Antiviralia, medikamenter som virker på virus. Virus er mikroorganismer som lever inne i vertsceller og er avhengig av vertens stoffskifte for å kunne leve og formere seg. Antivirale stoffer må derfor virke på hvordan virus fester seg på utsiden av vertscellen eller trenger inn i den, eller på virusformeringen og virusoppbyggingen i cellen, uten å skade vertscellen i særlig grad. Slik selektiv toksisitet kan ofte være vanskelig å oppnå, og mange midler har gitt betydelige bivirkninger og stor grad av resistensutvikling. En rekke lovende midler som virker overfor visse virusinfeksjoner er nå utviklet, og disse er også registrert for bruk i Norge.

Man har foreløpig ikke funnet et godt middel som blokkerer at virus fester seg på menneskecellen (på en reseptor på overflaten) før infeksjon. Men utprøving av antistoffer som blokkerer virustilhefting på cellen er en mulighet. Amantadin virker på hvordan RNA-virus frigjør nukleinsyren sin (arvematerialet) etter at det er kommet inn i cellen, og har vist seg å være virksomt mot blant annet influensa A-viruset. Imidlertid er nevraminidase-hemmere som zanamivir (Relenza) og oseltamivir (Tamiflu) de medikamentene som inntil nå har vist seg som mest virksomt mot influensa-viruset. For å formere seg i cellen må viruset kopiere sin nukleinsyre for å kunne gi avkom; en rekke medikamenter som hemmer nukleinsyresyntese hos virus er nå utviklet. Blant disse er virus-spesifikke thymidinkinasehemmere som idoxuridin, vidarabin, acyklovir, ganciklovir, foscarnet, ribavirin, zidovudin og didanosin.

Midler som hemmer enzymet revers transkriptase hos HIV-viruset har gitt stor grad av resistensutvikling. Imidlertid er proteasehemmere et mer nyttig anti-HIV-medikament; de hemmer HIV-virusets protease-funksjon og derved dannelsen av komponenter som skal til for oppbyggingen av nye viruspartikler. Den mest effektive behandlingen av HIV/AIDS-infeksjoner i dag er såkalt Highly Active Anti-Retroviral Therapy (HAART-) behandling, som består av en cocktail av nukleosid-analoge revers transriptase-hemmere, proteasehemmere og ikke-nukleosid-homologe revers transkriptase-hemmere. En fremtidig form for antiviralia er antisense-oligonukleotider som spesifikt hemmer virus-nukleinsyrer.

Blant kroppens egne forsvarsstoffer mot infeksjoner er interferoner; virusinfiserte celler danner interferoner som fører til økt motstandskraft mot virus hos andre celler. Visse interferonpreparater kan brukes ved behandling av hepatitt C, alvorlige herpes zoster-infeksjoner og cytomegalovirusinfeksjoner hos transplanterte. Interferoner kan også ha betydning ved å øke organismens forsvarsberedskap mot spredning av kreftceller.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.