Munnslimhinnebetennelser er en samlebetegnelse på betennelser i munnhulens slimhinne. Betennelsesforandringer navngis også etter lokaliseringen i munnen (tannkjøtt-forskjellige slimhinnelidelser, tungeslimhinne-glossitt, lepper og munnvik-cheilitt).

ÅRSAKER

Munnslimhinnen kan utsettes for bakterie-, virus- og soppinfeksjon som kan lede til munnslimhinnebetennelser. Immunologiske og allergiske mekanismer, stråling, varme og mekaniske gnag kan forårsake betennelsesliknende tilstander. Stråling, varme og mekanisk gnag (fra f.eks. proteser eller kjeveortopedisk/regulerings apparater) kan gi sår og inflammasjon som kan infiseres sekundært med bakterier, virus eller sopp. Når disse former for påvirkninger overgår munnslimhinnens og kroppens motstand og immunforsvar, vil betennelser i munnslimhinnen kunne oppstå. Nedsatt allmenntilstand, svekkelser i munnslimhinnen (protesegnag, brannsår, stråleskader etc.) visse sykdommer som for eksempel dårlig kontrollert diabetes og leukemi, nedsatt spyttproduksjon, vaner som røyking og snusing er faktorer som kan redusere forsvaret mot de ovennevnte påvirkningene slik at munnslimhinnebetennelser oppstår. I munnhulen finnes normalt en mengde forskjellige mikroorganismer (bakterier, sopp og virusarter), og blant disse er det mange arter som kan forårsake infeksjon når de får sjansen til det (opportunistisk infeksjon). Når symptomgivende infeksjoner i munnhulen likevel er sjeldne (unntak: periodontitt, gingivitt og caries), skyldes det bl.a. at mikroorganismene er en del av menneskets normalflora (mikrobiom) og lever i all vesentlighet i symbiose (balanse) med verten (altså mennesket). Menneskets mikrobiom inneholder milliarder av mikroorganismer som lever i balanse med verten (mennesket) og hverandre. Man kan si at de forskjellige mikroorganismene holder hverandre i sjakk slik at de er til nytte for hverandre og verten (mennesket) (symbiose). Hvis denne balansen forrykkes mikroorganismene imellom, f.eks. ved behandling med et antibiotikum som dreper en eller flere grupper av bakterier og – arter, kan resultatet bli en infeksjon der de bakteriene som ikke lot seg påvirke av antibiotikumet kan vokse opp og gi infeksjon (opportunistisk infeksjon). Andre ganger kan bakterier som kommer utenfra være i flertall allerede fra starten (stor smittedose), eller ha bedre evne til å overleve i munnhulens miljø, slik at de fortrenger andre og stedlige mikroorganismer (de som er del av det humane, orale (munnhulens) mikrobiom). Forholdet til verten (mennesket) må også være i balanse, så sår og rifter i munnslimhinnen, brann- og stråleskader, og mekaniske skader fra protesegnag og kjeveortopedisk (regulering) apparat vil kunne være en inngangsport for infeksjon hvis bakterier, sopp eller virus får etablert seg i skaden. I begge tilfeller vil de ledende mikroorganismene kunne utfordre vertens immunsystem, og skulle immunsystemet ikke svare tilstrekkelig vil infeksjon kunne oppstå. Men det er forholdet mengden og typen bakterier (patogenisitet) og vertens evne til forsvar (immunsystem og slimhinnens integritet (helhet)) som bestemmer om det blir infeksjon eller ikke.

Spyttet yter en betydelig beskyttelse mot infeksjon i munnhulen. Mennesker med nedsatt spyttsekresjon (hyposalivasjon), for eksempel pga. medikamenter, Sjögrens syndrom eller etter bestråling mot hodet, er særlig utsatt for å få munnslimhinnebetennelser. Spyttet har ikke stor bakteriedrepende evne i seg selv, men det fjerner uavbrutt talløse mikroorganismer, som svelges og transporteres ned i magesekken, hvor de går til grunne. Videre inneholder spytt IgA som er et antistoff mot bakterier som kroppen anser som uheldige. Disse antistoffene får bakteriene til å klumpe seg sammen og gjennom det forhindrer dem i å binde seg til overflater i munnen samtidig som de lettere svelges. Spyttsekresjonen stimuleres ikke bare av matinntak, men også av talemusklenes og ansiktsmuskulaturens bevegelser, samt av tanker på mat og spyttstimulerende sure drikker eller frukter.

Pasienter som på grunn av alder, demens og alvorlig sykdom er svekket, er derfor meget utsatt for å få munnslimhinnebetennelser. Dette gjelder også barn. Barn som har gjennomgått immunsupprimerende behandling (cytostatika), har dårligere oral helse i form av betennelse i slimhinnen (mucositt). Munnpleien er for alle disse gruppene en særlig viktig del av sykepleien. Også ved ansiktslammelse kan stomatitt være en komplikasjon.

