Store norske leksikon

bukspyttkjertelkreft

Kreftceller i bukspyttkjertelen

Min Yu (Eli and Edythe Broad Center for Regenerative Medicine and Stem Cell Research at USC),USC Norris Comprehensive Cancer Center, Pancreatic Desmoplasia. CC BY NC 2.0

Bukspyttkjertelkreft, pancreas cancer, er en kreftform som oftest utgår fra kjertelceller i utførselsgangen til bukspyttkjertelen (pancreasgangen). Denne typen utgjør mer enn 90 prosent av tilfellene med bukspyttkjertelkreft, og det er den som omtales i artikkelen.

Kreft i bukspyttkjertelen er den tiende hyppigste kreftformen i Norge hos pasienter over 70 år. Symptomene er ofte uspesifikke og kan skyldes lokal vekst av svulsten eller spredning til fjerntliggende organ. Ikterus (gulsott), nedsatt matlyst, ufrivillig vekttap og smerter er de vanligste symptomene.

Hvilket stadium sykdommen er på ved diagnosetidspunktet er avgjørende for behandling og prognose. Kirurgi er eneste helbredende behandling og kombineres med cellegift etter operasjonen dersom hele svulsten fjernes. Som oftest foreligger det langtkommen kreftsykdom på diagnosetidspunktet, og hos disse pasientene er dødeligheten høy. Kun 15-20 prosent av svulstene kan fjernes helt ved kirurgi. Overlevelsen hos de som er operert med total fjerning av svulsten er cirka 20 prosent etter fem år.

Symptomer ved kreft i bukspyttkjertelen er ofte uspesifikke og kan skyldes lokal vekst av svulsten eller spredning til fjerntliggende organ. De vanligste symptomene er nedsatt matlyst, ernæringsproblemer og ufrivillig vekttap samt smerter i mage eller rygg.

Dersom svulsten sitter i hodet av bukspyttkjertelen (caput pancreatis) kan galleveiene bli komprimert og pasienten blir ikterisk (gul i huden og på konjuktiva). Ved opptreden av stille (smertefri) ikterus hos eldre må bukspyttkjertelkreft mistenkes. Svulster som er lokalisert til halen av bukspyttkjertelen (cauda pancreatis) gir ofte symptomer på et senere tidspunkt enn svulster som er lokalisert i hodet av kjertelen (caput pancreatis). Nyoppdaget diabetes uten kjente risikofaktorer kan i sjeldne tilfeller være et symptom på bukspyttkjertelkreft.

De fleste pasientene har langtkommen sykdom ved diagnosetidspunktet enten i form av lokalavansert svulst som ikke kan fjernes kirurgisk, eller i form av metastaser (spredning til fjerntliggende organ). Lunge, lever og bukhinne er de vanligste spredningsveiene.

Kreft i bukspyttkjertelen var den tiende hyppigste kreftformen i Norge i 2015 med 825 nye tilfeller. Den årlige forekomsten har vært relativt stabil de senere år. Kjønnsfordelingen er nokså lik. Risikoen for å utvikle kreft i bukspyttkjertelen i løpet av livet (ved alder 75 år) er omkring én prosent.

Forekomsten er høyest i aldersgruppen 65-75 år, men sykdommen kan opptre også hos unge voksne. Når bukspyttkjertelkreft opptrer hos unge må arvelig eller familiær form mistenkes, og disse pasientene må utredes med tanke på mulige arvelige årsaker.

De fleste tilfeller av bukspyttkjertelkreft oppstår uten at det foreligger kjent årsak, og dette kalles sporadiske tilfeller.

Høy alder er den viktigste risikofaktoren, men livsstil spiller sannsynligvis en stor rolle.

Røyking er en sikker risikofaktor. Det synes også å være økt risiko hos overvektige, hos pasienter med diabetes type 2, og hos pasienter med kronisk bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt) i sykehistorien.

Man regner med at cirka 10-15 prosent av tilfellene skyldes en arvelig disposisjon. Dette er pasienter som enten har to førstegradsslektninger med kreft i bukspyttkjertelen, eller to eller flere andregangsslektninger hvorav en er under 50 år.

Diagnosen bukspyttkjertelkreft stilles ved å bildeundersøkelser av abdomen og bukspyttkjertelen. I alle tilfeller tas CT, men det kan også bli nødvendig med MR-undersøkelse eller endoskopisk ultralyd (EUS). Hensikten med utredningen er å kartlegge sykdommens utbredelse for å avgjøre om kirurgisk behandling er mulig.

Dersom svulsten kan fjernes kirurgisk tas det ikke vevsprøve på forhånd, men utseende av svulsten ved CT sier som regel noe om sannsynligheten for at dette er et adenocarcinom (vanligste type). Vevsprøve tas i de tilfeller der svulsten ikke kan fjernes kirurgisk eller der det foreligger spredning til andre organ.

I tillegg til CT abdomen skal også CT thorax og bekken tas.

I dag benyttes TNM-klassifisering  for å beskrive svulstens vekst lokalt (T) og om det er spredning til regionale lymfeknuter (N) eller fjernmetastaser (M).

Over 90 prosent av kreftsvulstene i bukspyttkjertelen er duktale adenokarsinomer. Det vil si at de utgår fra kjertelepitelceller i utførselsgangen til bukspyttkjertelen og er såkalte eksokrine svulster. Andre typer bukspyttkjertelkreft er nevroendokrine svulster, acinærcelle carcinom, maligne lymfomer eller sarkomer.

Kirurgi er eneste helbredende behandling ved bukspyttkjertelkreft. Imidlertid har færre enn enn 20 prosent av pasientene en svulst som det er mulig å fjerne kirurgisk ved diagnosetidspunktet. Dersom det foreligger spredning til regionale lymfeknuter, fjernspredning eller affeksjon av sentrale kar kan man ikke fjerne svulsten kirurgisk.

De fleste svulstene er lokalisert i hodet av bukspyttkjertelen, og operasjonsmetoden man da benytter kalles Whipples operasjon. Denne innebærer å fjerne hodet til bukspyttkjertelen og deler av nærliggende organer, som galleveiene og tolvfingertarmen. Dersom svulsten er lokalisert til halen kan man fjerne mindre omliggende vev.

Hvis svulsten kan fjernes kirurgisk anbefales påfølgende (adjuvant) cellegift i seks måneder. Dette fordobler femårsoverlevelsen. Det benyttes ulike regimer og hvilken type cellegift som gis, er avhengig av pasientens alder, funksjonsstatus og eventuelt tilleggssykdommer.

Ved bukspyttkjertelkreft med spredning til andre organ opereres ikke metastasene da spredning oftest er uttrykk for en omfattende spredning.

Hvis kreftspredningen er så omfattende at kirurgi ikke er mulig, finnes det flere legemidler for å øke livslengde og livskvalitet (palliativ behandling).

Cellegiftbehandling kan redusere svulstvolumet og forlenger levetid hos mange pasienter med spredning fra bukspyttkjertelkreft. I dag har man flere ulike typer cellegift som kan benyttes i behandlingen. Intensitet av behandlingen må tilpasses individuelt.

Det er vanlig å vurdere effekten av behandlingen etter to måneder ved at pasienten undersøkes med CT for å vurdere skrumpning av kreftvevet. I enkelte tilfeller kan cellegiften redusere svulstvolumet så mye at en primært ikke-operabel svulst kan bli mulig å fjerne kirurgisk.

Dødeligheten ved bukspyttkjertelkreft er høy, også i de tilfeller der kirurgi benyttes. For pasienter som diagnostiseres på et tidlig stadium (lokalisert sykdom) og som opereres, er opp mot 40 prosent i live etter fem år, mens for pasienter med fjernspredning er kun omkring to prosent i live etter fem år.

Pasienter man antar er kreftfri etter kirurgi skal til en kontroll hos kirurg tre til seks uker postoperativt, og vurderes deretter for cellegift i seks måneder når histologisvar foreligger. Det er viktig å ha fokus på allmenn- og ernæringstilstand.

Etter kirurgi og eventuelt gjennomført behandling med cellegift skal pasienten følges av sin fastlege. Det er ikke dokumentert at rutinemessig bildediagnostikk eller spesielle blodprøver er nyttig. Bildediagnostikk i form av CT thorax/abdomen gjøres dersom det er klinisk mistanke om residiv eller pasienten har plagsomme symptomer.

Screening i høyrisikogrupper anbefales kun som ledd i forskningsprogram. I tilfeller med familiær opphopning av bukspyttkjertelkreft anbefales henvisning til medisinsk genetiske spesialavdelinger som har kompetanse innen gentesting og veiledning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.