på den samme måten som et DNA-virus bruke det kjemiske apparatet i cellen, og produsere sitt eget protein. Da koden sannsynligvis ikke kan være oppstått mer enn én gang i livets historie, kan en slutte at alle organismer som lever eller har levd på Jorden, har en felles opprinnelse på det molekylære plan.
Mengden av DNA i cellene varierer fra art til art, men den er den samme i alle cellene hos individer av den samme arten. (I kjønnscellene, som har halvt kromosomtall, er imidlertid DNA-mengden halvert). En kan bruke DNA-analyser til å påvise slektskap mellom arter, for eksempel mellom forskjellige bakterier.
Alle cellene hos en høyere organisme er oppstått av én befruktet eggcelle. I slike flercellede organismer finnes mange forskjellige celletyper, med svært ulik funksjon. Alle disse cellene har den samme sammensetningen av DNA (samme nukleotidsekvens), men blir forskjellige fordi de ikke aktivt leser av (transkriberer) det samme settet med gener. Ulike celler består altså av forskjellige utvalg av proteiner. Også fordelingen av ulike celletyper og måten disse celletypene bygger opp organismen, er bestemt ut fra nukleotidsekvensen i DNA.
DNA-replikasjonen er en konservativ prosess som søker å bevare det genetiske materialet uendret. Det store antallet arter som finnes, viser imidlertid at det gjennom milliarder av år har oppstått talløse «feil» når det gjelder det å bevare arvestoffet uendret. Disse feilene kalles mutasjoner. Reelt sett er mutasjonene svært nyttige ettersom de er en forutsetning for at en utvikling kan finne sted. Uten dem hadde ikke livet kunne tilpasse seg nye vilkår.
Det finnes forskjellige kategorier mutasjoner. Utskifting av enkeltnukleotider, kalles punktmutasjoner. Ved de enkleste blir et basepar endret eller skiftet ut med et annet. Dette trenger ikke å få store følger. Langt alvorligere er det hvis det innføres eller fjernes ett eller to nukleotider i en sekvens. Det resulterer i at «rytmen» i tolkningen av sekvensen forskyves, siden kodonene avleses tre og tre i gangen. Genet vil da bli avlest feil. Slike mutasjoner vil ofte være dødelige hos avkommet fordi det dannes et protein som ikke kan utføre sin funksjon f.eks. i cellenes stoffskifte.
En lang rekke arvelige sykdommer skyldes enzymdefekter som kan føres tilbake til feil i DNA-koden. Dette er feil som stammer fra den eggcellen eller den spermien som ble til det befruktede egget. En slik feil blir da nedarvet til alle cellene i kroppen. Det er grunnen til at man fremdeles bare har små muligheter til å helbrede sykdommer som skyldes enzymdefekter. Eksempler er en lang rekke stoffskiftesykdommer, for eksempel. fenylketonuri (Føllings sykdom).
Mutasjoner som kommer fra kjønnsceller vil nedarves fra generasjon til generasjon. Mutasjoner kan også ramme kroppsceller, og de kalles da somatiske. Somatiske mutasjoner går ikke i arv fra generasjon til generasjon, men de brer seg til alle etterkommere etter den cellen som ble rammet av mutasjonen. Slike somatiske mutasjoner er vanlige ved kreft og den molekylære årsaken til at kreft oppstår.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.