Uveitt, betennelse i uvea. Uveitt kan klassifiseres anatomisk (fremre, intermediær eller bakre uveitt) eller klinisk (akutt eller kronisk). Fremre uveitter er oftest ensidige med et akutt preg, mens bakre uveitter vanligvis har et mer kronisk forløp og rammer oftere begge øynene samtidig.

Intermediær uveitt omfatter hovedsakelig strålelegemets bakre flate del (pars plana) og kalles også pars planitt.

Bakre uveitt er uveitt bak strålelegemets bakre flate del. Hvis man ved en slik uveitt ser distinkte betennelsesinfiltrater i årehinnen (choroidea), brukes begrepet chorioiditt, eventuelt chorioretinitt, da netthinnen (retina) i praksis også er angrepet.

Panuveitt er uveitt i hele uvea.

Uveitt kan enten skyldes en infeksjon, forårsaket av en bakterie, et virus, en parasitt eller en abnorm immunreaksjon. Akutte betennelser i uvea forårsaket av bakterier eller virus er forholdsvis sjeldne.

Bakterielle betennelser sees hyppigst i tilknytning til øyeskader hvor det er gått hull på øyeveggen. En sjelden gang sees de som komplikasjon ved øyeoperasjoner eller ved svære hornhinnebetennelser (keratitt) med sårdannelse som bryter igjennom hornhinnen (cornea). En bakteriell betennelse i regnbuehinnen sprer seg snart til hele øyets indre og vil ofte føre til varig tap av synet på øyet. Chorioretinitter betinget av cytomegalovirus oppstår av og til ved aids.

De fleste tilfellene av uveitt skyldes en immunologisk reaksjon i øyet. Det dreier seg om reaksjoner mellom antigener og antistoffer hvorved det frigjøres histamin eller dannes såkalte immunkomplekser i uveas blodkar. I begge tilfellene blir blodåreveggene svært gjennomtrengelige for blodplasma, proteiner og betennelsesceller, som siver ut i vevet. De immunologiske reaksjonene kan utvikles i tilknytning til visse alminnelige infeksjoner andre steder i kroppen.

Også autoimmunitet (tilstand hvor organismens vev skades av dens egne antistoffer) er sannsynligvis en vanlig årsak til uveitt. Man tror f.eks. at antistoffer som dannes mot forskjellige typer bakterier, f.eks. streptokokk-, gonokokk-, pneumokokk-og Yersinia-stammer, undertiden kan angripe uvea. Fenomenet kan forklares ved at det er kjemisk likhet mellom proteinene i uveas vev og de antigenene i bakteriecellenes cellemembraner som har fremkalt dannelsen av antistoffer.Sympatisk oftalmi er en sjelden, men meget alvorlig form for kronisk uveitt som sees etter skade av eller operasjon i øyet.

Det foreligger dessuten sannsynligvis en medfødt disposisjon for å utvikle uveitt. Ved en gruppe bindevevssykdommer forekommer det antistoffer som er rettet mot cellebestanddeler som finnes i de fleste av organismens vev.

Pasienter med revmatiske sykdommer har ofte regnbuehinnebetennelse. Over 30 % av pasientene med Bekhterevs sykdom får regnbuehinnebetennelse, ofte flere ganger. Man kan også se regnbuehinnebetennelse ved Reiters sykdom og hos barn med leddgikt (Stills sykdom). Mer sjelden oppstår regnbuehinnebetennelse ved vanlig leddgikt hos eldre mennesker. Ved de to sistnevnte tilstandene antar betennelsen ofte kronisk karakter.

Man kan se kronisk uveitt i tilknytning til kroniske infeksjonssykdommer som tuberkulose, syfilis og toksoplasmose. Også sarkoidose (Boecks sarkoid) kompliseres ofte med kronisk uveitt.

Symptomene ved akutt regnbuehinnebetennelse utvikler seg vanligvis i løpet av noen få døgn. De viktigste symptomene er smerter, lysskyhet, tåreflod og nedsatt syn.

Regnbuehinnen og særlig strålelegemet inneholder tallrike nerver, og smertene oppstår når det betente vevet hovner opp og trykker mot nerveendene. Smertene kan bli meget voldsomme og stråle fra øyet ut i tinningen eller nedover i kjeveregionen. Øyet er også meget ømt. Smertene forverres av sterkt lys.

Synet blir uklart fordi hvite blodceller og fibrin siver ut fra blodkarene i regnbuehinnen og strålelegemet og oppslemmes i kammervannet, den normalt krystallklare væsken i forreste øyekammer. I lette tilfeller er synssvekkelsen ubetydelig, og når øyelegen belyser øyet med en smal lysstråle, ser man betennelsesproduktene som en tåkestripe i kammervannet. I kraftige tilfeller er kammervannet helt uklart, og pasienten kan kanskje bare så vidt skimte forskjell på lys og mørke.

Blodkarene i bindehinnen utvides så øyet blir rødt. Pupillen blir etter hvert meget liten på grunn av betennelsen, og dermed kommer bakflaten av regnbuehinnen i nærmere kontakt med linsens forflate. Dette kan føre til en hel eller delvis sammenlodding av regnbuehinnen og øyelinsen, fordi det mellom de to flatene avleires fibrin som etter hvert kan utvikles til faste forbindelser, synekier. Slike avgrensede sammenloddinger gir pupillen uregelmessig form.

