tuberøs sklerose

Identifisering av en sykdomsfremkallende (patogen) TSC1- eller TSC2-mutasjon i DNA fra normalt vev er tilstrekkelig til å stille en sikker diagnose. En sykdomsfremkallende mutasjon er definert som en mutasjon som klart inaktiverer funksjonen til TSC1- eller TSC2-proteinet.

Andre TSC1- eller TSC2-varianter hvor effekt på funksjon er mindre sikker, er ikke tilstrekkelig til å stille en sikker diagnose. Hos 10–25 prosent av tuberøs sklerose pasientene identifiseres ingen mutasjon ved konvensjonell gentesting. Et negativt resultat utelukker ikke tuberøs sklerose.

For at en sikker diagnose skal kunne stilles må to hovedkriterier eller ett hovedkriterium og mer enn to sekundære kriterier være til stede. En sannsynlig diagnose krever ett hovedkriterium eller mer enn to sekundære kriterier.

• Over tre ansiktsangiofibromer eller fibrøse hodeplakk
• Over to neglfibromer
• Over tre depigmenterte flekker, hver på minst 5 mm
• Lærhud (shagreen patch)
• Multiple, retinale, hamartomer
• Kortikale dysplasier
• Subependymale knuter (a)
• Kjempecelleastrocytom (SEGA)
• Rabdomyomer i hjertet
• Over to angiomyolipomer (b)
• Lymfangioleiomyomatose i lungene (b)

• Hudforandringer av konfettitype
• Over tre spredte flekker (pits) på tannemaljen
• Over to fibromer i munnhulen
• Hamartomer i andre organ
• Retinale akromate flekker
• Multiple cyster i nyrene

^{(a) Inkluderer knuter og migrasjonslinjer i hvit substans. (b) Når nyre- og lungeaffeksjon opptrer samtidig, regnes dette for ett hovedkriterium}

Omkring 95 prosent av personer med tuberøs sklerose har symptomer fra nervesystemet, hvorav epileptiske anfall er det vanligste symptomet. Mellom 80 og 90 prosent vil utvikle epilepsi i løpet av livet. Epilepsien debuterer vanligvis i barneårene, hvor 30–40 prosent har infantile spasmer. Så godt som alle typer epileptiske anfall sees hos personer med tuberøs sklerose, bortsett fra typiske absensanfall.

• Årlige legekontroller
• Årlige BT-kontroller/nyrefunksjonstester
• Nyrer: MR/ultralyd årlig fra 2-års alder
• Hjernen: MR/(CT): 1 til 2-års intervaller frem til 25 år. Hyppigere ved påvist vekst av subependymale tumores/SEGA
• Øyne: ikke behov for rutinemessig oppfølging, kontroll ved synsforstyrrelse, hyppighet vurderes av øyelege
• Lunger: CT hos kvinner ved 20 års alder, hvis negativ gjentas ved 30–40 års alder eller ved symptomer. Ved påvist LAM: jevnlige lungefunksjonstester
• Hjerte: EKG ved rytmeforstyrrelser samt ekkokardiografi med 1–3 års intervaller ved rabdomyomer

Lunger, hud, tenner og nyrer krever spesialisert oppfølging. Spesielt skal man være oppmerksom på voksende angiomyolipomer i nyrer, med fare for blødninger, og lungeforandringer, lymfangioleiomyomatose såkalt LAM, spesielt hos kvinner etter 30-års alderen.

Knuter i hjernebarken og epilepsi kan påvirke kognitive evner og atferd. Omkring 50–60 prosent av personer med tuberøs sklerose får kognitive og atferdsmessige problemer. Utviklingshemming, autisme-spektervansker og psykiske tilleggsvansker er vanlig. Vanskene kan forverres av epilepsi, særlig når epileptiske anfall oppstår tidlig og er vanskelig å behandle. Jevnlig pedagogisk-psykologisk kartlegging er viktig for å kunne sette inn tiltak tidligst mulig.

Epilepsien er ofte vanskelig å behandle. Aktuell behandling er epilepsimedikamenter (ofte polyterapi), ketogen diett, vagusnervestimulator og i noen tilfeller kirurgi.

mTOR-hemmere er en gruppe medikamenter som de senere år har vist seg å kunne bli en viktig del av behandlingen av tuberøs sklerose. mTOR-hemmere bremser veksten av kjempecellesvulster (SEGA) i hjernen og vekst av angiomyolipomer i nyrene. I Norge er medisinen registrert under navnet Votubia. Indikasjonen for bruk av denne medisinen er kjempecellesvulster hvor det er behov for behandling, men hvor det er vanskelig å gjennomføre kirurgi. Man kan også velge å bruke medikamentet for å krympe svulsten før operasjon.

Medikamentet ble godkjent i 2013 på indikasjonen voksende angiomyolipomer i nyrene. Ved asymptomatisk voksende angiomyolipomer over 3 centimeter i diameter skal behandling med mTOR-hemmere vurderes. Noen studier har også vist bremsende effekt på LAM utvikling, men er foreløpig ikke godkjent på denne indikasjonen.