antiviralia

Artikkelstart

Antiviralia er legemidler som brukes til å behandle infeksjoner forårsaket av virus. Antiviralia er stoffer og forbindelser som hindrer virus i å formere seg i vertsceller. Det finnes et stort mangfold av virus både hva gjelder struktur og innhold, men felles for alle er at de er avhengige av levende celler for å formere seg, vertsceller. Vertsceller for virus kan være bakterier, planteceller og celler fra mennesker og andre dyr. I noen tilfeller er et helt spesielle celler som angripes, for eksempel celler i lungevevet hos mennesket. I andre tilfeller kan ett og samme virus angripe mange ulike celletyper hos verten. Når virus trenger inn i en vertscelle blir vanligvis vertscellen skadet.

Faktaboks

Uttale
antivirˈalia
Etymologi
av gresk anti, ‘mot’, og virus

Virusets egenskaper

Problemet med å finne medisiner mot virus er den tette koplingen mellom vert og parasitt, og at forbindelser som er giftige og eventuelt dreper virus, også kan skade vertscellene. Det er derfor uhyre viktig å finne fram til forbindelser som virker selektivt mot virus. En forutsetning for dette er detaljert kunnskap om virus.

Alle virus består av arvemateriale omgitt av en proteinkappe. Arvematerialet er enten DNA eller RNA, aldri begge deler. I tillegg kan viruspartikkelen inneholde spesielle enzymer som revers transkriptase, protease, RNA-replikase og lysozym. Mange virus er omgitt av en membran som skriver seg fra vertscellen.

Skal et virus formere seg, må det først finne fram til en vertscelle og feste seg på overflaten. Dette er et viktig trinn i livssyklusen til virus og avhenger av at molekyler på overflaten av viruset helt spesifikt binder seg til spesifikke molekyler (reseptorer) på overflaten av en vertscelle. Reseptorer kan være molekyler som ellers har helt andre funksjoner i verten. Når viruset er kommet inn i cellen, bruker det vertscellens «syntesemaskineri» til å produsere nye viruspartikler. Tilslutt må de nye viruspartiklene komme seg ut av vertscellen.

Det finnes i dag flere legemidler mot virus, og mange er utviklet i forbindelse med kampen mot hiv (human immunodeficiency virus) som forårsaker sykdommen aids. Det er også utviklet mange legemidler som er virksomme spesielt mot influensavirus.

Tabellen gir en oversikt noen kjente legemidler, hva de virker på og hvilke virussykdommer de brukes mot.

Kategori Virkemekanisme Virker mot
Interferoner
alfa-, beta-, gammainterferon Påvirker dyreceller til å produsere proteiner som hemmer virusformering Mange ulike virus
Membranfusjonhemmer
Enfutivide Blokkerer sammensmeltingen av hiv med cellemembranen til T-celler hiv
Neuraminidasehemmere
Oseltamivir (Tamiflu), Relenza Blokkerer virus-neuraminidase Influensa A og B
Ikke-nukleosid revers transkriptase hemmer
Nevirapine Hemmer revers transkriptase hiv
Nukleotid-analoger
Asiklovir, Zidovudine (AZT), Ribavin Hemmer virus-polymerase, revers transkriptase og kutting av RNA-enden (respektivt) Herpesvirus, hiv, luftveisvirus, influensa A og B, Lassa-feber
Nukleosid-analoger
Remdesivir Hemmer RNA-polymerase Ebolavirus, koronavirus
Proteasehemmere
Indinavir, Saquinavir Hemmer virus-proteaser Cytomegalovirus, herpesvirus, hiv

Selv om det fins mange virus som kroppen ikke klarer å bekjempe, har kroppen mange forsvarsmekanismer som kan brukes i kampen mot virus.

Medfødt forsvar mot virus: interferon

Dyreceller som blir angrepet av virus reagerer med å produsere små signalproteiner, interferoner, som hindrer viruset i å formere seg. Hver dyreart produserer egne spesifikke interferoner, og derfor virker for eksempel ikke interferoner fra mus på mennesker. Derimot virker humane interferoner på mange ulike virus, for eksempel både på poliovirus og på influensavirus.

Når en celle begynner å produsere interferon, virker dette som signal til cellene i nærheten om også å produsere interferon og forberede seg på et virusangrep. På denne måten kan celler i hele kroppen bli mobilisert mot viruset.

