nervecelle

Nervecelle er en celle i nervesystemet. Nervecellene er spesialiserte og har til oppgave å ta opp inntrykk fra kroppen og dens omgivelser, og å bearbeide inntrykkene, eller å sende nødvendige impulser til muskler og kjertler, slik at kroppen settes i stand til å tilpasse seg til forholdene. De avviker fra de fleste andre celler i kroppen ved sin lange levetid, idet de under optimale forhold kan fungere godt, selv etter 100 år. De er dessuten amitotiske, det vil si de har – med noen unntak – mistet evnen til celledeling. Endelig er nervecellene de lengste vi har i kroppen: noen av dem kan bli over en meter lange. De har dessuten en høy metabolisme og er ekstremt sårbare ved mangel på oksygen.

Faktaboks

også kjent som:

nevron

Nerveceller består av en cellekropp (soma) og flere utløpere. De kortere utløperne kalles dendritter. Nerveceller har som regel én utløper som er mye lengre enn de andre som kalles aksonet. Nerveimpulser fra andre nerveceller kommer inn til nervecellen gjennom dendrittene og føres videre til neste nervecelle gjennom aksonet.

Bygning

En nervecelle består av en cellekropp (soma eller perikaryon) med en cellekjerne (nucleus) og et vekslende antall utløpere. Nervecellene varierer sterkt i størrelse og form. De inneholder karakteristiske korn som er lett synlige ved spesialfarging av cellene. Kornene kalles Nissl-substans (eller tigroidsubstans) og er deler av nervecellens ru endoplasmatiske retikulum (RER) som spiller en viktig rolle i proteinsyntesen.

Utløperne

Utløperne er av to slag; dendritter og aksoner. Dendrittene forgrener seg i cellens nærmeste omgivelser og leder inntrykk inn til cellen. Aksonet leder inntrykk ut av cellen, enten til neste nervecelle eller til endeorganet (for eksempel til en muskel). En nervecelle har bare ett akson, men kan ha mange dendritter. Nerveceller som styrer sansene mangler dendritter. Aksonene kan ha forskjellig lengde; hos mennesker kan enkelte aksoner strekke seg fra ryggmargen og ut til de mest fjerntliggende musklene i armer og ben. Aksonet kan være sterkt eller lite forgrenet. Vi bruker betegnelsen unipolare nerveceller om celler som har ett axon, men ingen dendritter (nesens lukteceller); peudounipolare nerveceller har tilsynelatende bare én pol, med bare én kort utløper som deler seg i to. Bipolare nerveceller har én dendritt og ett akson i hver ende av cellelegemet. Slike celler finner vi ofte i sanseorganene. Multipolare nerveceller er celler som har mange dendritter og dermed kan motta informasjon fra mange andre nerveceller; dette er den vanligste typen og forekommer for eksempel i ryggmargens forhorn.

I sine endeforgreninger har aksonene kølleformede fortykkelser, endeføtter eller terminal-boutoner, og det er disse som etablerer kontakten med andre celler.

Synapse

Elektronmikroskopisk bilde av en nerveende med vesikler som inneholder transmittersubstanser.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Kontaktstedet kalles en synapse. Hver nervecelle kan ha mellom 10 000 og 150 000 kontaktsteder. Ved synapsene er de enkelte nervecellene skilt fra hverandre ved en smal spalte kalt synapsespalten. Her foregår impulsoverføringen fra en nervecelle til et annet ved et kjemisk signalstoff, en nevrotransmittersubstans, som utløses gjennom vesikler i synapsen. Alt etter hvilket stoff det er, kan det stimulere impulsen (eksitasjon) eller hemme den (inhibisjon).

