tannsykdommer

Tannsykdommer deles i følgende hovedgrupper:

Tannsykdommer og -avvik kan opptre i mange forskjellige former. Det kan opptre avvik i tennenes antall, form og kvalitet. Når tennene er brutt frem kan de rammes av karies og kronisk marginal periodontitt (tannkjøttsykdom). Dette er de vanligste årsakene til tanntap hos voksne. Blant barn og unge er det mindre karies enn før, men i den voksne befolkning har langt de fleste hatt hull i tennene.

I tillegg kommer feilstilling av tenner (bittanomalier) og genetiske kjeveforandringer som manglende tannanlegg, manglende frembrudd av tenner (retinerte tenner). Disse kan ikke ansees som sykdommer, men heller tilstander.

Både karies og kronisk marginal periodontitt skyldes bakteriebelegget (plakket) som dannes på tennene, men begge sykdommer kan forebygges med regelmessig tannrengjøring. Bruk av fluorider er vesentlig for å forebygge karies.

I de siste tiårene har erosjon av tannsubstans på grunn av direkte syrepåvirkning fra næringsmidler eller oppgulp av magesyre vært et økende problem blant unge. En årsak kan være at inntaket av sur drikke som brus (også sukkerfri brus) og juice er meget høyt i Norge. Emaljen gis ikke «hvileperioder», men får stadig tilført små mengder sur drikke.

Tennene er utsatt for aldersforandringer i form av endret farge og misfarget belegg. Belegget kan fjernes hos tannpleier eller tannlege, og bleking av tenner som ikke er hvite nok er stadig mer populært. Tannsettet slites også ned med tiden, men omfanget varierer fra person til person. For å beholde et funksjonelt tannsett kan det være nødvendig med omfattende restaurering av nedslitte bitt.

Forstyrrelser i utviklingen og forkalkningen

Forstyrrelser i utviklingen og forkalkningen av tennene forekommer både i forbindelse med melketennene og med det permanente tannsettet. Mineraliseringen av melketennene finner sted før fødselen og er sjelden utsatt for feil i et normalt svangerskap. Det ufødte barnet og tennene har høy prioritet fra naturens side når det gjelder tilførsel av mineraler til tenner under dannelse. I fosterlivet oppstår derfor sjelden skader i tannutviklingen som ikke skyldes genfeil. Etter fødselen forekommer slike feil hyppigere. Sykdommer som fører til lavt nivå av kalsium eller fosfat i blodet kan gi tannutviklingsfeil. Sykdommer som fører til høy feber kan gi forstyrrelser i tannutviklingen.

Biomarkører som tungmetallene bly, sink og kvikksølv avleires i tannvev som dannes i tidsperioden man er eksponert for tungmetallene. Analyser av tenner kan dermed avsløre i hvilken grad oppvekstmiljøet har vært forurenset. Foreløpig er slike analyser kun gjort i forskningsøyemed. Forskning har vist at eksponering for miljøgifter som dioksin og PCB gir økt forekomst av emaljeskader.

Avvik ved felling og frembrudd av tenner

Det kan forekomme at fortennene eller jekslene i melketannsettet ikke felles til vanlig tid. Tannfelling og tannfrembrudd er i stor grad styrt av gener. Ved problemer er det grunn til å forhøre seg om andre familiemedlemmer har tilsvarende erfaringer. I så fall vet en mer om hva som er i vente. Avvik i tannfrembrudd kan også skyldes lokale eller andre generelle faktorer.

Røntgenbilder er svært nyttige når forstyrrelser i tannfrembruddet skal kartlegges. For eksempel kan det være en overtallig tann (mesiodens) som hindrer en fortann i å bryte frem. Hjørnetannen og visdomstannen i det permanente tannsettet gir flest problemer med tannfrembruddet. Hjørnetennene i overkjeven bryter noen ganger frem for høyt oppe på yttersiden av kjevebuen og gir inntrykk av å stikke unormalt langt ut. Dette gjør i mange tilfeller foreldrene urolige, men hvis det er tilstrekkelig plass til denne hjørnetannen, vil den i løpet av forholdsvis kort tid innta sin normale posisjon. Mens tennenes størrelse er gitt ved frembrudd så vokser barnet, og det som ser ut som et plassproblem, kan løse seg ved naturlig vekst av kjevene. Hvis det ikke er tilstrekkelig plass, kan det bli nødvendig med tannregulering.

Tannfrembruddet av visdomstannen kan ofte bli problematisk på grunn av plassmangel i kjeven eller fordi tannanlegget har gal stilling i kjeven. Visdomstennene kan ofte forbli liggende i kjeven uten å bryte frem. Dersom dette ikke skaper problemer for de andre tennene eller på annen måte, er det ikke nødvendig å fjerne dem. Visdomstenner som bryter frem, kan medføre betennelse i det omliggende tannkjøttet og påføre pasienten store plager. I slike tilfeller er det ofte best å fjerne jekselen.

Avvik i tennenes form, antall og stilling

Avvik forekommer når det gjelder form, antall og tennenes stilling, og dessuten når det gjelder innbyrdes forhold mellom tennene i over- og underkjeven. Disse avvikene treffer man på både i melketannsettet og i det permanente tannsettet. Særlig viktig er de avvikene som oppstår på grunn av uheldige vaner i barneårene. Disse kan for en stor del unngås, og de kan selvkorrigeres eller lett rettes helt opp igjen hvis uvanen avsluttes før barnet er for gammelt.

Langvarige sugevaner på smokk, tommel eller andre fingrer, leppebiting og tungesuging kan forårsake åpent bitt hvor fortennene i kjevene ikke møtes ved tygging. Sugevaner som fortsetter ut over tre–fireårsalder vil ofte skape bittavvik som krever tannregulering senere. Sugingen må pågå fem–seks timer i døgnet for at tennene skal påvirkes.

Andre bittavvik kan skyldes et misforhold mellom tennenes størrelse og den plass de har til rådighet i kjevene. Ved plassmangel kan noen tenner bli trengt ut av tannrekken, mens andre ikke kan bryte frem i det hele tatt.

Unormalt sambitt

Tennene i over- og underkjeven møtes ved sambitt, på fagspråket kalt okklusjon. Den amerikanske tannlegen Edward Angle (1855–1930) laget en tredelt inndeling av okklusjonen (Angle klasse I–III) for å kunne karakterisere de viktigste avvikene. Inndelingen tar blant annet utgangspunkt i hvordan seksårsjekselen i overkjeven treffer tilsvarende jeksel i underkjeven.

  • Angle klasse I har underkjeven normal stilling i forhold til overkjeven. Referansepunktet på seksårsjekselen i overkjeven er den fremste tyggeknuten og hvordan denne biter i forhold til fordypningen på kinnsiden av seksårsjekselen i underkjeven.
  • I klasse II har man et avvik hvor seksårsjekselen biter for langt bak, og dette gir ofte overbitt.
  • Klasse III betyr at underkjeven er fremskutt i forhold til overkjeven og dette representerer underbitt.

I prinsippet kan avvik i tannstilling enten være avgrenset til tenner og kjevekam eller de kan skyldes mer basale avvik i ansiktskraniet. Det siste vil ofte komplisere behandlingen. I noen tilfeller med plassmangel i kjevene vil tannlegen anbefale at permanente tenner trekkes.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg