konverteringsterapi

Det finnes begrenset med kunnskap om utbredelsen av konverteringsterapi i Norge, men det er kjent at det forekommer, for det meste i religiøse miljø og grupperinger.

Internasjonalt er utbredelsen bedre dokumentert, men tallene spriker. Avhengig av definisjonen som legges til grunn oppgir mellom 3 og 18 prosent av LHBT-befolkningen i vestlige land å ha bli utsatt for slike forsøk. De fleste undersøkelsene kommer fra USA, Canada, Storbritannia, Sverige og Danmark.

Transpersoner blir i større grad utsatt for konverteringsterapi enn lesbiske, homofile og bifile.

I en undersøkelse fra 2023 blant norske LHBT-personer med religiøs bakgrunn – de fleste av dem med kristen bakgrunn – rapporterte én av fire at de hadde blitt utsatt for handlinger som faller inn under kategorien konverteringsterapi. Dette ble utøvet av både religiøse ledere, helsepersonell og familie. Informantene rapporterte dessuten at konverteringsterapi hadde ført til skam, stigma og dårligere psykisk helse.

Det finnes tre hovedformer for konverteringsterapi:

• psykoterapi
• fysiske inngrep og medisinske tilnærminger
• religiøse behandlingsformer

Internasjonale helseorganisasjoner, for eksempel American Psychological Association, World Psychiatric Association og FN-organisasjonen Pan American Health Association, anser konverteringsterapi som både ineffektivt og skadelig. Skadene inkluderer både psykisk og kroppslig lidelse, for eksempel angst, depresjon, posttraumatisk stresslidelse, tap av selvfølelse, seksuelle funksjonsforstyrrelser, somatoforme smertelidelser, selvmordstanker og selvmordsforsøk. Mindreårige er spesielt utsatt for slike skader.

Fagetiske retningslinjer er tydelige på at helsearbeidere, slik som psykologer, leger og sykepleiere, ikke skal påføre skade. De negative konsekvensene av konverteringsterapi tilsier derfor at slike former for praksis ikke skal utøves av helsearbeidere. Tvert imot anbefaler i dag internasjonale helseorganisasjoner, mest prominent Verdens helseorganisasjon, at LHBT-personer som har problemer med sin seksualitet eller kjønnsidentitet, heller bør jobbe med å akseptere seg selv og teknikker for å mestre samfunnsskapt stigma. I psykologisk og samfunnsvitenskapelig litteratur beskrives slikt stigma for internalisert homofobi. Forskning viser at samfunnsskapt stigma og diskriminering fører til psykiske vansker hos mange seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter, et fenomen omtalt som minoritetsstress.

Med økende kritikk og motstand har det vært en tendens til at de som driver med konverteringsterapi endrer definisjonen på praksisen. For eksempel kan de hevde at de kan forandre seksuell atferd heller enn seksuell tiltrekning. På samme måte hevdes det at konverteringsterapi har som mål å endre klær, oppførsel og andre aspekter ved en persons kjønnsuttrykk heller enn en underliggende kjønnsidentitet.

Det finnes derfor ulike varianter av konverteringsterapi, der noen av praksisene har som mål å forandre de sentrale trekk ved en person, for eksempel kjønnsuttrykk, mens andre har som mål å undertrykke trekk, for eksempel seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn. Parallelt med denne utviklingen har også definisjonen av konverteringsterapi blitt endret, både av helseaktører, menneskerettighetsorganisasjoner og leverandører av praksisen.

Som en følge av de uklare definisjonene har det også blitt argumentert for at selve ordet «konverteringsterapi» er misvisende. Den amerikanske psykologforeningen har for eksempel lansert begrepet SOCE – «sexual orientation change efforts» (på norsk 'forsøk på å endre seksuell orientering') – som et alternativt begrep.

Når definisjonen av konverteringsterapi stadig endres, blir det vanskelig å regulere praksisen.

De siste tiårene har det i økende grad blitt tatt til orde for å regulere praksisen av konverteringsterapi eller å innføre et forbud.