Membranpotensial

Nerveceller sender sine impulser i form av kortvarige elektriske signaler. I hvile har cellen en spenningsforskjell mellom innsiden og utsiden av cellemembranen. Den har flere positive ioner på utsiden enn på innsiden, som da blir negativt ladet i forhold til utsiden, relativt sett. Forskjellen utgjør ca. -70 mV (kan variere litt i de forskjellige nervecellene) og betegnes som nervecellens hvile- eller membranpotensial. Vi sier at cellemembranen er polarisert. For at det skal oppstå en nerveimpuls, må nervecellen endre denne ionefordelingen ved at positive ioner strømmer inn i cellen gjennom spesielle kanaler i membranen. Spenningsforskjellen mellom inn- og utsiden blir mindre – nervecellen blir depolarisert. Når depolariseringen har nådd et visst nivå åpnes ionekanalene, og det strømmer flere positive ioner inn i cellen. Innsiden blir nå positiv i forhold til utsiden. Når vi har nådd en terskelverdi (- 55 mV) øker innstrømmingen av positive ioner plutselig og eksplosjonsartet, slik at innsiden blir positivt ladet (ca. +30 mV) i forhold til utsiden, noe som utløser et kortvarig aksjonspotensial. Dette begynner der aksonet går ut fra selve cellelegemet (aksonhalsen). Endringen i membranpotensialet forårsaker en depolarisering også av det tilgrensende området, slik at det dannes en elektrisk impuls som løper sprangvis langs aksonet. Jo tykkere aksonet er, desto raskere går impulsen.

Etter at terskelverdien har utløst et kortvarig aksjonspotensial, vil det i cellen oppstå en repolarisering og en avsluttende hyperpolarisering ved at membranpotensialet øker (for eksempel til -75 mV). Dette reduserer nervecellens evne til å sende impulser, mens depolarisering øker den, avhengig av om transmittersubstansen virket stimulerende (eksitatorisk) eller hemmende (inhibitorisk).

Myelinisering

De fleste nerveceller ligger i sin helhet innenfor sentralnervesystemet der de forbinder de forskjellige deler av sentralnervesystemet. Disse forbindelsene dannes av aksonene som i stor utstrekning løper samlet i bunter (nervebaner). Mange aksoner er omgitt av en hvit, fettlignende skjede, som kalles myelin. Disse aksonene kalles myeliniserte. Det gjør at nervebanene får en hvit farge (hjernens og ryggmargens hvite substans) som skiller seg fra den grå tonen som preger områdene der nervecellenes cellelegemer ligger særlig tett (grå substans). Myeliniserte aksoner leder impulsene mye raskere enn umyeliniserte aksoner.

Nervefibre

I motsetning til de nervecellene som i sin helhet hører til hjernen og ryggmargen, er det andre som sender sitt akson ut av sentralnervesystemet. Disse danner det perifere nervesystemet, det vil si nervene i kroppen. Som i sentralnervesystemet er mange av dem omgitt av en myelinskjede og i tillegg til denne av en tynn bindevevskjede. Et akson med sine skjeder kalles en nervefiber.

Bunter av nervefibrer holdes sammen av bindevev som også danner et hylster omkring hele nerven. Nervebuntene varierer sterkt i tykkelse. Den tykkeste hos mennesket (isjiasnerven) er tykk som en lillefinger. De enkelte nervefibrene veksler sterkt i tykkelse, fra mindre enn 0,001 til over 0,02 millimeter i diameter.

Nervefibrene leder impulser enten innover til sentralnervesystemet (afferente nerver eller sensoriske nerver), eller ut fra sentralnervesystemet (efferente nerver eller motoriske nerver). De sensoriske nervecellene har sine cellelegemer liggende i grupper, i såkalte ganglier (hjerne- og ryggmargsganglier) like utenfor sentralnervesystemet. De sensoriske fibrene leder inntrykk fra sanseorganene og alle deler av kroppen inn til hjernen og ryggmargen. De motoriske nervecellene ligger inne i sentralnervesystemet. De leder impulser fra hjernen og ryggmargen til muskler og kjertler.

Skades en nerve, går nervefibrene som har mistet forbindelsen med sitt cellelegeme til grunne. Hvis imidlertid cellelegemet er uskadet, kan aksonet vokse ut igjen. Denne tilhelingen kan lettes når en avbrutt nerve blir sydd sammen (nervesutur). Men også tap av myelinskjeden samt svikt i dannelsen av nevrotransmittere kan gi føre til sykdommer med alvorlige funksjonsforstyrrelser (løsemiddelskade, multippel sklerose, Parkinsons sykdom, botulisme o.a.).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Ali Mufasa

Hva er sentralnervesystem

svarte Mari Paus

Hei! Sentralnervesystemet er hjernen og ryggmargen. Egen artikkel her: https://sml.snl.no/sentralnervesystemet Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg