Spondyloartritt: Daktylitt i tå, ankel/fotrot og Akillessener

Reaktiv artritt Burgos-Vargas R, Pediatr Rheumatol Online J (2012). CC BY 2.0

Reaktiv artritt er leddbetennelse (artritt) som oppstår vanligst én til fire uker etter en infeksjon i mage, tarm eller urinrøret. Levende bakterier, virus eller andre organismer påvises ikke i ledd. Reaktiv artritt tilhører sykdomsgruppen spondyloartritt.

Infeksjoner i tarmen med bakteriene salmonella, shigella, campylobacter, yersinia og clostridium er de vanlige årsaker til reaktiv artritt. Blant kjønnssykdommer er det særlig bakterien klamydia som kan utløse reaktiv artritt.

Ofte er symptomene på infeksjon overstått når leddbetennelsen starter, men stimuleringen av immunsystemet fører til leddbetennelser uten infeksjon med bakterier, virus, sopp eller andre mikroorganismer i leddene. Den genetiske faktoren HLA-B27 som forekommer hos åtte til ti prosent av befolkningen disponerer for reaktiv arteritt etter aktuell infeksjon. Omtrent 30 til 50 prosent som rammes av reaktiv artritt har HLA-B27.

Reaktiv artritt skiller seg således fra leddbetennelse med levende mikroorganismer i leddet slik som purulent, pyogen eller septisk artritt og infeksjon etter flåttbitt (borreliose), som er gir et annet sykdomsbilde og krever andre aktive behandlingsmessige tiltak.

Utløsende infeksjon i form av for eksempel diaré, magesmerter og kvalme eller urinrørsbetennelse og utflod forutgår reaktiv artritt, men symptomer er ikke alltid til stede.

Reaktiv artritt angriper ofte bare ett eller få ledd, typisk i et kne eller en ankel, men alle ledd i bena, armer, rygg og brystkasse kan rammes. Leddbetennelsen oppstår ofte brått og med kraftig hevelse, smerter og økt varme i huden over leddet. Ved legeundersøkelse, ultralydundersøkelse eller annen bildediagnostikk påvises økt væske og revmatisk betennelse i angrepne ledd. Fingre kan hovne kraftig opp i hele sin lengde og kalles iblant for «pølsefingre», mens det medisinske begrepet som også omfatter tilsvarende hevelse i tær er daktylitt.

Når reaktiv artritt starter, er vanligvis infeksjonen med bakterier overstått. Man kan ha dermed reaktiv artritt uten at det påvises noen infeksjon som årsak.

Betennelser i sener og senefester, oftest ved akillessener forekommer, likeledes ryggsmerter, vanligvis lokalisert til korsryggen eller som en betennelsesreaksjon i iliosakralleddene (leddene mellom hoftebenet og korsbenet). Dette er et symptom som regnes som typisk for ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom).

Øyesymptomer er ikke uvanlig. Det kan dreie seg om betennelse på bindehinnen (konjunktivitt) eller mer alvorlig regnbuehinnebetennelse (uveitt). Hudsymptomer kan vise seg i form av knuterosen (erythema nodosum) eller kviselignende røde hudlesjoner i fotsåler og håndflater (keratoderma blenorrhagicum).

I underlivet kan det opptre skjedekatarr, urinrørsbetennelse (uretritt) og betennelsesreaksjoner på penishodet og i forhud (balantitt), selv om det ikke påvises infeksjon. En sjelden gang kan man se alvorlige sykdomsformer hvor indre organer angripes. Dette kan være hjertet i form av rytmeforstyrrelser eller hjerteklaffefeil, nyre- og nevrologiske komplikasjoner. Allmennsymptomer med feber, slapphet og muskelsvekkelse kan ledsage de øvrige symptomene.

Reaktiv artritt med urinrørsbetennelse og øyebetennelse kalles også Reiters sykdom.

Det finnes ingen spesielle tester som påviser reaktiv artritt. Blodprøver viser oftest forhøyet CRP og senkningsreaksjon som tegn på revmatisk betennelse.

Typisk sykehistorie med forutgående infeksjon og leddbetennelser én til fire uker senere gir mistanke om reaktiv artritt. Legeundersøkelse for å utelukke andre tilstander er nødvendig. Dersom det er mistanke om klamydiainfeksjon, undersøkelses nærmere fordi infeksjonen fortsatt kan vedvare og trenge behandling.

Tarminfeksjoner som har utløst reaktiv artritt, behandles vanligvis ikke med antibiotika. Hvis man påviser klamydiainfeksjon, må denne behandles med antibiotika. Eventuelle partnere og smittekilden skal også behandles. Leddbetennelsen kan medføre behov for leddtapping, spesielt hvis kneleddet er angrepet, og injeksjon av kortikosteroider inn i leddet. Man gir ofte også NSAID, for eksempel naproxen eller diklofenak, dersom slike legemidler tåles. Ved langvarig forløp kan det være aktuelt med sykdomsdempende legemidler (DMARD). Fysioterapi og trening kan være viktig for å hindre at leddene stivner og at muskulaturen blir svak.

De fleste leddbetennelser går tilbake i løpet av tre til tolv måneder. Noen plages med smerter og ubehag i leddene i ett til to år. Sjeldnere utvikles en langvarig, kronisk revmatisk sykdom i form av ankyloserene spondylitt (Bekhterevs sykdom). Dette gjelder særlig hvis vevstypeantigenet HLA-B27 foreligger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.