glioblastom

Det registreres litt over 200 nye tilfeller av glioblastom per år i Norge. Glioblastom viser økende hyppighet og forverret prognose med stigende alder.

Kreftcellene som glioblastomer består av har en stor tendens til å spre seg diffust utover i hjernevevet, og symptombildet er ofte mer hurtig utviklende og dramatisk enn ved andre svulster i sentralnervesystemet. Symptomer på økt trykk i skallen (økt intrakranielt trykk) som hodepine, kvalme, trøtthet eller kognitive endringer er vanlig. Symptomer og tegn på at spesifikke områder i hjernen rammes (fokale nevrologiske symptomer) kan også forekomme, for eksempel lammelser, språklige utfall eller epilepsi.

Bildeundersøkelser av hjernen står sentralt i utredningen av glioblastom. MR er viktigste diagnostiske bildeundersøkelse. I noen tilfeller kan CT eller andre bildeundersøkelser også være aktuelt.

Siden glioblastom ikke sprer seg til andre organer utføres vanligvis ikke CT av resten av kroppen. Det er ingen spesifikk blodprøve (tumormarkør) som kan avdekke at det foreligger et glioblastom.

Behandling av glioblastom er vanligvis å fjerne så mye som mulig av svulstvevet ved nevrokirurgi, og deretter gi strålebehandling mot svulstområdet. Hos pasienter under 70 år som er i brukbar allmenntilstand strekker strålebehandlingen seg vanligvis over seks uker, og kombineres med samtidig (konkomitant) cellegift i tablettform (temozolomid). Etter avsluttet strålebehandling gis som oftest tilleggsbehandling med cellegiften temozolomid (adjuvant kjemoterapi).

Hos eldre over 70 år som er i brukbar allmenntilstand gis ofte såkalt hypofraksjonert strålebehandling som betyr færre strålebehandlinger men med litt høyere dose for hver behandling. Konkomitant og adjuvant cellegiftbehandling vurderes også hos denne pasientgruppen. Et alternativ for pasienter over 70 år som har såkalt metylert MGMT-promotor i svulstvevet, er kun behandling med temozolomid et alternativ. Hos eldre pasienter eller pasienter i dårlig allmenntilstand individualiseres behandlingen.

På grunn av det diffuse vekstmønsteret og høy stråleresistens, kommer det som regel tilbakefall av glioblastomer selv etter omfattende operasjon og strålebehandling. Cellegiftbehandling kan gi en viss lindrende og livsforlengende effekt ved tilbakefall. Kortikosteroider kan også gi god, men forbigående lindrende effekt ved å redusere ødem (væskedannelse) i hjernevevet omkring svulsten og dermed redusere det intrakranielle trykket.

Prognosen er alvorlig ved typiske glioblastomer med median overlevelse på under ett år. Barn og yngre voksne pasienter med glioblastom har imidlertid bedre prognose enn pasienter over 50–60 år.

• hjernen
• kreft
• kreftbehandling
• gliom
• astrocytom
• hjernesvulst