Siden liberale land i dag ikke lenger anser homoseksualitet eller transkjønnet identitet som psykiske lidelser, argumenteres det for at konverteringsterapi bør forbys. Det argumenteres for at det ikke er grunn til å kurere noe som ikke anses for å være en lidelse. Et forbud innebærer at praksisen ikke skal tilbys overhodet, mens regulering innebærer at praksisen kan tilbys under visse omstendigheter, for eksempel slik samfunnet regulerer salg og bruk av tobakk.

Argumenter imot innføring av forbud er at liberale samfunn vektlegger individets selvbestemmelsesrett og dermed retten til å frivillig oppsøke konverteringsterapi. I tillegg er tros- og livssynsfrihet grunnleggende i liberale demokratier, inkludert retten til å praktisere ulike former for religiøse samtaler og praksiser.

Noen land har foreslått et krav om samtykke, altså at personen må ta et informert valg før de gjennomfører konverteringsterapi. Andre land krever derimot at konverteringsterapi skal være ulovlig å utføre på mindreårige. Mange av formene for konverteringsterapi er dessuten allerede ulovlige i liberale og demokratiske land, slik som vold og tortur.

Kriminalisering av LHBT-personer og antagelser om at homofili og transkjønnet identitet er mentale lidelser, er de viktigste historiske grunnene til at konverteringsterapi ble utviklet. Det var særlig på 1800-tallet at vestlige land i økende grad kriminaliserte og regulerte likekjønnet seksualitet og kjønnsuttrykk. Religiøse oppfatninger og syn på kjønn og seksualitet har også spilt en rolle. Disse forholdene har virket i samspill og legitimert konverteringsterapi som praksis.

I dag er det kriminelt å være LHBT-person i flere land. Denne kriminaliseringen stammer hovedsakelig fra britisk kolonisering. Under kolonitiden etablerte kolonimakten såkalte «anti-sodomi»-lover i landene de koloniserte. Disse lovene gjorde at det ble kriminelt for menn å ha sex med menn, til tross for at det var ulike former av aksept for slike seksuelle handlinger i flere av disse landene. Britene argumenterte for å kriminalisere sex mellom menn ved å hevde at denne omgangsformen var unaturlig og imot kristne verdier.

Etter at det britiske imperiet forlot koloniene, ble disse verdiene og «anti-sodomi»-lovgivningen stående, noe som igjen har ført til at mange av de avkoloniserte landene fortsatt i dag kriminaliserer sex mellom menn. I senere tid har noen av disse landene utvidet kriminaliseringen til å gjelde hele gruppen av LHBT-personer. I 2023 er det minst 62 land som kriminaliserer sex mellom menn.

Medisinsk praksis, særlig psykiatri og vitenskapelige disipliner som psykologi og rettsvitenskap, har også bidratt til utviklingen av konverteringsterapi. På 1800-tallet ble homoseksualitet og transkjønnet identitet ansett som psykiske lidelser i psykiatrien, og i flere tiår bidro psykiatere og forskere med ulike teorier om årsaker og opprettholdende faktorer. På bakgrunn av slike teorier ble det utviklet ulike former for behandlingsmetoder med mål om å endre personenes seksualitet og kjønnsidentitet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) opphevet klassifiseringen av homofili som en mental lidelse i 1990. Det samme skjedde med diagnosen transseksualisme, som i 2019 ble revidert i forbindelse med utgivelsen av den ellevte utgaven av det internasjonale klassifikasjonssystemet ICD.

• homofobi
• internalisert homofobi
• sex og religion
• skeiv

• Uttalelse om konverteringsterapi fra FNs Høykommissær for menneskerettigheter
• Den amerikanske psykologforeningens retningslinjer for terapeutisk arbeid med seksuelle minoriteter
• Regjeringens høringsnotat om forbud mot konverteringsterapi
• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rapport om konverteringsterapi i Norge, «Erfaringer med konverteringsterapi blant skeive. En kvalitativ og kvantitativ undersøkelse» (2023).