genterapi

Genterapi, overføring av nytt genetisk materiale til et individs celler for å oppnå behandlingseffekt. Det tilførte arvematerialet kan skrive seg fra en annen kilde enn mottageren (tilførsel av eksogent genetisk materiale). Det DNA som tilføres, kan også være fra den samme organismen som mottageren, men det er da forandret (eventuelt «helbredet») utenfor kroppen før det føres tilbake til mottageren.

Genterapi kan skje på kroppsceller (somatiske celler) eller på befruktede egg, eventuelt på kjønnsceller. Terapi på kroppsceller har ikke konsekvenser for andre enn det individet som mottar terapien, mens fremmede gener eller egne gener som er forandret utenfor organismen, og som blir tilført befruktede egg, kan gå videre til nye generasjoner. Fordi man ikke kan overskue konsekvensene av at genetisk materiale (DNA) tilført befruktede egg føres videre i generasjon etter generasjon i utallige kombinasjoner, er genterapi på befruktede egg (eller på kjønnsceller) ikke aktuelt som behandlingsform. I Norge er det forbudt ved lov.

Genterapi er foreløpig i hovedsak rettet mot arvelige sykdommer med alvorlig forløp og ofte med dødelig utgang. Stamceller fra det syke individet kan tas ut og dyrkes i laboratoriet. Arvematerialet i disse cellene blir så korrigert ved at man fører inn et «friskt» gen, og deretter blir cellene ført tilbake til individet (ex vivo-terapi). I de fleste arvelige sykdommer er ikke ex vivo-terapi hensiktsmessig. Man forsøker da å transportere «friske» gener inn i kroppens celler (in vivo-terapi). Til dette kan man benytte seg av kunstig fremstilte viruspartikler. Viruset trenger inn i cellene i kroppen, og bringer med seg det «friske» genet. Dette skjer i noen tilfeller på en måte som setter genet inn i et kromosom slik at det videreføres i cellen og dens senere avkom (ved celledeling). Man kan i laboratoriet skreddersy virus som bare infiserer det organ hvor sykdomsgenet manifesterer seg, mens andre celler (inkludert kjønnsceller) ikke infiseres. I tillegg til virusmetoden utvikles det også andre metoder, der man f.eks. kan feste DNA til små partikler (nanopartikler) som tas opp av cellene. Det første vellykkede eksempelet på genterapi ex vivo var en svært alvorlig immundefekt som medfører at det syke barnet kan dø av helt banale infeksjoner. Cystisk fibrose er en av sykdommene som har vært forsøkt behandlet med in vivo-genterapi.

Også andre sykdommer enn de arvelige kan i fremtiden kanskje behandles med genterapi. Det har f.eks. vist seg at brannsår kan gro mye raskere ved at huden tilføres celler med aktive gener som stimulerer veksten. Tilsvarende kan også kreftsvulster bekjempes med genterapi. En metode går ut på å skru av gener som feilaktig er aktive i kreftceller. Spesielt konstruerte små RNA- eller DNA-biter blir tilført kreftcellene. Disse kan ødelegge mRNA for det aktuelle genet i kreftcellen. Man kan på denne måten hindre uttrykk av de proteiner som vedlikeholder kreftsvulstens vekst.

Genterapi på somatiske celler innebærer ikke andre etiske problemer enn dem man ser ved andre nye terapiformer. Imidlertid er det teknologiske utfordringer som gjenstår å løse før genterapi kan brukes på et vidt spekter av genetiske sykdommer. Det har vært observert alvorlige bivirkninger av in vivo genterapi, inkludert dødsfall. Både slike mulige komplikasjoner og kostnadene ved genterapi på somatiske celler tilsier at behandlingsformen bare bør benyttes der andre muligheter for effektiv behandling mangler.

Økt kunnskap gjennom grunnforskning, perfeksjonering av virusteknologien og andre overføringsmetoder, samt bred klinisk utprøving av disse gjenstår før genterapi kan komme flere pasientgrupper til nytte.