Tarmslyng, ileus, alvorlig lidelse der passasjen av tarminnholdet gjennom tarmkanalen (se tarm) er helt eller delvis stoppet opp. Betegnelsen er misvisende, fordi slyng av tarmen er en relativt sjelden årsak til hindret passasje.

Man skjelner mellom to hovedformer, som er forskjellige med hensyn til årsaker, symptomer og behandling: mekanisk ileus og paralytisk ileus. Ved mekanisk ileus hindres tarminnholdets passering av sykelige forandringer i selve tarmen eller dens omgivelser. Ved paralytisk ileus stopper tarmbevegelsene fordi tarmmuskulaturen er lammet.

Mekanisk ileus kan være av to typer. Ved den ene typen er tarmfunksjonen hindret og blodforsyningen normal (okklusjonsileus, obstruksjonsileus). I noen tilfeller kan imidlertid også blodforsyningen til tarmen helt eller delvis bli blokkert. Da kan det i løpet av få timer utvikle seg koldbrann i tarmveggen. Denne kan briste, slik at det oppstår en livstruende bukhinnebetennelse. Denne meget akutte formen kalles strangulasjonsileus.

Okklusjonsileus kan skyldes svulster som blokkerer tarmen, betennelsesprosesser som fører til arrskrumping av tarmveggen, adheranser (sammenvoksninger) mellom tarmene, eventuelt store gallesteiner eller fremmedlegemer som kiler seg fast i tarmen.

Gallesteinsileus er en sjelden komplikasjon til en gallesteinslidelse. De fleste gallesteiner er så små at de passerer uhindret gjennom den store gallegangen til tarmen og videre ut med avføringen. Men visse typer av gallestein kan bli så store som hønseegg, og disse blir liggende i galleblæren hvis det ikke dannes en unormal forbindelse mellom denne og tarmen. Det kan skje ved alvorlige tilfeller av galleblærebetennelse, der puss kan bane seg vei gjennom veggen i galleblæren og over i tolvfingertarmen ved siden av. På denne måten kan det oppstå en permanent forbindelse (fistel), som også tillater store gallesteiner å passere.

Hos pasienter med cystisk fibrose, der alle sekreter er betydelig seigere enn normalt, kan tarminnholdet bli så tyktflytende at det setter seg fast i tarmen. Det skjer særlig hos nyfødte som har denne sykdommen. Den første og spesielt klebrige avføringen (mekonium) tørker inn til en propp i tynntarmen (mekoniumileus). Tarmblokkering som følge av stein tilført utenfra og andre fremmedlegemer opptrer hos småbarn og sinnslidende personer. Fremmedlegemene setter seg som regel fast i den nederste halve meteren av tynntarmen.

Hos barn kan mekanisk ileus også skyldes forskjellige medfødte feil i fordøyelseskanalen.

Strangulasjonsileus kan forårsakes av inneklemt brokk, adheranser (sammenvoksninger), invaginasjon og volvulus.

Nesten halvparten av alle tilfeller av tarmslyng skyldes inneklemt brokk eller adheranser. Adheransestrenger kan dannes mellom forskjellige tarmslynger eller mellom en tarmslynge og bukhinnen på innsiden av bukveggen. Strangulasjonsileus kan utvikles hvis en tarmslynge smetter inn mellom en adheransestreng og bukveggen og klemmes av, eller dersom tarmen snor seg rundt strengen, slik at det dannes en volvulus (tarmvridning). Adheranser opptrer ikke sjelden etter operasjoner i bukhulen, og særlig ofte opptrer de som en følgetilstand etter bukhinnebetennelse og betennelsestilstander i organene i bukhulen. De kan imidlertid også opptre etter operasjoner som ikke har vært komplisert av infeksjon. Av ukjente årsaker sees adheranser særlig hyppig etter operasjoner på livmoren, egglederne og eggstokkene. Tilbøyeligheten til å utvikle adheranser varierer betydelig fra individ til individ. Hos pasienter som får tarmslyng på grunn av adheranser, har det av og til i månedene eller årene forut forekommet gjentatte anfall av rumling i magen og luftsmerter (tarmkolikk). Disse anfallene, som kalles subileus, skyldes at tarmen blir fanget opp i en adheransestreng, men kommer fri igjen uten at det utvikles en total stopp. Det er imidlertid bare en liten del av adheransene som fører til tarmslyng. Invaginasjon er en relativt sjelden form for strangulasjonsileus. Den oppstår ved at en del av tarmen krenger seg inn i det tarmstykket som ligger ovenfor. Den formen for tarmslyng er vanligst hos små barn.

Volvulus er betegnelsen på den egentlige tarmslyng. Tarmpassasjen blokkeres ved en tarmslynge, enten omkring roten av tarmkrøset (se krøs) eller omkring en adheransestreng. Volvulus omkring en krøsrot forekommer særlig i tykktarmens nederste S-formede del, og spesielt hos personer der denne delen er særlig lang. Tilsvarende gjelder også for blindtarmen. Tynntarmsvolvulus skyldes nesten alltid tarmslyng omkring en adheransestreng. Volvulus svarer bare for få prosent av samtlige tilfeller av tarmslyng. Hos nyfødte med et abnormt kort og dårlig festet tynntarmskrøs kan det utvikle seg en særlig alvorlig form for volvulus, der tallrike tynntarmsslynger kan bli snodd omkring hverandre.

Tilstanden fører til at pasienten får sterke, takvise og etter hvert konstante smerter. Tarmlydene blir klingende og pasienten er kvalm.

I mange tilfeller kan diagnosen stilles bare på grunnlag av pasientens symptomer. For å sikre diagnosen tar man røntgenbilder av bukhulen med pasienten i stående stilling eller plassert i høyre sideleie. Man får da bilder av de væske- og luftutspilte tarmene.

Behandlingen er kirurgisk. Man må best mulig søke å fjerne årsaken til at tarmslyng er oppstått.

Paralytisk ileus (adynamisk ileus) er kjennetegnet ved lammelse av tarmmuskulaturen i hele tarmkanalens lengde, som et resultat av at nerveimpulsene til muskelcellene er falt bort.

Den vanligste årsaken til paralytisk ileus er nylig gjennomgått bukoperasjon. Avhengig av operasjonens størrelse er det normalt en paralyse (lammelse) av tarmen en tid etter operasjonen. Dette krever ingen spesifikk behandling, men pasienten bør være forsiktig med å spise mye dersom den postoperative paralysen varer mer enn et par dager.

Det finnes i tillegg en rekke sykelige tilstander både i og utenfor tarmen som kan føre til paralytisk ileus.

De hyppigste årsakene er operasjoner som irriterer tarmen, dessuten akutte sykdommer i bukhulen som fører til at tarmoverflaten kommer i berøring med puss, mageinnhold eller galle. I disse tilfellene skyldes tarmlammelsen sannsynligvis en direkte påvirkning av nervecellene i tarmveggen. Tilsvarende gjelder ved akutt blindtarmsbetennelse og ved akutt betennelse i galleblæren.

Sykdommer i organer som ligger lenger borte og som gir alvorlige smerter (f.eks. nyresteinsanfall), kan via reflekser hemme utsendingen av impulser fra nervecellene i tarmen.

Paralytisk ileus er også en ikke uvanlig og meget fryktet komplikasjon ved brudd på ryggsøylen og i bekkenet. Blødninger kan danne store blodansamlinger bak bukhinnen. Paralytisk ileus forekommer også ved bukspyttkjertelbetennelse. Det skyldes at væske siver ut fra de skadede blodkarene, og dette forårsaker store ansamlinger av væske i krøsroten og bak bukhinnen. I disse tilfellene blir tarmlammelsen sannsynligvis fremkalt ved trykk på nervene i krøsroten.

De viktigste symptomene er at luftavgangen og avføringen opphører, samtidig med at magen, som ved mekanisk ileus, svulmer opp som et resultat av at væske og luft hopes opp i tarmene. På grunn av tarmlammelsen er det ingen kolikk (takvise smerter), derimot fører tarmutspilingen til konstante smerter i hele magen. Det høres ingen tarmlyder når legen lytter på magen med stetoskop.

Behandlingen av paralytisk ileus består i å behandle den utløsende årsaken til paralytisk ileus, dvs. med antibiotika ved betennelsestilstander eller operasjon i noen tilfeller. Det finnes ingen effektive medikamenter tilgjengelig for å oppheve tarmlammelsen.

Det mest alvorlige problemet ved alle former for tarmslyng er sviktende oppsuging av vann, salter og luft fra tarmen. Dette kan dels føre til voldsom utspiling av tarmen og dels til risiko for kretsløpssjokk (sirkulatorisk sjokk).

Tarmen blir hver dag tilført 8–10 liter væske, og storparten av denne blir suget opp igjen under passasje gjennom tarmkanalen. Ved tarmslyng hemmes tarmcellenes normale funksjoner, slik at oppsugingen av vann opphører helt eller delvis. Samtidig fremkaller irritasjonen av tarmen en økt utskillelse av fordøyelsessekreter, og dette fører til en massiv opphoping av væske i tarmen. På denne måten mister organismen en betydelig væskemengde, og den kan heller ikke få erstattet det vanlige væsketapet som skjer via fordamping, svette og urin. I tillegg forstyrres organismens saltbalanse, fordi også oppsugingen av salter fra tarmen blir hindret. Tapet av vann og salter forverres ytterligere av de stadige oppkastanfallene som ledsager tarmslyng. Tarmluften stammer hovedsakelig fra luft som svelges sammen med maten og spyttet. Den daglige mengden hos voksne er 1–1,5 liter. Av dette suges storparten opp i tarmen, slik at bare ca. 300 ml blir avgitt gjennom endetarmsåpningen. Tarmluften består stort sett av nitrogen. Det skyldes at oksygenet i tarmluften raskt blir oppsuget i tarmveggens vener, der oksygentrykket er lavt. Oppsugingen av nitrogen går tregt på grunn av den beskjedne forskjellen mellom gasstrykket i tarmen og i blodplasmaet. Den økte opphopingen av væske ved tarmslyng gjør at trykket i tarmen stiger. Dermed strekkes tarmveggen, de små blodkarene i veggen blir presset sammen, og blodtilførselen blir dårlig. Den nedsatte oksygenforsyningen til tarmcellene reduserer ytterligere gjenoppsugingen av vann og salter, og samtidig hemmes oppsugingen av tarmluft som et resultat av den dårlige blodgjennomstrømningen. Opphopingen av tarmluft forsterker utspilingen av tarmen, slik at tarmens oppsugingsevne blir ytterligere redusert.

Ved tarmslyng kan det derfor utvikles en ond sirkel som ikke bare lammer oppsugingen av vann, salter og luft fra tarmen, men som dessuten i løpet av få timer eller døgn kan føre til koldbrann i tarmveggen.

Pasienten har ofte sterke smerter. Magen blir oppblåst og øm. Det skjer ingen avgang av avføring og luft. Tilstanden følges ofte av kvalme og oppkast, og pasienten kan utvikle sjokk.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.