Ved forsømte tilfeller eller i tilfeller hvor pasienten gjennom flere år har hatt en rekke anfall av regnbuehinnebetennelse, kan det komme til en fullstendig sammenlodding, slik at hele pupilleranden loddes fast til linsens forflate. Derved blokkeres avløpet av kammervann fra bakre til fremre øyekammer. Kammervannet, som produseres i strålelegemet, vil dermed bli demmet opp i bakre øyekammer, og det vil fremkalle en skadelig trykkstigning i øyet (se grønn stær). Ved særlig voldsomme betennelser kan det dannes et opptil flere millimeter tykt pusslag (hypopyon), som samler seg nedad i det forreste øyekammeret.

En bakre uveitt har ofte en mer snikende og mindre dramatisk debut enn de fremre uveittene. I noen tilfeller blir ikke tilstanden erkjent før det kommer komplikasjoner fra andre deler av øyet, f.eks. i form av grå stær.

Ofte er det eneste symptomet at synet blir nedsatt. Dette skyldes oftest utskillelse av betennelsesprodukter i glasslegemet, eventuelt også direkte affeksjon av årehinnen som man kan se ved f.eks. toksoplasmose.

Ved toksoplasmosechorioretinitt dreier det seg vanligvis om et oppbluss av en infeksjon ervervet under fostertiden. Øyelegen vil da ved oftalmoskopi vanligvis se et nytt infiltrat i kanten av et gammelt arr i øyebunnen.

Hos barn med leddgikt kan uveitten være nærmest helt uten symptomer i lang tid. Slike barn skal derfor undersøkes regelmessig, inntil flere ganger i året, for å påvise eventuell uveitt i tidlig stadium, slik at man kan gi adekvat behandling.

Man må behandle akutt iridosyklitt så hurtig som mulig for å forebygge mén, og man bør derfor straks søke lege ved smerter i det ene eller begge øynene. Ved behandlingen forsøker man dels å dempe betennelsesreaksjonene, dels å hindre sammenvoksningen mellom regnbuehinnen og linsen.

I de lettere tilfellene er lokalbehandling med øyedråper eller øyesalve tilstrekkelig. Man kan dempe den immunologiske betennelsesreaksjonen med preparater som inneholder glukokortikoider (f.eks. kortison). Dessuten anvendes atropin (se antikolinerge midler), som lammer ringmuskelen i regnbuehinnen og muskulaturen i strålelegemet. Derved oppnår man å utvide pupillen, slik at regnbuehinnen ikke så lett fester seg til linsens forflate. Samtidig inntrer det vanligvis en betydelig smertelindring.

I kraftigere tilfeller må den lokale behandlingen suppleres med glukokortikoider i tablettform, oftest prednisolon. I de sjeldne tilfellene hvor det foreligger en bakteriell infeksjon i øyets indre, behandler man med antibiotika, både lokalt og generelt. Hvis tilstanden kompliseres med en trykkstigning i øyet (grønn stær), gir man et medikament som nedsetter dannelsen av kammervann.

Symptomene ved akutt regnbuehinnebetennelse minner meget om symptomene ved akutt grønn stær (vinkelblokkglaukom) og hornhinnebetennelse. Alle tilstandene krever hurtig behandling, men med helt forskjellige legemidler. Feilaktig behandling kan få alvorlige følger. Man må derfor aldri innlate seg på førstehjelpsbehandling med øyedråper som andre har fått ordinert mot lignende symptomer.

Hvis det ikke er mistanke om en spesifikk årsak som toksoplasmose, syfilis eller lignende, behandler man vanligvis bakre uveitt med medikamenter som demper immunreaksjonen, vanligvis prednisolon. Da langtids bruk av prednisolon kan ha uheldige bivirkninger, vil det hos noen være aktuelt å gi andre immunosuppressive midler (f.eks. azatioprin) i stedet for eller i tillegg til prednisolon.

Ved mindre kraftige uveitter kan det av og til være best ikke å gi noen behandling. Ved oppbluss av toksoplasmoseuveitt behandler man vanligvis med en kombinasjon av antibiotika (oftest klindamycin sammen med et sulfapreparat) hvis synet er truet, dvs. hvis betennelsesinfiltratet er lokalisert nær skarpsynsområdet eller synsnervehodet. Noen ganger gir man prednisolon i tillegg.

Ved tidlig behandling helbredes akutt regnbuehinnebetennelse vanligvis i løpet av få uker. Tilstanden går sikrest og raskest tilbake hvis pasienten tar det med ro og unngår sterkt sollys den første tiden. Ved akutt regnbuehinnebetennelse ser man av og til tilbakefall etter kortere eller lengre tid, og noen pasienter kan i en årrekke være meget plaget av stadig oppblussende regnbuehinnebetennelse.

Ved kronisk uveitt og ved stadig tilbakevendende akutte uveitter ser man regelmessig komplikasjoner fra hele øyet. Både grå og grønn stær samt væskeopphopning i netthinnens skarpsynsområde (cystisk macula-ødem) er relativt vanlig. I noen tilfeller vil en vedvarende betennelse i regnbuehinnen og strålelegemet føre til at kammervannsproduksjonen opphører (såkalt ftiseutvikling) og blir blindt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.