Leddinfeksjon kalles også infeksiøs leddbetennelse eller septisk artritt. Betennelsen kan være forårsaket av mikrober, oftest bakterier, som har trengt seg inn i leddet via blodbanen eller gjennom huden.
Infeksiøs leddbetennelse, septisk artritt.
Stafylokokker og streptokokker er de bakteriene som oftest forårsaker leddinfeksjon. Sjeldnere påvises tarmbakterier, gonokokker, tuberkelbakterier og borrelia. Personer med sykdommer eller behandling som svekker immunsystemet er mest utsatt for leddinfeksjon. Dette kan gjelde ved diabetes, HIV-infeksjon og revmatiske sykdommer som behandles med kortikosteroider og sykdomsdempende legemidler (DMRDs). Andre risikofaktorer er alder over 65 år, infeksjoner i hud eller andre organer og intravenøst kateter.
Leddinfeksjon begynner vanligvis brått. Oftest angripes ett stort ledd som kne, håndledd, ankler, skulder eller hofte. I løpet av få timer øker smerter og bevegeligheten i leddet innskrenkes. Ved overfladiske ledd ses rødhet og det kjennes økt varme i huden over leddet. De fleste får feber og en sterk sykdomsfølelse. I noen tilfeller kan ben som grenser inn mot leddet bli infisert, og det oppstår benmargsbetennelse, osteomyelitt. Denne komplikasjonen vises ved MR-undersøkelse og annen bildediagnostikk. I en av fem tilfeller angripes mer enn ett ledd. Blodprøver viser tegn på infeksjon med høy CRP og senkningsreaksjon (SR).
Sykehistorien og klinisk undersøkelse av leddene gir oftest mistanke om leddinfeksjon. Diagnosen stilles ved mikroskopisk påvisning av bakterier i leddvæsken etter punksjon av leddet. Leddvæsken kan undersøkes ved direkte mikroskopi, med polymerase kjedereaksjon (PCR)-teknikk og bakteriedyrking. Leddvæsken er ved direkte vurdering typisk blakket og ligner puss. Det er også viktig å ta blodkulturer og dyrke urin og eventuelt puss fra åpne sår, samt fra andre mulige infeksjoner som pågår, for eksempel i luftveiene. Ved mistanke om tuberkulose eller infeksjon av andre langsomt voksende bakterier, tas ved behov en vevsprøve til dyrkning av bakterier. Ultralyd- og MR-undersøkelser viser tydelige tegn på leddbetennelse, og røntgenbilder vil kunne vise leddskader, men bildeundersøkelsene påviser ikke sykdomsårsaken.
Anfall med urinsyregikt eller kondrokalsinose kan ligne leddinfeksjon. Også hissige former for reaktiv artritt og leddgikt kan ha lignende symptomer.
Leddinfeksjon behandles med antibiotika, oftest intravenøst. Hvis store ledd er angrepet fjernes betennelsesvæsken, eksudatet, ved punksjon av leddet. Det kan bli nødvendig med kirurgiske inngrep for å gi infeksjonen avløp. I noen tilfeller legges et dren fra leddhulen til overflaten. Pusset vil kunne renne ut, og man vil kunne ha en kontinuerlig gjennomskylling.
Antibiotikabehandling innen 1–2 dager kan hindre varige leddskader. Hvis infeksjonen får utvikle seg, oppstår raskt ødeleggelser i de angrepne ledd, noe som ses blant omtrent en av tre som har gjennomgått leddinfeksjon. Sykdomsforløpet er også avhengig av hvilken type mikrobe som forårsaket infeksjonen, eventuell bakenforliggende sykdom og den pasientens alder.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.