Reaktiv artritt, leddbetennelse (artritt) som oppstår i tilslutning til en infeksjon et annet sted i kroppen, og hvor sykdomsfremkallende agens ikke kan påvises i leddvæske eller vev.

Chlamydiainfeksjoner og infeksjoner med tarmbakterier (Salmonella, Campylobacter og Yersinia) er de vanligste årsaker til reaktiv artritt. For eksempel kan salmonella-lipopolysakkarid påvises i leddhinneceller fra pasienter med reaktiv artritt uten at levende bakterier kan påvises. Man kan ha selvbegrensede artrittformer (artritt som går over av seg selv) uten at man påviser noen infeksjon som årsak. Slike tilstander kan også representere reaktive artritter, uten at man greier å identifisere den utløsende infeksjonen

Artritt med levende mikroorganismer i leddet, purulent, pyogen eller septisk artritt, er et helt annet sykdomsbilde som krever meget aktive behandlingsmessige tiltak, se leddinfeksjon.

Ved reaktiv artritt er det antigent materiale fra den aktuelle mikroorganismen som stimulerer immunapparatet. Denne stimuleringen av immunapparatet fører til betennelsesreaksjoner, spesielt i leddhinnen.

Reaktiv artritt utvikler seg vanligvis 1–3 uker etter infeksjonen, og sykdomstegnene er svært mangeartede.

Oftest angripes bare ett eller få ledd. Leddaffeksjonen er gjerne asymmetrisk og rammer særlig underekstremitetenes ledd. Ikke helt sjelden kommer det betennelsesreaksjon i en enkelt finger eller tå. Senefestebetennelser er relativt vanlige, likeledes ryggsmerter, vanligvis lokalisert til korsryggen, og leilighetsvis kan det påvises betennelsesreaksjon i iliosakralleddene (leddene mellom hoftebenet og korsbenet). Dette er et symptom som regnes som typisk for Bekhterevs sykdom.

Øyesymptomer er ikke uvanlig. Det kan dreie seg om konjunktivitt (øyekatarr). Hudsymptomer kan vise seg i form av erythema nodosum (knuterosen) eller keratoderma blenorrhagicum (kviselignende røde hudlesjoner i fotsåler og håndflater). I urin- og kjønnsveier kan det opptre skjedekatarr, uretritt (urinrørsbetennelse) og balanitt (betennelsesreaksjoner på penishodet og i forhud). En sjelden gang kan man også se alvorlige sykdomsformer hvor man får affeksjon av indre organer (hjerte i form av overledningsforstyrrelser eller hjerteklaffefeil, nyrekomplikasjoner og nevrologiske komplikasjoner). Det kan være allmennsymptomer i form av feber, slapphet og muskelsvekkelse. Pasienten kan, før den reaktive artritt utvikler seg, ha symptomene fra den utløsende infeksjonen i form f.eks. av diaré, magesmerter og kvalme eller i form av urinrørskatarr og utflod.

Hvis man påviser chlamydiainfeksjon, må denne behandles med antibiotika (eventuell partner og smittekilde skal også behandles). Tarminfeksjoner som utløser reaktiv artritt, behandles av og til, men oftest ikke, med antibiotika. Leddbetennelsen behandles med leddtapping (spesielt hvis kneleddet er affisert) og injeksjon av kortikosteroider inn i leddet. Man gir også NSAID, og ved langvarig forløp kan det være aktuelt med sykdomsmodifiserende legemidler (DMARD). Fysioterapi og trening kan være viktig for å hindre muskelatrofi

Sykdomsforløpet varierer. De fleste pasienter med reaktiv artritt blir friske i løpet av 6 måneder, men et sted mellom 10 og 25 % av pasientene får en langvarig eller kronisk revmatisk sykdom, vanligvis i form av et Bekhterev-liknende sykdomsbilde eller Reiters sykdom. Dette gjelder særlig hvis pasientene har vevstypeantigenet HLA-B 27 (se vevstyper).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.