Enkelte barnesykdommer (meslinger, vannkopper) er, eller kan være, ledsaget av utbrudd i munnslimhinnen. Allergisk overfølsomhet, bl.a. mot medikamenter, kan også forårsake voldsomme slimhinnereaksjoner med blæredannelse og hevelse. Det finnes også flere immunologiske sykdommer der det oppstår betennelse og sårdannelse i munnslimhinnen, ofte ved at det er betennelsesforandringer rundt blodårene (vaskulitt). Pasienter med tannproteser som passer dårlig til kjevene, kan få mekaniske gnag med betennelse og sårdannelse som kan bli sekundært infisert med sopp.

SYMPTOMER

De klassiske akutte lokale betennelsessymptomer er rødhet, varme, hevelse, smerter og nedsatt funksjon. Regionale symptomer er ømhet i lymfeknuter på halsen, og generelle symptomer er påvirket allmenntilstand, feber og endring av visse blodprøver. Ved de letteste formene for munnhulebetennelse er det bare lett rødhet og hevelse av slimhinnen, og svie når man spiser. Det kan oppstå smertefulle sår som ofte får et hvitlig belegg (fibrin).

Høy feber sees ved sykdommer hvor den allmenne motstandskraften mot infeksjon er nedsatt (bl.a. diabetes mellitus og blodsykdommer som agranulocytose og leukemier), ved forgiftninger med tungmetaller (kvikksølv, bly) og ved alvorlig underernæring (proteinmangel og mangel på B- og C-vitaminer).

Kroniske betennelser gir mindre uttalte symptomer, men det kan være rødhet i slimhinnen, dårlig ånde og vond smak samt små blødninger.

TYPER

Tannkjøttbetennelse, periodontitt. Tannkjøttet (gingiva) er den del av munnslimhinnen som ligger an mot tennene. Tannkjøttbetennelse (gingivitt og marginal periodontitt) skyldes bakteriebelegg på tennene og er de viktigste og mest utbredte betennelsestilstander i munnslimhinnen. Ved frembrudd av visdomstenner i begge kjever oppstår ofte en slimhinnefold og en grop ved bakerste tann, eller så kan visdomstannen «kjøre seg fast» mot tannen foran slik at den ikke kommer helt opp på sin plass i tannrekken. I slike tilfeller blir det liggende en tannkjøtt(gingiva)fold over hele eller deler av visdomstannen og her samles bakterier som kan gi en akutt eller kronisk betennelse (pericoronitt).

Vincents angina. Vincents angina er en særlig alvorlig form for munnslimhinnebetennelse, med kraftig infeksjon i tannkjøttspapillene, munngulvet, halsen og tonsillene. Tilstanden er også kaltfusospirochetal gingivitt, skyttergravsmunn, akutt ulcerativ gingivitt, nekrotiserende gingivitt, og ANUG (= Akutt Nekrotiserende, Ulcerativ Gingivitt). Tilstanden er tidligere kjent fra skyttergravene under 1 verdenskrig der dårlig munnhygiene, dårlig ernæring og ekstremt stress gjorde at flere av soldatene utviklet denne sykdommen. Bakteriologien er «fuso-spirochetal», som betyr at det både er fusiforme bakterier og spirocheter som dominerer bakteriefloraen i de syke områdene. Mest kjent er Akutt Nekrotiserende Ulcerativ Gingivitt (ANUG) som gjenkjennes på at tannkjøttspapillene mellom tennene dør (nekrotiserer) og erstattes av et dødt, grå-gult og illeluktende vev. I nyere tid er tilstanden registrert hos HIV pasienter og hos personer som har gått hurtig og mye ned i vekt. Begge disse livssituasjonene kan forårsake betydelig emosjonelt stress, og kan således forklare noe av tilstandens utvikling. Tilstanden er meget sjelden i Norge. Sårdannelsene og belegget ved denne tilstanden kan minne om halsdifteri. Da tilstanden er så smertefull, setter man først i gang en periode der man gjør så godt rent man kan, gjerne med hjelp av klorhexidin i tillegg til den mekaniske børstingen. Når munnhygienen er blitt god nok, kan sykdommen behandles med antibiotika.

Virusinfeksjoner med blæredannelse i slimhinnen. Virusinfeksjoner med blæredannelse i slimhinnen forekommer særlig hos barn og unge. Blærene er små gulhvite, knappenålsstore hevelser i slimhinnen under den første delen av utbruddet. Blærene er fulle av virus, og når blærene sprekkes spres viruspartiklene raskt til resten av munnhulen. Får de etablert seg i små sår og skader vil ytterligere smerte og rødhet komme som følge av spredningen. Mest vanlig er en infeksjon med Herpes simplex-virus, som kan gi akutt tannkjøttbetennelse og multiple sår i munnslimhinnen (primær herpetisk gingivostomatitt). Denne tilstanden er som regel svært smertefull men opptrår kun i tannkjøttets (gingiva) og munnslimhinnens overflate. Den trenger ikke dypere enn overflatevevet, epitelet. Det kan oppstå feber med 5–8 dagers varighet. Sykdommen kan gi ernæringsmessige problemer hos småbarn på grunn av spisevegring da det ofte er vondt å få noe som helst, som f.eks. å ha mat i munnen, men krever ellers ingen behandling. Tilstanden går som regel over innen 10 dager etter utbruddet og det viktigste er god munnhygiene og tilføre pasienten rikelig med væske og sørge for ernæring. Antivirale midler kan også foreskrives til voksne pasienter.

Sekundærinfeksjon med herpesvirus kalles ofte «forkjølelsessår» på f.eks. leppen. Dette kommer av at Herpesvirus,fra den primære herpesinfeksjonenen har trukket seg tilbake til nerveknuter i nakken og ligger der til de kan gi utbrudd i munnen igjen. Utbrudd av «forkjølelses sår» kommer ofte etter skader og manipulering i munnens slimhinner, men også uten noen forklarlig forutgående utløsende faktor. Slike forkjølelsessår starter ofte med en svak kløe eller «tingling sensation» i området forkjølelsessåret vil utvikle seg, og pasientene er da ofte oppmerksomme på at tilstanden kommer og kan redusere utbruddet med antiviral salve. Det er viktig å opptre smitteforebyggende da Herpesvirus fra slike forkjølelsessår lett kan overføres til andres lepper ved kyssing (Herpes labialis) og til genitalia (Herpes genitalis) ved oral sex. Det siste er svært generende og smertefullt.

Andre virustyper, bl.a. virus som gir meslinger, vannkopper og hånd-, fot- og munnsykdom, kan også gi betennelser eller blemmedannelse i munnslimhinnen. Herpes zoster infeksjon kalles på folkemunne «helvetesild» i munnslimhinnen. Den opptrer som regel unilateralt – dvs. på den ene siden av munnen og krysser ikke midtlinjen i ganen eller munnhulegulvet. Tilstanden kan være svært smertefull, den er lett å diagnostisere av tannlege eller lege og går som regel over av seg selv etter 10 dagers tid. Imidlertid kan større og smertefulle utbrudd døyves med antivirale medikamenter om man får skrevet dem ut i tide.

Soppinfeksjoner i munnhulen. Soppinfeksjoner i munnhulen sees oftest hos spedbarn, hos allment svekkede pasienter og hos mennesker med tannproteser. I de fleste tilfellene dreier det seg om en infeksjon med sopparten Candida albicans, som danner hvitlig belegg på slimhinnene. Av og til kan man også se sårdannelse der soppinfeksjonen har stått lenge. Det hvitlige belegget, soppveksten, kan skrapes bort og dette skiller soppinfeksjon fra hvitlige forandringer i selve munnslimhinnens celler som kalles «leukoplakier». Sistnevnte kan ikke skrapes bort. Skraper man bort et sopplag ligger slimhinnen under belegget rød og irritert tilbake. Den andre vanlige årsaken til soppinfeksjon i munnslimhinnen er langvarige og/eller hyppige antibiotikakurer for infeksjoner i kroppen for øvrig. Gjennom slik antibiotikabehandling dreper man både sykdomsfremkallende og naturlig forekommende, ikke sykdomsfremkallende, bakterier og soppen vokser opp der bakteriene vokste og hadde kontrollen før. Tilstanden kalles opportunistisk infeksjon. Soppinfeksjoner behandles vanligvis med antibakterielle midler som klorhexidin i kombinasjon med soppmiddel i form av sugetabletter, mikstur eller skyllevæsker. Protesebærere bør være ytterst omhyggelige med renhold av protesen, da selv mikroskopiske matrester som gjemmer seg i protesen, kan gi god grobunn for sopp. Om natten bør protesen oppbevares i en desinfiserende væske.

Aftøs stomatitt (se after) er en tilstand med en eller flere velavgrensete smertefulle sårdannelser i munnslimhinnen. Sårene er dekket av fibrin og gror etter én til to uker. De kommer ofte etter skader i munnslimhinnen, i forbindelse med menstruasjon eller uten foranledning i det hele tatt. Årsaken er ukjent og kan være immunologisk/allergisk. Man har spekulert på om det er en autoimmun reaksjon fra pasienten mot en spesiell (Listerform) av en streptokokk som kan infisere et lite sår eler kutt i slimhinnen som er oppstått etter spising av hard og skarp mat, tannbørsting der børsten har revet hull i slimhinnen eller at andre objekter har forårsaket små, og ellers ubetydelige skader. Tilstanden kommer ofte igjen, særlig ved stressituasjoner og ellers ved gjentagelser av ovenfor nevnte årsaker.

Se også munnhulesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.