hjertemedisiner

Betablokkere er en stor gruppe legemidler som blokkerer β-adrenerge reseptorer. Det finnes flere ulike typer β-adrenerge reseptorer som fungerer i ulike organer og har ulik virkning. Når det er snakk om betablokkere som hjertemedisin mener man gjerne blokkering av β₁-adrenerge reseptorer. Blokkering av β₁-reseptorer reduserer hjertefrekvensen, noe som videre senker blodtrykket. Et lavere blodtrykk gir mindre belastning på hjertet. Betablokkere har dermed vært brukt både som blodtrykkssenkende og for å senke hjertebelastningen ved ulike hjerteproblemer. I dag brukes betablokkere i mye mindre grad. Det skyldes både at de har flere ugunstige bivirkninger, og fordi det er kommet flere nye og bedre legemiddelgrupper til å behandle de ulike sykdommene betablokkere brukes mot.

Noen vanlige betablokkere på det norske markedet er metoprolol (Selo-Zok®), atenolol og propranolol. Sistnevnte er en ikke-selektiv betablokker. Det betyr at den også blokkerer andre typer β-adrenerge reseptorer, blant annet β₂- reseptorer i luftveiene. Dette gir sammentrekning av luftveiene (bronkokonstriksjon) som er en svært uheldig bivirkning. I dag brukes stort sett β₁-selektive betablokkere som hjertemedisin.

Digitalispreparater er en spesiell gruppe hjertemidler og har vært kjent i mer enn 300 år. De øker hjertets sammentrekningskraft (positiv inotrop effekt) og senker samtidig hjertefrekvensen (negativ kronotrop effekt). Den første effekten krever høyere doser enn hva som anbefales i dag. Digitalispreparatene var lenge en viktig medisin ved den alvorligste form for hjertesykdom, nemlig hjertesvikt, men brukes i dag bare hvis man ikke oppnår ønsket effekt med andre medisiner og behandlinger. Digitalispreparater kan også brukes for å redusere hjertefrekvensen ved atrieflimmer. Det snevre bruksområdet for legemiddelet skyldes at det har en tendens til å forårsake hjerterytmeforstyrrelser (arytmier), en veldig alvorlig bivirkning. Den positive effekten av digitalispreparatene regnes som nøytralisert av den negative arytmirisikoen som potensielt kan føre til død.

Det finnes kun to digitalispreparater, digoksin og digitoksin. I dag er det bare digoksin som har markedsføringstillatelse i Norge, markedsført blant annet under navnet Lanoxin®.

Ved hjerterytmeforstyrrelser (arytmi) slår hjertet enten for fort, for sakte eller ikke i takt. Arytmier er potensielt dødelige og det er derfor viktig å behandle disse. Problemet er imidlertid at rytmestabiliserende legemidler, eller antiarytmika, ofte har som bivirkning at de kan føre til andre arytmier. Antiarytmika deles inn i fire grupper etter virkningsmekanisme.

Eksempler på antiarytmika som brukes mye i dag er amiodaron (Cordarone®) og flekainid (Tambocor®). Amiodaron har bedre effekt men har også uheldige bivirkninger og stor interaksjonsproblematikk. Flekainid kan kun brukes ved ellers friskt hjerte.

Kalsiumkanalblokkere kan virke på hjertet enten direkte, indirekte eller både og. Kalsiumkanalblokkere virker ved å blokkere kalsiumkanaler, slik navnet tilsier, og kalles derfor også kalsiumantagonister. Blokkering av kalsiumkanaler kan imidlertid ha to effekter, avhengig av hvor medisinen virker.

Kalsiumantagonister med hovedsakelig direkte effekt på hjertet: blokkering av kalsiumkanaler i muskelceller i hjertet (myokardceller) gir flere gunstige effekter som nedsatt sammentrekningskraft, frekvens og ledningshastighet (se hjertet). Dette er gunstig for hjertet fordi det gir en redusert arbeidsbelastning og dermed også en redusert risiko for skade på hjertet. Typiske bivirkninger her er redusert hjertefrekvens (bradykardi), samt andre bivirkninger som er vanlige ved alle kalsiumkanalblokkere: redusert blodtrykk (hypotensjon), svimmelhet, hodepine og hevelse i anklene (ankelødem). Denne typen kalsiumkanalblokkere gir også oftere forstoppelse (obstipasjon) enn andre typer kalsiumkanalblokkere. En typisk kalsiumkanalblokker som virker hovedsakelig på myokardceller er verapamil (Isoptin®).

Kalsiumantagonister med indirekte effekt på hjertet: den andre typen kalsiumkanalblokkere virker på kalsiumkanaler i blodårene. Dette får blodårene til å utvide seg (vasodilatasjon). Dette er gunstig ved høyt blodtrykk og brukes derfor ofte ved dette bruksområdet. Her er også hypotensjon og svimmelhet vanlige bivirkninger, men ikke bradykardi. Typiske kalsiumkanalblokkere som virker selektivt på blodårer er amlodipin (Norvasc®), nifedipin (Adalat®) og lerkanidipin (Zanidip®), som alle hører til gruppen dihydropyridiner.

Kalsiumantagonister med både direkte og indirekte effekt på hjertet: enkelte kalsiumkanalblokkere virker på både kalsiumkanaler i myokardceller og glatte muskelceller i blodårer. Denne gruppen kalles benzotiazepiner hvor det i dag kun foreligger ett godkjent legemiddel i Norge, diltiazem (Cardizem®).

