Glukogeogenese er dannelse av glukose fra stoffer som ikke er karbohydrater. Dette er en biokjemisk prosess i cellen og foregår i flere trinn, hvor ulike enzymer sørger for hver av de ulike reaksjonstrinnene. 

Glukoneogenesen får en viktig betydning om man ikke får i seg nok karbohydrater til å opprettholde det normale blodsukkernivået. Dette siden hjernen og blodcellene er avhengig av å få glukose tilført som brensel.

Glukoneogenese kan foregå i de fleste celler, og det viktigste sete for glukoneogenese er leveren.

Glukose består av seks karbonatomer og ved glukoneogenese hentes disse fra enklere forbindelser med færre karbonatomer, for eksempel acetatgrupper eller glyserol.

I motsetning til glukosenedbryting (glykolyse), er glukoneogenese en energikrevende prosess, som derfor må foregå over til dels andre mellomtrinn enn glykolysen. Ved reversering av de første trinn i glykolysen dannes for eksempel ikke ATP. Det skjer isteden en enzymatisk hydrolyse, med avspalting av uorganisk fosfat.

Fosfoenolpyruvat dannes fra pyruvat (pyrodruesyre) via oksalacetat ved hjelp av enzymene pyruvat-karboksylase og fosfoenolpyruvat-karboksykinase (PEPCK). Begge gjør bruk av et ATP-molekyl, som derved driver reaksjonene mot fosfoenolpyruvat.

Allosteriske regulatormolekyler som stimulerer glykolysen, hemmer glukoneogenesen og vice versa (se allosterisk regulering). Hormonet glukagon, som øker under sult, stimulerer produksjonen av PEPCK og fruktose-1,6-bifosfat, og hemmer glykolyseenzymet pyruvatkinase ved en fosforylering.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.