Milt, lat. lien, gr. og lat. splen, lymfatisk organ som (i motsetning til lymfeknutene) ligger innskutt i blodbanen. Milten er bønneformet, på størrelse med en nyre, 10–12 cm lang, ca. 7 cm bred og 4 cm tykk. Vekten er 120–200 g. Den ligger øverst i venstre hjørne av bukhulen, helt oppe under mellomgulvet bak de nederste venstre ribbena, i en nisje mellom magesekken (til høyre), venstre nyre (bak) og tykktarmen (foran, under). Den er kledd med en tynn bindevevskapsel, men har bløt konsistens og er dyprød av farge på grunn av mange blodkar. Blodkarene kan inneholde varierende mengde blod, noe som kan få størrelsen og vekten til å variere. Miltens høyre, konkave side mottar miltarterien (arteria lienalis). Den trer inn i vevet i bindevevsdrag som kommer fra bindevevskapselen, og som deler organet opp i flere mindre rom. Kapselen er kledd med bukhinnen, og inneholder glatt muskulatur som kan gjøre milten mindre og tømme den mer eller mindre for blod. Kraftige støt mot milten kan få den til å sprekke (miltruptur) og forårsake store indre blødninger.

Miltens vev kalles rød og hvit pulpa. Hvit pulpa består av lymfatisk vev (lymfocytter) som følger de stadig mindre arteriene innover i organet. Her produseres hvite blodceller (lymfocytter). Vi skiller mellom B-lymfocytter, som kan produsere antistoffer som hindrer virus og bakterier i å komme inn i kroppens forskjellige vev, og T-lymfocytter, som på annen måte deltar i immunforsvaret (se immunsystemet). Den svampete, røde miltpulpaen mellom bindevevsstrengene består hovedsakelig av utvidede kapillarer (sinusoider) og inneholder dessuten røde blodceller og celler som nedbryter og destruerer gamle røde blodceller (se fagocytose). Deres jernholdige røde fargestoff (hemoglobin) blir lagret i milten og kan siden brukes om igjen til oppbygging av nye blodceller i benmargen. Avfallsstoffene fra nedbrytningen av blodcellene blir utskilt som gallefargestoffer via leveren.

I fosterlivet er milten et viktig bloddannende organ, både av røde og hvite blodceller. Hos menneskene har den liten betydning som blodreservoar, i motsetning til hos mange dyr (bl.a. hunder og katter). Den er ikke livsnødvendig, idet nedbrytningen av røde blodceller kan overtas av benmargen og leveren, mens immunforsvaret kan overtas av andre lymfatiske organer i kroppen (se lymfatisk vev). Dersom milten må fjernes (se splenektomi), f.eks. etter trafikkskader, kan likevel enkelte bakterielle infeksjoner få et alvorligere forløp enn ellers. Se miltruptur. Milten kan normalt ikke palperes (se palpasjon). Ved visse sykdommer, som mononukleose, kan den likevel forstørres (splenomegali). Se også leukemi og Hodgkins sykdom.

Foreslå endring

Kommentarer

18. august skrev Kathrine M N Johnsen

Hei. Leser i artikkelen om Milten,
"Her produseres hvite blodceller (lymfocytter)."(andre avsnitt, tredje setning)
Jeg har alltid lært at hvite legemer heter leukocytter, og at de, hos friske mennesker dannes i benmargen.( Produksjon i milten skjer i fosterlivet, som dere nevner senere.)
Er det bare en trykkfeil, eller er det noe jeg gikk glipp av på skolen.
Hilsen en som er nysgjerrig

4. september svarte Per Holck

Hei. Takk for tilbakemelding. Det er riktig at hvite blodlegemer går inn under samlebetegnelsen leukocytter, men milten er et lymfatisk organ som danner denne type hvite blodceller: lymfocytter. Men jeg skjønner at ordstillingen kan misforstås, og presiserer i stedet hva slags lymfocytter det er snakk om.
Hilsen PH

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.