Antikoagulerende og platehemmende midler er typiske legemidler som brukes for å forhindre dannelse av blodpropp (trombe). Slike legemidler kalles også blodfortynnende og regnes som hjertemedisin fordi tromber kan føre til koronarsykdom.

Ved skade på blodårer vil det automatisk utløses en kjedereaksjon i og rundt blodåreveggen for å tette igjen dette hullet og forhindre store blodtap. Denne mekanismen, kalt hemostase, er et samarbeid mellom koagulasjonsfaktorer og blodplater (trombocytter) som sammen fører til dannelse av en plateplugg som tetter igjen skaden på blodåreveggen. Antikoagulerende midler hemmer koagulasjonsfaktorer og platehemmende midler hemmer blodplatenes virkning. En åpenbar bivirkning av antikoagulerende og platehemmende behandling er økt risiko for blødninger.

Vanlige antikoagulerende midler er de eldre warfarin (Marevan®) og heparin, samt de nyere og stadig mer brukte DOAK (dabigatran, rivaroksaban, apiksaban og edoksaban). DOAK har vist seg å være både mer effektive og praktiske enn de eldre antikoagulerende midlene ettersom de ikke krever fast oppfølging og kontroll hos legen og samtidig har mer umiddelbar effekt.

Vanlige platehemmende midler er acetylsalisylsyre (Albyl-E®) og klopidogrel (Plavix®). Platehemmende legemidler brukes ofte som forebyggende behandling ved fare for eller etter et hjerteinfarkt.

Det finnes også legemidler som brukes akutt for å løse opp tromber, kalt fibrinolytiske midler. Disse aktiverer det fibrinolytiske systemet. Eksempler på legemidler innenfor denne gruppen er alteplase og tenekteplase. Disse brukes kun i en kort periode, og ved seponering skal det brukes antikoagulerende midler for å unngå at det oppstår en ny trombe. Ved alvorlige blødninger som bivirkning er det mulighet for bruk av fibrinolysehemmende legemidler.

Renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS) har den viktige funksjonen at den i stor grad kontrollerer blodtrykket. Det er to legemiddelgrupper med lignende effekter som virker på dette systemet; ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorblokkere. Begge disse gruppene reduserer effekten av angiotensin II, et hormon i kroppen som får blodårer til å trekke seg sammen. Når effekten av angiotensin II reduseres, vil blodårene utvide seg (vasodilatasjon) og dermed synker blodtrykket. Disse to gruppene har ganske like bivirkninger, som blant annet for lavt blodtrykk (hypotensjon), tretthet, svimmelhet og hodepine. ACE-hemmere har imidlertid en tilleggsbivirkning som kjennetegnes ved tørrhoste.

Vanlige ACE-hemmere i Norge inkluderer enalapril (Renitec®), kaptopril og ramipril (Triatec®). Vanlige angiotensin II-reseptorblokkere inkluderer kandesartan (Atacand®), losartan (Cozaar®) og valsartan (Diovan®).

Diuretika er fellesnavn på legemidler som øker utskillelsen av urin og senker dermed blodtrykket. De eldste diuretika er tiaziddiuretika. Et mye brukt tiaziddiuretikum er hydroklortiazid (Esidrex®). Videre forskning førte til en gruppe med sterkere diuretisk effekt, kalt slyngediuretika. Furosemid (Furix®) er et eksempel på slyngediuretika. Både tiazider og slyngediuretika kan gi for lave konsentrasjoner av kalium (hypokalemi) som bivirkning og dermed elektrolyttforstyrrelser. For de som opplever denne bivirkningen kan man ta kaliumtilskudd eller legge til såkalte kaliumsparende diuretika. Aldosteronantagonister er en type kaliumsparende diuretika og eksempler på aldosteronantagonister er spironolakton (Spirix®) og eplerenon (Inspra®).

Kolesterolsenkende midler er en stor gruppe legemidler som senker kolesterolnivået i blodet. Større mengder kolesterol kan føre til dannelse av arteriosklerotisk plakk og koronar hjertesykdom. De vanligste kolesterolsenkende midlene er statiner, blant annet atorvastatin (Lipitor®) og simvastatin (Zocor®). Statiner kan gi muskelsykdommer som bivirkning, men det er få som opplever dette.

Det finnes flere grupper legemidler som virker ved å utvide blodårene og dermed redusere blodtrykket, blant annet kalsiumkanalblokkere, ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorblokkere. I tillegg utgjør nitratene en viktig gruppe. Nitrater (også kalt NO-donorer) er legemidler som frigir nitrogenmonoksid (NO) som stimulerer til avslapning (relaksasjon) av glatt muskulatur. Store deler av blodåreveggen består av glatt muskulatur. Blodårene vil dermed utvides (vasodilatasjon), noe som vil senke blodtrykket og dermed virke mindre belastende på hjertet. Nitrater brukes stort sett ved anfall med smerter i hjertet. De doseres da som spray eller tabletter som plasseres under tungen (sublingvalt). Hyppig bruk av nitrater kan gi toleranseutvikling hos pasienten og dermed redusert effekt av legemiddelet.

Andre blodåreutvidende legemidler er midler som ikke virker på kjente reseptorer. Denne gruppen hjertemedisiner kan gi alvorlige bivirkninger som for lavt blodtrykk (hypotensjon), økt hjertefrekvens (takykardi) og følelse av urolighet. Derfor brukes legemidler innenfor denne gruppen kun ved krisetilstander med forhøyet blodtrykk (hypertensjon) eller dersom ingen annen legemiddelbehandling mot hypertensjon gir effekt. Et eksempel på blodåreutvidende legemidler er hydralazin (Apresolin®).