Interferon hører til en gruppe proteiner som kalles cytokiner, og det finnes tre ulike former for interferon hos mennesker Det er vist at de ikke bare virker mot virus men også mot noen typer kreft, og det har derfor vært stor interesse for å bruke interferoner til å bekjempe kreft og virussykdommer. Interferon framstilles i stor skala ved bruk av genmanipulerte bakterier, men det har dessverre vist seg i noen tilfeller å ha uheldige bivirkninger. Interferon er imidlertid brukt mot virussykdommer som hepatitt B og C samt kjønnsvorter.

Medisiner mot hiv

Hiv er et retrovirus og angriper visse celler i immunsystemet hos mennesker. Arvematerialet er enkeltrådig RNA (ssRNA) som er omgitt av en proteinkappe. Utenfor kappen har det en membran som skriver seg fra vertscellen.

Viruspartikkelen inneholder det helt spesifikke enzymet revers transkriptase som produserer DNA med RNA som templat etter at viruset er kommet inn i vertscellen. Det dobbeltrådige DNA-et som lages på denne måten blir satt inn i vertscellens eget kromosom som provirus. Herfra blir det produsert nye RNA molekyler som dels fungerer som genom for nye viruspartiler og dels som mRNA som blir translatert (oversatt) til protein i vertscellen. Tilslutt kommer ferdige viruspartikler ut.

Hemmer av membranfusjon

Enfuvirtide er et syntetisk peptid som binder seg til et av proteinene på overflaten av hiv-viruset og hindrer at det smelter sammen med membranen hos T-lymfocytter. Dermed kommer ikke viruset inn i vertscellen.

Nukleotid-analoger

De mest virksomme og mest brukte midler mot hiv er såkalte nukleotid-analoger. Nukleotider er byggesteinene i DNA-molekyler og nukleotid-analoger er molekyler som ligner på nukleotider, men som ikke utfyller den normale funksjonen som nukleotider gjør. Nukleotid-analoger blir tatt opp i DNA-molekylet på samme måte som de egentlige nukleotidene, men forårsaker dermed stopp i videre DNA syntese.

Mye brukt er nukleotid-analogen azidotymidine som er kjemisk likt (analogt med) tymidin. Det virker på hiv og andre retrovirus ved å hemme revers transkripsjon, det vil si dannelsen av DNA fra RNA.

Også andre nukleotid-analoger som acyklovir hemmer polymeraser i retrovirus og andre virus. Ulempen med disse forbindelsene er at de også kan være giftige for vertscellene fordi de kan forstyrre vertscellens egen DNA-syntese. Et annet problem er at mange virus med tiden er blitt resistente mot disse nukleotid-analogene.

Nukleosider er nukleotider uten fosfat og analoger av disse hemmer RNA polymerase. Remisivir er en slik forbindelse og er virksomt både mot ebolavirus og koronavirus

Hemmere av revers transkriptase

Nevrapin binder seg direkte til revers transkriptase slik at enzymet ikke virker og dermed hemmer dannelse av DNA fra RNA hos retrovirus.

Proteasehemmere

Når det blir produsert nye hiv-virus i en celle, produseres det først lange proteinkjeder som deretter blir kuttet opp til riktig størrelse ved hjelp av hiv-protease. Proteasehemmere binder seg til det aktive setet hos hiv-proteasen og hindrer videre utvikling av viruset.

Indinavir og sequinavir er amid-derivater som virker slik. Begge disse forbindelsene er utviklet ved hjelp av databasert design.

Andre virusmedisiner

Neuraminidasehemmere

Neuraminidase er et viktig og spesifikt enzym på overflaten av viruspartikler. Enzymet bryter ned en glykoproteiner og glykolipider i membranen hos dyreceller og hjelper dermed ferdige viruspartikler å frigjøre seg fra vertscellen.

Oseltamivir (Tamiflu) og zanamividir (Relenza) hemmer neuraminidase og er virksomme og mye brukt, spesielt mot influensa. Zanamividir brukes bare som behandling mot influensa, mens oseltamivir brukes både i behandling og forebygging.

Syntetiske aminer

Amantadin og rimantadin er syntetiske aminer som hemmer formering av influensavirus uten at virkemekanismen er kjent i detalj.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg