Hjertet iStock. Gjengitt med tillatelse

hjertesykdom

Risiko for koronar hjertesykdom (KHS). For å finne en persons absolutte 10-års risiko for en manifestasjon av KHS, må man se på tabellen for riktig kjønn, alder og røykestatus. Deretter finner man den ruten som er nærmest pasientens systoliske blodtrykk (mm Hg) og kolesterol (mmol/l). Effekten av eksponering for risikofaktorer gjennom hele livet kan finnes ved å lese tabellen nedenfra og opp. Denne kan brukes ved veiledning for yngre mennesker. Risikoen er minst én kategori høyere hos personer med symptomatisk KHS. Personer med diabetes, familiær hyperlipidemi eller familieanamnese med tidlig KHS, løper også en økt risiko.
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjertesykdom er sykelige tilstander som skyldes forandringer i hjertet eller hjertets egne blodårer, koronararteriene.

Forandringene kan være medfødte, eller man kan få dem senere i livet. Hjertesykdom kan også komme som følge av andre sykdommer, for eksempel i lungene. Lungeforandringene kan øke påkjenningene på høyre hjertehalvdel på samme måte som høyt blodtrykk kan belaste venstre hjertehalvdel.

Forandringer i hormonbalansen kan også gi hjertesykdom, og også de betennelsesaktige revmatiske sykdommene. Det kan altså være en rekke årsaker til hjertesykdommer, og derfor må ikke bare hjertet undersøkes. Det kan være en tilgrunnliggende sykdom som først og fremst krever behandling.

Utbredelse

Forekomsten av hjertesykdommer og årsakene til disse varierer betydelig med alderen. Hos barn og yngre voksne forekommer hjertesykdommer sjelden. I disse gruppene er medfødte hjertefeil det vanligste.

Etter 40-årsalderen tiltar hyppigheten av hjertesykdommer kraftig med alderen. I disse aldersgruppene er det hjertesykdommer som følge av åreforkalkning (aterosklerose) i koronararteriene, det vil si iskemisk hjertesykdom, som dominerer.

Antallet tilfeller av hjertesykdommer har tiltatt jevnt de siste tiårene. Dette gjelder særlig iskemisk hjertesykdom, som er en meget hyppig dødsårsak i alle industrialiserte land. Årsaken til dette er kanskje først og fremst befolkningens stigende levealder. Men da man også kan påvise tiltagende hyppighet av iskemisk hjertesykdom hos 40–50-åringer, må andre faktorer være medbestemmende. Som sannsynlige risikofaktorer har man blant annet merket seg befolkningens endret kosthold og livsstil.

Typer hjertesykdommer

Her omtales kort de erverde hjertesykdommene.

Hjertesvikt

Hjertesvikt er en tilstand hvor hjertets pumpefunksjon er redusert. Tilstanden er svært vanlig og varierer mye i alvorlighetsgrad. De vanligste årsakene til hjertesvikt er høyt blodtrykk og hjerteinfarkt.

Iskemisk hjertesykdom

Aterosklerose. Figuren viser skjematisk utviklingen av aterosklerose fra den normale arterievegg. Først dannes det «ateromatøse plakk» bestående av fettfylte makrofager (A). Når denne prosessen fortsetter, stimuleres ansamling av betennelsesceller fra blodet og glatte muskelceller fra åreveggens dypere lag (media) (B, C). Disse celler produserer mellomcellesubstanser som dels forkalkes og bidrar til at åreveggen fortykkes og hulrommet for blodsirkulasjonen avtar (D). Skade av cellelaget som skiller den aterosklerotiske årevegg fra blodet, vil raskt føre til blodlevring og eventuell tilstopping av årens hulrom (E).

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Iskemisk hjertesykdom er tilstander hvor hjertet har for lite oksygentilførsel. De vanligste iskemiske hjertesykdommene er hjertekrampe (angina pectoris) og hjerteinfarkt. De vanligste årsakene til iskemisk hjertesykdom er høyt blodtrykk og aterosklerose (åreforkalkning).

Hypertensiv hjertesykdom

Hypertensiv hjertesykdom skyldes høyt blodtrykk (hypertensjon), enten i systemkretsløpet, i lungekretsløpet eller i begge kretsløpene.

Med høyt blodtrykk menes vanligvis økt motstand i arteriene i systemkretsløpet. Den økte motstanden gjør at hjertets venstre halvdel må pumpe kraftigere. Hjertemuskelen blir større (hjerteforstørrelse) for å klare den økte belastningen, og det utvikles hjertesvikt.

Ved trykkforhøyelse i lungkretsløpet (pulmonal hypertensjon) belastes høyre hjertekammer. Tilstanden forekommer ved lungesykdommer, visse hjertefeil og ved langvarig venstresidig hjertesvikt. Ultralydundersøkelse og EKG vil igjen kunne avsløre hvilke deler av hjertet som er utsatt for størst påkjenning.

Hjerterytmeforstyrrelser

Hjerterytmeforstyrrelser, også kalt arytmi, vil si forandringer i hjerterytmen, altså i antallet hjerteslag per minutt. Forandringen kan ligge innenfor normale grenser, som for eksempel sinustakykardi, eller være sykelig. Den vanligste rytmeforstyrrelsene er atrieflimmer. De vanligste årsakene er høyt blodtrykk og iskemisk hjertesykdom.

Hjerteklaffefeil

Hjertets klaffeplan sett ovenfra (forkamrene er fjernet). Øverst: diastole med atrioventrikulærklaffene åpne og aorta- og pulmonalklaffen lukket. Blodet presses fra forkamrene til hjertekamrene. Nederst: systole med atrioventrikulærklaffene lukket og aorta- og pulmonalklaffen åpen. Blodet presses fra hjertekamrene og ut i det store og lille kretsløp.
Hjertets klaffeplan
Av /ADAM.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjertets fire klaffesystemer. Hjerteklaffene fungerer som ventiler i åpningene mellom forkammer og hjertekammer, samt mellom venstre hjertekammer og aorta og mellom høyre hjertekammer og lungearterien.

Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjerteklaffefeil er sykdom i én eller flere av hjertets fire klaffer. Vanligvis omtales klaffefeilene som stenose eller insuffisiens. Stenose betyr at klaffen er for trang, mens insuffisiens betyr at klaffen ikke er tett og altså lekker. Den vanligste hjerteklaffefeilen er aortastenose.

Hjertemuskelsykdommer

Hjertemuskelsykdommer, også kalt kardiomyopatier, er en gruppe hjertesykdommer med symptomer som kan ligne på hjertesvikt. Ved hjertemuskelsykdommer er det sykelige forandringer i selve hjertemuskelen. Det er flere årsaker til slik sykdom.

Hjerteundersøkelser

Ved mistanke om hjertesykdom vil legen først undersøke pulsen, måle blodtrykket og lytte til hjertelydene med stetoskop.

Palpasjon

Ved palpasjon av en arterie på pasientens underarm kjenner legen på pulsen. Legen kan vurdere om hjertet slår unormalt fort eller langsomt og det kan ofte avdekkes pasienten har en hjerterytmeforstyrrelse. Legen kan også kjenne etter hjertespisstøtet for å få et inntrykk av om hjertet er forstørret.

Auskultasjon

Hjertelydene bedømmes ved auskultasjon (lytting) med stetoskop.

Normalt hører man to hjertelyder for hvert hjerteslag: første og andre hjertetone. Første hjertetone er lengre og dypere enn den andre og skyldes lukking av klaffene mellom for- og hjertekamrene (atrioventrikulærklaffene). Første hjertelyd sammenfaller med starten på hjertets sammentrekningsfase, systolen. Andre hjertetone stammer fra lukkingen av klaffene mellom hjertekamrene og deres utløpskar (semilunarklaffene). Andre hjertetone sammenfaller med hjertets avslapningsfase, diastolen. Normalt faller lydene fra de to hjertehalvdelene sammen, men både første og andre hjertetone kan være delt (spaltet), og det kan være tegn på at den ene hjertehalvdelen er forstørret eller får forsinket impulsledning (grenblokk).

Ved skade av hjerteklaffene høres karakteristiske forandringer av hjertelydene, og disse kalles bilyder. Etter deres tidsmessige plassering i hjertesyklusen kan legen med ganske stor sikkerhet avgjøre hvilken type klaff som er defekt. Hvis man plasserer en mikrofon på prekordiet (brystveggen over hjertet) i stedet for et stetoskop, kan man få hjertetonene tegnet opp som en kurve. Denne undersøkelsen, som kalles fonokardiografi, muliggjør en mer detaljert analyse av bilyder.

Måling av blodtrykket

Måling av blodtrykket kan gi opplysninger om hvor stor belastning hjertet og spesielt venstre hjertekammer er utsatt for, samt indikere alvorlige feil ved aortaklaffen.

  • Les mer om undersøkelse av blodtrykket i artikkelen om blodtrykk

EKG

Elektrokardiografi. EKG-registrering i 9 av de vanlige 12 avledninger for å vise utviklingen av forandringene som oppstår ved et hjerteinfarkt i hjertets fremre vegg. 1) Normalt EKG. 2–5) Infarktforandringer. 2) Etter få timer (heving av ST-segmentet i avledningene I, aVL, V4 og V6). 3–4) Etter få dager (hevingen av ST-segmentet er i tilbakegang mens det utvikler seg en Q-tagg og negativ T-tagg i de samme avledninger). 5) Etter flere måneder (ST-segmentet er normalisert, mens det fortsatt er synlig en Q-tagg i forhold til det normale EKG).

Av /Store medisinske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

EKG står for elektrokardiografi og er en metode for å avlese hjertets elektriske aktivitet. Den elektriske aktiviteten er viktig for at alle hjertemuskelcellene skal kunne trekke seg sammen på riktig tid og virke som én enhet. EKG er avgjørende for å diagnostisere hjerterytmeforstyrrelser og en svært viktig del av undersøkelsen ved mistanke om hjerteinfarkt.

Det er også mulig å utføre EKG ved stigende belastning av hjertet, for eksempel mens pasienten arbeider på en testsykkel (arbeids-EKG). Opptak av EKG gjennom 24 timer, såkalt Holter-monitorering, er nyttig i forbindelse med hjerterytmeforstyrrelser.

  • Les mer om EKG

Hjertekateterisering

Hjertekateterisering innebærer at man fører et tynt, bøyelig kunststoffrør, et hjertekateter, inn i en arterie eller vene og videre frem til hjertet. Dette gjøres under røntgengjennomlysning. Gjennom kateteret kan man måle blodtrykket i hjertekamrene og ta prøver for å bestemme oksygeninnholdet. Man tar flere prøver, og ved hjelp av en rekke beregninger kan man vurdere hjertets funksjonsevne. Man kan også sprøyte inn kontrastmiddel i hjertekamrene eller begynnelsen av de store blodårene og røntgenfilme de enkelte fasene av hjertekamrenes og hjerteklaffenes funksjon. Kontrastinnsprøyting i koronararteriene vil synliggjøre sykdom her, og er helt vesentlig med tanke på utblokking (PCI) eller såkalt bypasskirurgi, som vil si anleggelse av en «ny» åre forbi en forsnevring i en koronararterie.

Isotopkardiografi

Ved innsprøyting av en radioaktiv isotop kan man kartlegge områder med oksygenmangel under arbeidsbelastning eller ved biokjemisk stimulering. I tillegg kan hjertemuskelens funksjon vurderes, lokalt og som helhet.

Ultralyd

Ultralydundersøkelse er en svært viktig del av hjerteundersøkelsen. Med ultralydbilder kan man undersøke hjertets funksjonsevne på flere ulike måter. Ultralydundersøkelse av hjertet kalles ofte «ekko cor» eller ekkokardiografi.

Etterbehandling av hjertepasienter

Når en hjertepasient kommer seg etter det akutte anfall, bør han i samarbeid med lege legge opp et aktiviseringsprogram med det mål å komme i best mulig fysisk, psykisk og sosial tilstand, slik at livet etter hjertesykdommen kan bli mest mulig normalt. Tidligere mente man at det beste for en hjertepasient var å hvile mest mulig, men fra 1960-tallet begynte et annet syn å gjøre seg gjeldende. Vitenskapelige undersøkelser har vist at man kan oppnå gode resultater ved å få pasienten i aktivitet igjen så fort som mulig. Forutsetningen er da at man må legge opp et program med gradvis økende fysisk trening, og naturligvis slik at en tar hensyn til den enkelte pasients muligheter og begrensninger. Treningen må også kontrolleres nøye av fagkyndige. Moderne forskning har også sannsynliggjort at trening av perifer muskulatur kan ha meget gunstig virkning ved hjertesvikt.

I de fleste tilfeller bør treningen ta til i løpet av de første dagene etter et hjerteinfarkt. Fysioterapeuten instruerer pasienten i passive og lette bevegelser, senere også lette aktive øvelser. Dette gjøres for å motvirke at musklene blir slappe og at leddene blir stive. Behandlingen økes gradvis. Deretter kommer det en periode på 2–3 måneder med opptrening av hjertet ved hjelp av gymnastikk og økende kondisjonstrening.

Denne treningen følger de samme prinsippene som idrettsfolk bruker. Oppvarming før hver trening er spesielt viktig. Pasienten blir underkastet en inngående fysisk undersøkelse, slik at legen kan danne seg et inntrykk av hjertets kapasitet. Undersøkelsen foregår blant annet ved hjelp av en ergometersykkel, en sykkel uten hjul, men med pedaler som er forbundet med en vektbelastning som kan justeres. Mens pasienten sykler på dette apparatet, utføres en rekke målinger, for eksempel måling av antall hjerteslag og antall åndedrag per minutt, nedtegning av den elektriske aktiviteten i hjertet (elektrokardiogram) og måling av blodtrykket. En annen viktig måling gjelder den mengde oksygen som forbrukes ved anstrengelsen. Dette gir opplysning om transport av oksygen til muskelcellene.

Hvis undersøkelsen etter infarktet viser at hjertet er i god form, og at det for eksempel ikke er noen forstyrrelse i rytmen, bør treningsprogrammet fortsette. En vil også drøfte med pasienten om han skal gjenoppta sitt arbeid, enten tidligere jobb eller noe annet, lettere arbeid. Treningen skal fortsette også etter at pasienten har begynt å arbeide igjen. Treningen bør individualiseres etter den enkeltes hjertesykdom og funksjonstilstand.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Kari Thomsen

Kan dere hjelpe meg med hva WPW-syndromet er? Jeg har hatt en del besvimelsesanfall som fastlegen mener kan skyldes dette,men jeg har ikke funnet ut hva det er, hva det skyldes, om det er noe som kan gjøres. Som naturlig er, synes jeg det er litt nifst at jeg plutselig kan bli vekke i 20-30 sekunder - når og hvor som helst. Med vennlig hilsen Kari Thomsen

svarte Georg Kjøll

Hei Kari. WPW-syndromet refererer antakelig til Wolff-Parkinson-Whites syndrom. Vi har en kort artikkel om temaet her: http://sml.snl.no/Wolff-Parkinson-Whites_syndromDu kan også lese pasientinformasjon om syndromet på en engelskspråklig nettside som heter Uptodate: http://www.uptodate.com/contents/wolff-parkinson-white-syndrome-the-basicsSom du vil se her finnes det behandling for WPW, men det er nødvendig at din fastlege gjør tester for å være sikker på hva som feiler deg. Han vil også kunne foreslå eventuell, riktig behandling om det stemmer at du lider av WPW. Med vennlig hilsen Georg KjøllRedaktør

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg